Juledate med Frode

Jeg hadde gjort meg opp en mening for en stund tilbake at den julen jeg ikke feiret med Emily kunne jeg bruke til å glede andre. Det skulle vise seg å være et vanskeligere prosjekt å gjennomføre «organisert» i hvert fall.

Fattighuset trengte ikke hjelp, og de tok heller ikke imot ubrukte gaver etter 21.12 så den ideen floppet ganske umiddelbart. Det var heller ingen andre organisasjoner som trengte min hjelp, de ønsket kun donasjoner i form av penger. Så da ble jeg litt oppgitt og tenkte at jeg får kanskje prøve igjen ved en senere anledning.

Jeg er litt opptatt av at Petter skal være ren til jul, og siden jeg utsatte det hver eneste dag, så måtte jeg komme meg ut på selveste julaften for en bilvask. Dro til Lillestrøm siden jeg uansett skulle levere de siste gavene der, og fikk både levert gaver og vasket bil. Tenkte jeg skulle unne meg noe godt på vei hjem og dro til en lokal café ved togstasjonen. Der møtte jeg Frode. Frode hadde et teppe og noen poser, og spurte tilfeldigvis meg om jeg hadde noen småpenger til en togbillett. Jeg svarte at det kan vi ordne men vil du ha litt mat? Jeg er alene, du er alene, så hvorfor ikke en lunsj sammen? Haha.. Frode ble paff, men veldig glad. Vi gikk inn sammen og han satt seg ned mens jeg bestilte noe godt til oss. Tross alt julaften da!

Alle der inne stirret på oss og Frode synes nok det var litt ubehagelig. Han sa det til og med at vi kanskje burde gå ut siden alle stirret sånn. Jeg lente meg mot han, og sa: Frode, de stirrer fordi jeg har gått ut, uten sminke. Ta det helt med ro, jeg kan ikke huske alt. 🙂
Hehe, han lo godt. Vi avsluttet med en kaffe og kakao før jeg kjøpte en billett til Oslo. Så om jeg ikke fikk bidratt eller hjulpet mange, så kanskje Frode fikk en litt hyggeligere julaften enn han hadde sett for seg.

Og jeg har egentlig konkludert med at julaften blir perfekt bare forventningene er der de skal. Mange skal være så ambisiøse men det gjør ingenting om ting ikke er helt perfekt. Min julaften ble i hvert fall helt super. God mat, og gode samtaler jeg verdsetter utrolig mye.

I dag blir det kino, men først skal det spises litt mer julemat 🙂

Ønsker dere alle en riktig god jul!

Jernkvinnen

Dagbladet.no

I dag dukket artikkelen opp i en litt ny vinkling men samme budskap på Dagbladet.no (Pluss)

Dagbladet

Tiden har virkelig fløyet avgårde siden 2016. 2017 ble egentlig en eneste stor tåke, som jeg til stadighet ser ut til å glemme at har eksistert. Jeg gikk nærmest fra 2016 til 2018. Julen nærmer seg, og jeg begynte å se frem til å avslutte året, og starte 2018 med nytt pågangsmot, og nye mål. Kanskje jeg burde tatt mitt eget råd. Ikke skap så store forventninger, for det var nettopp det jeg gjorde når ting begynte å flyte og fungere.
Nå skulle jeg egentlig ønske mest av alt i hele verden å fryse desember 2017.

Dette blir første julen uten Lillegull. Men tenkte å starte en 23.desember tradisjon. For helt ærlig, spiller det virkelig en rolle hvilken dag vi feirer jul? Så lenge vi har det hyggelig, og er sammen. Så lille julaften forløper seg noe som dette. En god frokost.
Så skal vi finne frem ting vi ikke trenger, pakke det inn og dra ned til Fattighuset og levere gaver til andre som trenger det mer enn oss. Det er en fin ting for Emily å være med på. Så blir det julegrøt med mandel, før hun drar til sin Pappa og ferden til Trøndelag.

