Mamma er 50!

I går ble mamma 50 år! Hun feiret bursdagen ved å hylle 80 tallet.
Festen ble vellykket på alle måter. Gryterett, spiralloff og kinakål, etterfulgt av tres-is og frukt-kompott (kompost som min far sa)
Fine taler, god stemning, hva mer kan vi ønske oss?

Jeg holdt min aller første tale noen gang. Jeg hadde brukt 30 minutter å forberede talen, for jeg hadde vel egentlig slått meg til ro med det at jeg ikke skulle si noe. Men en kollega gjorde meg oppmerksom på det jeg egentlig vet så godt. Hva om jeg plutselig ikke fikk muligheten til å lage en tale til noen jeg er glad i. Grip muligheten når du har den. Så jeg gjorde nettopp det! Men Pappa vant kveldens tale. Den var super fin! Rett fra hjertet.

snapchat-16282243111286213994.jpg

I skrivende stund sitter jeg i leiligheten min, nyter utsikten og ser på solen som går ned bak åsen. Jeg kjenner jeg savner noen å sitte her sammen med. Og kunne ha «voksen-prat» Misforstå meg rett, jeg elsker å tilbringe tid med Emily, og uten henne hadde livet vært litt tomt. Men samtalene med henne er noe begrenset. Savner å dele oppturer og nedturer med noen. Litt morsomt å sitte her å se ned på eneboligene rundt her. Familier som stresser med å kle på barna, litt sånn småkrangling og stress. Det er litt sjarm i det, selv om de der nede sikkert ikke føler det sånn nå. Men når du ikke lenger har det, så ser du at det er en del av idyllen. Det gjør det uperfekte litt mer perfekt. 🙂

Nå skal jeg rydde ferdig her i leiligheten, om noen timer kommer Lillegull, og da blir det Disco!! 🙂

/Jernkvinnen

 

Hvem tror du at du er?

Det var starten på det ene brevet som fikk all energi i en mengde flotte, fine tilbakemeldinger på ukens Allers. Denne uken har Mamma og jeg fått noen sider i Allers til vår historie. Responsen har vært over all forventning. I tillegg har Aller media i Sverige og Dagbladet Pluss meldt sin interesse for artikkelen. Det for meg er et tegn på hvor viktig budskapet er.

Men så var det det ene brevet da. Du som har skrevet det valgte å være anonym. Men du skriver som om du kjenner meg. Du forteller meg at jeg syter for mye over det at jeg er singel, og at det ikke er et problem for meg å finne en å dele livet med. Du forteller meg at jeg skaper et feil bilde av hvordan det er å leve med min diagnose fordi jeg ikke har mistet håret, ikke har fatigue eller andre plager som kommer etter en operasjon eller det å leve med hjernesvulst. Du sier at jeg ikke har opplevd en skikkelig belastning, og at jeg ikke forstår eller har innsikt i hvordan det egentlig er.

Så mitt svar til deg er som følger: Jeg er ikke operert, men jeg har fått føle det tett på kroppen via Mormor og Mamma. En er dessverre død, den andre lever i aller beste velgående! Jeg tolker det dit at du er operert, siden du skriver som du gjør. Og tenk at du lever. Du fikk muligheten til å våkne opp, hvem vet om jeg noen gang får det alternativet om jeg må gjennom en operasjon. Jeg vet bare at mine alternativer er kjipe, så om jeg kan være der jeg er i dag i maaaaange år til, så er jeg evig takknemlig.
Men dette er ingen konkurranse om hvem som ser finest ut eller har det enklest, eller størst bagasje. Det har aldri vært mitt fokus i hvert fall. Om du lever med hjernesvulst eller har en annen alvorlig diagnose så tenker jeg at det handler om å ta vare på alle de gode dagene. De dårlige kommer av og til, men de skal ikke få oppta all plass. Jeg glemmer litt at jeg er en av de som lever med hjernesvulst, men det er mennesker som deg som minner meg på det, ved å fokusere på det du gjør.

Jeg har aldri opplevd å miste håret på grunn av alvorlig sykdom. Men om det hadde vært prisen å betale så hadde jeg gjort det uten å blunke. Det er ikke håret som definerer meg. Om jeg hadde blitt blind, eller begynt å sjele så hadde det også vært en liten pris å betale for å få enda en dag med de jeg er glad i, eller å få gjøre det jeg er glad i.

Men du vet ingenting om mitt liv, eller mine belastninger. Noen bærer på en liten pc veske over skulderen, andre har en amerika koffert drassende etter seg. Jeg er kanskje et sted i mellom der, men definitivt en koffert. 2016 ble vendepunktet for meg. Jeg stod på ukjent grunn, og måtte tråkke opp stien for meg og mine på nytt. Jeg fikk både samlivsbrudd, dødsfall, hjernesvulst, en mor som måtte opereres, tøff belastning på jobb og alvorlig sykdom i nær omgangskrets på en og samme tid.

For en del år siden, så våknet jeg opp og kunne ikke gå. Hvor surrealistisk er det? Fra en dag til en annen, uten et forvarsel. Det komiske er at jeg trodde nesten det var en drøm jeg ikke våknet opp fra. Jeg måtte starte på nytt, skritt for skritt.
I dag våkner jeg nesten hver dag med manglende følelse i armen og beinet. Får det lov å definere hvordan dagen min skal være? Nei, langt i fra!
Noen dager må jeg ligge noen minutter ekstra for å mobilisere krefter for å komme meg ut av senga. Jeg har vært gjennom et helvete på jobb det siste året. Men skal det få definere hvordan jeg skal ha det?
Noen ganger så må man finne gode sko, og bare stå litt på stedet hvil til stormen avtar.  Andre ganger velger du å gå i stormen. Men tro meg, det er mange ganger jeg har tenkt at jeg er en byrde både for min familie, venner og kolleger. Kanskje aller mest Mamma, Pappa, Farmor og Farfar.

Da jeg fikk min diagnose, så tenkte jeg et raskt øyeblikk at det var kanskje best å ikke si noe til noen. Tenk at jeg skal påføre de jeg er mest glad i den kjipe belastningen. Men jeg hadde ikke en gang kommet ut av døra på Volvat før jeg ringte mine foreldre. Fordi jeg tror på åpenhet, og jeg tror på å vise at det går helt fint å leve med. Og helt ærlig, det føles bedre å stå i det med noen. Kanskje det må være en som meg, for at en som deg, flytter fokus. Du har masse energi, ikke bruk den på å angripe