Jeg derimot skal feire med mine foreldre. Jeg satser på en pysj-jul, uten bråk, og pakkestyr. Men en minnerik jul. Masse god mat, gode samtaler, og filmer 🙂
Prøver å lokke de med meg på en hytte, da kan vi fyre i ovnen, å koble av fra omgivelsene, skiturer og kos.

Oppfordrer alle til å lese/dele artikkelen vår.

God kveld godtfolk 🙂

Mamma er 50!

I går ble mamma 50 år! Hun feiret bursdagen ved å hylle 80 tallet.
Festen ble vellykket på alle måter. Gryterett, spiralloff og kinakål, etterfulgt av tres-is og frukt-kompott (kompost som min far sa)
Fine taler, god stemning, hva mer kan vi ønske oss?

Jeg holdt min aller første tale noen gang. Jeg hadde brukt 30 minutter å forberede talen, for jeg hadde vel egentlig slått meg til ro med det at jeg ikke skulle si noe. Men en kollega gjorde meg oppmerksom på det jeg egentlig vet så godt. Hva om jeg plutselig ikke fikk muligheten til å lage en tale til noen jeg er glad i. Grip muligheten når du har den. Så jeg gjorde nettopp det! Men Pappa vant kveldens tale. Den var super fin! Rett fra hjertet.

snapchat-16282243111286213994.jpg

I skrivende stund sitter jeg i leiligheten min, nyter utsikten og ser på solen som går ned bak åsen. Jeg kjenner jeg savner noen å sitte her sammen med. Og kunne ha «voksen-prat» Misforstå meg rett, jeg elsker å tilbringe tid med Emily, og uten henne hadde livet vært litt tomt. Men samtalene med henne er noe begrenset. Savner å dele oppturer og nedturer med noen. Litt morsomt å sitte her å se ned på eneboligene rundt her. Familier som stresser med å kle på barna, litt sånn småkrangling og stress. Det er litt sjarm i det, selv om de der nede sikkert ikke føler det sånn nå. Men når du ikke lenger har det, så ser du at det er en del av idyllen. Det gjør det uperfekte litt mer perfekt. 🙂

Nå skal jeg rydde ferdig her i leiligheten, om noen timer kommer Lillegull, og da blir det Disco!! 🙂

/Jernkvinnen

 

Hvem tror du at du er?

Det var starten på det ene brevet som fikk all energi i en mengde flotte, fine tilbakemeldinger på ukens Allers. Denne uken har Mamma og jeg fått noen sider i Allers til vår historie. Responsen har vært over all forventning. I tillegg har Aller media i Sverige og Dagbladet Pluss meldt sin interesse for artikkelen. Det for meg er et tegn på hvor viktig budskapet er.

Men så var det det ene brevet da. Du som har skrevet det valgte å være anonym. Men du skriver som om du kjenner meg. Du forteller meg at jeg syter for mye over det at jeg er singel, og at det ikke er et problem for meg å finne en å dele livet med. Du forteller meg at jeg skaper et feil bilde av hvordan det er å leve med min diagnose fordi jeg ikke har mistet håret, ikke har fatigue eller andre plager som kommer etter en operasjon eller det å leve med hjernesvulst. Du sier at jeg ikke har opplevd en skikkelig belastning, og at jeg ikke forstår eller har innsikt i hvordan det egentlig er.

Så mitt svar til deg er som følger: Jeg er ikke operert, men jeg har fått føle det tett på kroppen via Mormor og Mamma. En er dessverre død, den andre lever i aller beste velgående! Jeg tolker det dit at du er operert, siden du skriver som du gjør. Og tenk at du lever. Du fikk muligheten til å våkne opp, hvem vet om jeg noen gang får det alternativet om jeg må gjennom en operasjon. Jeg vet bare at mine alternativer er kjipe, så om jeg kan være der jeg er i dag i maaaaange år til, så er jeg evig takknemlig.
Men dette er ingen konkurranse om hvem som ser finest ut eller har det enklest, eller størst bagasje. Det har aldri vært mitt fokus i hvert fall. Om du lever med hjernesvulst eller har en annen alvorlig diagnose så tenker jeg at det handler om å ta vare på alle de gode dagene. De dårlige kommer av og til, men de skal ikke få oppta all plass. Jeg glemmer litt at jeg er en av de som lever med hjernesvulst, men det er mennesker som deg som minner meg på det, ved å fokusere på det du gjør.

Jeg har aldri opplevd å miste håret på grunn av alvorlig sykdom. Men om det hadde vært prisen å betale så hadde jeg gjort det uten å blunke. Det er ikke håret som definerer meg. Om jeg hadde blitt blind, eller begynt å sjele så hadde det også vært en liten pris å betale for å få enda en dag med de jeg er glad i, eller å få gjøre det jeg er glad i.

Men du vet ingenting om mitt liv, eller mine belastninger. Noen bærer på en liten pc veske over skulderen, andre har en amerika koffert drassende etter seg. Jeg er kanskje et sted i mellom der, men definitivt en koffert. 2016 ble vendepunktet for meg. Jeg stod på ukjent grunn, og måtte tråkke opp stien for meg og mine på nytt. Jeg fikk både samlivsbrudd, dødsfall, hjernesvulst, en mor som måtte opereres, tøff belastning på jobb og alvorlig sykdom i nær omgangskrets på en og samme tid.

For en del år siden, så våknet jeg opp og kunne ikke gå. Hvor surrealistisk er det? Fra en dag til en annen, uten et forvarsel. Det komiske er at jeg trodde nesten det var en drøm jeg ikke våknet opp fra. Jeg måtte starte på nytt, skritt for skritt.
I dag våkner jeg nesten hver dag med manglende følelse i armen og beinet. Får det lov å definere hvordan dagen min skal være? Nei, langt i fra!
Noen dager må jeg ligge noen minutter ekstra for å mobilisere krefter for å komme meg ut av senga. Jeg har vært gjennom et helvete på jobb det siste året. Men skal det få definere hvordan jeg skal ha det?
Noen ganger så må man finne gode sko, og bare stå litt på stedet hvil til stormen avtar.  Andre ganger velger du å gå i stormen. Men tro meg, det er mange ganger jeg har tenkt at jeg er en byrde både for min familie, venner og kolleger. Kanskje aller mest Mamma, Pappa, Farmor og Farfar.

Da jeg fikk min diagnose, så tenkte jeg et raskt øyeblikk at det var kanskje best å ikke si noe til noen. Tenk at jeg skal påføre de jeg er mest glad i den kjipe belastningen. Men jeg hadde ikke en gang kommet ut av døra på Volvat før jeg ringte mine foreldre. Fordi jeg tror på åpenhet, og jeg tror på å vise at det går helt fint å leve med. Og helt ærlig, det føles bedre å stå i det med noen. Kanskje det må være en som meg, for at en som deg, flytter fokus. Du har masse energi, ikke bruk den på å angripe meg. Bruk den på å gi deg selv en god dag!

Når det kommer til kjærligheten så er den ikke enkel for noen. Men ingen er perfekte.
En lege sa til meg en gang: Lise! Gå ut i skogen og kom tilbake når du finner et rett tre. Hadde jeg tatt oppfordringen så hadde jeg vandret enda. Men det handler om at det finnes ikke noen som er uten feil eller skavanker. Så må vi bare prøve å finne de som kan leve med våre.

Så i bunn og grunn, ikke angrip noen du ikke vet noe om. Kom gjerne med kritikk som er konstruktiv. Jeg er ingen fasit. Men nettroll eller mobbere som deg, har jeg ikke plass eller energi til etter dette. Hvis jeg kan komme med en anbefaling så ville jeg tatt kontakt med en likeperson i Hjernesvulstforeningen, du skal se det er mange som føler det du føler, om det å leve med. Jeg vet at det ikke er lett.

/Jernkvinnen 🙂

 

 

 

 

 

 

YES!!!

I skrivende stund sitter jeg endelig i min nye leilighet! Første natt, vel overstått, og tro meg den var over all forventning 🙂

I kjent stil så har det vært hektisk, men den siste uken har jeg vært utrolig flink til å roe ned og gjøre noe for meg selv. Dro til Jan Thomas studio og fikk fikset håret, og fulladet med masse tips og triks. Det høres kanskje litt flåsete ut, men de timene jeg er hos frisøren er full avkobling.

Som noen har fått med seg så har Mamma og jeg blitt intervjuet av Allers. Artikkelen kommer i neste utgave, det vil si uke 43 som starter på mandag. Jeg er utrolig spent på mottakelsen, og noe sier meg at dette bare er begynnelsen. Føler meg heldig som får anledning til å bringe et budskap frem sammen med en jeg ser utrolig mye opp til. Dere skulle bare visst hvor mye jobb min mamma legger ned for at andre skal føle seg trygge, normale, sett og hørt. Vi skal vise dere hvordan det er å LEVE MED!

Jeg vet jeg har sagt at 2017 skulle bli mitt år, og for hver hver måned som har gått så har jeg følt meg lenger og lenger unna målet. Men nå, med 3 måneder igjen av året, så tror jeg at ting er i ferd med å snu. Så får vi bare håpe at årets slutt blir starten på et bra 2018.
Moen 2018, blir en bra versjon! 🙂

Stikkordet er lykke..

Så var vi i gang igjen. Etter en stille periode så har det samlet seg opp masse engasjement igjen. Og i kjent stil så er ikke mitt liv A4, jeg tror faktisk det aldri vil bli det. Men dette er en perfekt intro over til noe jeg har tenkt på lenge. Jeg tror jeg sitter på «nøkkelen» til hvordan få et perfekt forhold. Så i mitt neste liv så må jeg bli rådgiver av noe slag.

Nå er jeg kanskje ikke selv et levende eksempel på en som har fått til forholdet sitt til å fungere, men jeg sitter på oppskriften. Og når jeg får muligheten igjen så skal jeg bruke den oppskriften. Til dere som leser bloggen, så skal dere få den helt gratis.

Hvordan få et forhold til å fortsatt fungere: 
Jeg mener den vanskeligste delen å forstå i et forhold er det at det ikke handler om at to personer skal få det til å fungere. Det handler om deg, og deg. Å styrke seg individuelt er nøkkelen til å få ting til å fungere. Og stikkordet er lykke.

Jeg har flere venner og bekjente som har gått i par-terapi. Selv har jeg aldri gjort det, men jeg har ikke trua på at det riktig ende å begynne i. Jeg mener at man må begynne med individuell terapi. «get yourself together». Da får du forhåpentligvis litt mer perspektiv og kan gå inn i forholdet/ekteskapet på et høyere emosjonelt nivå. Som regel så kan det være utfordringer fra tidligere, eller rett og slett mangel på indre lykke, som blir liggende som et lokk på forholdet/ekteskapet. Det er ikke partneren din sitt ansvar at du skal være lykkelig. Det er du ansvarlig for selv. Om du mener motsatt da er forholdet dødfødt.

Et eksempel for å illustrere det jeg tenker: Se på hvordan budskapet om det å være mor blir presentert. Dagens mødre blir oppfordret til å ofre alt for barnet/barna sine. Du skal gi avkall på alt, fordi det viktigste i livet er barna.
Et familieliv handler om balanse. Hver dag, før jeg går ut av sengen så tenker jeg på, hva ønsker Emily seg? Hva trenger Emily i dag fra meg? Hva trenger jobben fra meg? Hva skal jeg bidra med hjemme? Hva kan jeg gjøre for meg selv i dag som gjør at jeg kan få til ting for andre? Alt jeg foretar meg handler om balanse. Og det finnes ingen manual for å oppnå det. Jeg forsøker fremdeles å finne ut av det. Men jeg vet det starter med at jeg må ha det bra med meg selv. I det øyeblikket jeg ikke har det bra, så kommer jeg i ubalanse, og andre blir ansvarlig for at jeg skal komme i balanse igjen. Da kommer man i situasjoner hvor man kan glefse til ungen sin, eller samboeren/ektefellen. Fraser som «Jeg ofrer alt for denne familien», «jeg gjør alt hjemme» osv osv…. men bakgrunnen er bare så enkel som den er komplisert, DU ER UTE AV BALANSE, DU MÅ GJØRE NOE FOR DEG. Så budskapet er, ta vare på deg selv først, glemmer du det, så er det første skritt i feil retning. Tenk på det som en nødsituasjon på fly. Ta på deg din egen oksygenmaske før du hjelper andre. Hvis du gjør motsatt så går du ned for telling, og ingen kommer godt ut av det.

Kommunikasjon skaper partnerskap, og din partner bør være din beste venn. Det er fundamentet som må være der for at ting skal fungere år etter år.
Ett forhold/ekteskap er som en berg og dalbane. Det vil alltid være «ups and downs» men hvis du har bygget et sikkerhetsnett så er oddsen på din side.

Så til det alle glemmer etter år 1 og 2..: Vær leken, spontan og kreativ. Så fort du kommer inn i en hverdag med rutine så blir ting kjedelig. Det er så mange som går i denne fella. Det er uendelige muligheter for å gjøre det litt spennende i løpet av en dag. Hvis du får forholdet til å være levende, så takler du en mye større del av rutinehverdagen.

Og til slutt:

Vær avslappet, og du kan gjøre hva enn du vil, så lenge du kan se deg selv i speilet etterpå å være fornøyd med den du ser. For når alt kommer til alt så er du din egen person. Partneren din er der for deg som støtte, men du må bestemme hvem du vil være. Det kan ingen gjøre for deg.

Jernkvinnen 🙂

Jernkvinnen, et samfunnskonstruert konsept?

Jeg kom nylig over en artikkel i Drammens tidene 01.04.2017 skrevet av Rade Almudaffar, som heter Jernkvinnen finnes ikke. Artikkelen handler om det som kvinne å «strebe» etter det å være perfekt på alle arenaer. Hun skriver blant annet;

«En kvinne kan ikke sjonglere med alle ballene i luften samtidig. Hun kan ikke sørge for at hjemmet hennes til enhver tid er perfekt, samtidig som uten problemer stiller hundre prosent på jobb. Om hun likevel mener at hun greier det, så er hun med på å skape en illusjon for seg selv og menneskene i hennes omgangskrets.»

Hun skriver videre om at kvinnefrigjøring ikke skal handle om hvordan samfunnet mener at en suksessfull kvinne bør være, men at det bør handle om valgene og prioriteringene kvinnen velger å fokusere på.

Jeg er enig i essensen i artikkelen, som handler om det at en kvinne ikke skal føle seg dårlig eller som en syndebukk fordi man velger karriere, eller motsatt, fordi man velger familie. Men jeg er ikke enig i at Jernkvinnen er en illusjon som ikke tjener kvinnens selvbilde. Jeg mener kvinner er Jernkvinner når de nettopp tørr å ta en prioritering, velge fokus og satse på det, uansett hva samfunnet sier. Å være en Jernkvinne er å stå på egne ben, og stå med egne meninger, nettopp i et samfunn fullt av followers og nikkedukker. Det å være Jernkvinne handler ikke om å være perfekt eller sjonglere alt på alle arenaer. Det er å innse at DU er god nok, til tross for at det ikke er perfekt.

Jeg vet mine styrker og svakheter. Jeg tørr å fronte de tingene jeg brenner for. Jeg tåler ekstrem påkjenning både i jobb og privat. Jeg er en Jernkvinne. Men er jeg perfekt? Får jeg til alt på alle arenaer? Langt i fra, men jeg er god nok. Jeg går min egen vei. Jeg blåser i alle kvinnegruppene rundt omkring som sier at hjemmet skal være støvfritt og all mat skal lages fra bunn av. Sminke selv for en kort tur i butikken, og høye heler i alle sammenhenger. Jeg lurer ingen, eller skaper en illusjon av Jernkvinnen. Jeg mener det er godt nok å tro at man kan lykkes, velge å tro på noe. Enten det er kjærlighet, familie eller jobb. Og det aller viktigste som jeg mener kjennertegner Jernkvinnen er å være seg selv!

Hadde kvinner sett mer på seg selv som Jernkvinner, så hadde de trolig hatt et bedre selvbilde, ikke dårligere. For samfunnet har ikke skapt Jernkvinner. Samfunnet skaper barbiedukker, som alltid ser perfekte ut. Rekker å lage matpakker til barna som er organiske, og grønne. De rekker å trene før jobb. De rekker å hente barna, lage mat og rengjøre huset før mannen kommer hjem (for samfunnet skaper oss ikke single)  De baker kaker til skoleavslutninger, og har aldri poser under øynene.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har både pcveske, handleposer og en unge i armene fra garasjen og opp. Eller de gangene jeg ikke har rukket å vaske jobbklær så jeg ender opp med en treningsbukse. Til nå det viktigste møtet jeg har deltatt i jobbmessig stilte jeg både uforberedt, med treningsbukse og Grorudpalme. Og jeg trodde jeg hadde tid til å fikse meg, men så måtte jeg være sjåfør. Men jeg var meg, bare i en dårlig innpakning. Men det er og var godt nok.

Så nei, Rade Almudaffar, du tar feil, det finnes Jernkvinner. Og de er suksessfulle på sine områder. Men de sjonglerer ikke alt, og de er ikke perfekte. Men de er rett og slett gode nok, i den innpakningen de kommer i.

Snapchat-430692039

This is me, ingen filter, usminket, poser under øynene, sigen grorudpalme og ammesinglett!! 

Vaskemaskin

Du vet du har liten tillit når vaskemaskinen går i stykker og din datter sier; Ja sånn går det når det ikke er en mann her. Vi får ringe noen.

Det er så tiltak når noe viktig går i stykker, og særlig når det nå er klissvått. Men da vet jeg hva jeg må gjøre i morgen. Ring ring..

Dagen i dag har vært deilig. Vært på café Steinbra med Emily, venna og Live. Så ble det lekeplass og tur. Da vi kom hjem ble det pastasalat med laks, etterfulgt av rydding. Nå er det tid for Svaneprinsessen og sjokomelk.

Nytt siste rest av helgen alle sammen.

Litt privat på en lørdag

Når begeret renner over og presset blir for stort, så kommer behovet for avstand. Noen vil kalle det å ta en pause/ferie, andre vil si det er å flykte fra virkeligheten. Jeg mener det er en kombinasjon.

Emily og jeg reiser til Florida for å lade batteriene. Komme oss langt unna det kaoset som venter oss her hjemme etter ferien. Men i de ukene vi er borte, så tar vi en pause fra alt som skjer, og nyter tiden sammen, bare oss to.

Utfordringer vil det alltid være, enten jobb eller privat. Trekk pusten en ekstra gang, og få perspektiv. Det er da mulighetene kommer frem. 

For det er ikke til å stikke under en stol, at de siste ukene har vært en stor påkjenning. En jeg er veldig glad i, og bryr meg om har blitt sviktet av omsorgsapparatet sitt. Så lenge jeg er involvert og klar over situasjonen, så klarer jeg ikke snu ryggen til. Og det er faktisk en realitet at jeg er usikker på hva tiden etter ferien vil bringe av forandringer. Men en ting er helt sikkert, jeg er en god mamma. Jeg tar de nødvendige valgene så Emily skal få en 100% trygg og sikker hverdag.

Ellers har det vært en knallstart på helgen. Min reservemor blir 50, og i den anledning så var det duket for et lite intimt «surprise party». Hun ble overrasket, det var veldig hyggelig, god mat og godt selskap. Mye latter, litt tårer, veldig intimt og hyggelig.
Det er ikke uten grunn at denne vakre personen i mine øyne er min reservemamma. Hun har kjent meg siden jeg ble født. Vi har hatt mange flotte samtaler som jeg setter veldig stor pris på. Både rundt bassengkanten i Spania, kjøkkenbordet i Nittedal, og på messenger i stunder hvor det har vært behov. Hun er varm, omsorgsfull, lyttende og har en fantastisk latter og humor. Jeg vet at hun stiller opp hvis jeg hadde trengt det, og hun er en person jeg kan stole på. Jeg ser frem til den dagen hun skal synge i mitt bryllup 🙂 hehe.. Skulle gjerne lagt ut et bilde, men de selfiene som ble tatt i går ble ikke godkjent.

Ellers har jeg i dag vært med Venna & Live, sammen med Emily. Vi var i Verdensparken, veldig fin park, bare et steinkast unna hjemmet deres. Så ble det disket opp med Spaghetti bolognese, som selvfølgelig var innertier for jentene. I morgen blir det lunsj/kos på café Steinbra. Jeg har vært en vanvittig dårlig venninne, men jeg håper å gjøre det godt igjen.

Nå har jeg varmet kyllingvinger!  Kos dere godtfolk

IMG_20170318_201920

Ferie

Jeg gruer meg til å feriere alene. Jeg synes det er så stusselig og meningsløst. En ting er å ha fri/ferie og være hjemme. Da får jeg tid til å være med venner, besøke familie. Slappe av, nyte livet. Men tanken på å reise utenlands alene, er så fjern at jeg skyver det foran meg. Det er kanskje rart med tanke på at jeg bodde 6 måneder i Sevilla i en mye yngre alder, men det er rart med det, nå er det nesten utenkelig.

Men, jeg har endelig funnet litt motivasjon til å begynne å se på ferie for Emily og meg. Jeg har rett og slett ikke hatt lyst eller ork til å ta tak i det, men here we go! Jeg har i mange år vært motstander av charter og all inclusive konseptet, men må ærlig innrømme at det er veldig praktisk når man reiser alene med barn. Da trenger vi ikke nødvendigvis ha leiebil, og vi har alt i umiddelbar nærhet. Det er ekstra stas for barna da det er bamseklubb og aktiviteter fra morgen til kveld. Så det er absolutt på listen over potensielle turer for 2017. Om jeg blir frelst er jeg skeptisk til, men at det kan være et godt alternativ, det tror jeg. Blir spennende å se hva jeg ender opp med til slutt. Hadde også håpet å fått til en tur til USA. Emily savner familien vår der, og det gjør jeg også.

wp-1480765838419.jpg

Crazy family, missing my stepmom in this picture 😦

Ellers har fredagen vært super. Rakk ikke barnehagen grunnet alt for mye trafikk, men verdens beste Mamma ordnet opp. Vi dro til Lillestrøm på Chi for en bedre sushi middag. Emily er Sashimi og rogn ekspert så det gikk ned på høykant. Det er byfest denne helgen, så da fikk vi vært litt på Thomas Tivoli, og det var stas for lillegull. Kom hjem, slang oss på sofaen med non stop, sjokomelk og labyrint på NRK Super. Det er Emily sin favorittserie. Jeg tror hun intenst ønsker å være med på den serien.

Snapchat-235260675

Emily sovnet på en blunk, og jeg vurderer å legge meg på sofaen med noen episoder med Grays. Jeg gleder meg til å møte Venna i morgen på dagen. Jeg har virkelig en jobb å gjøre på vennefronten. Jeg har ikke vært en god venn mot noen i det siste, og jeg må skjerpe meg. Håper dere holder ut med meg. Det blir bedre, I promise…

Ha en super helg godtfolk.

Jernkvinnen 🙂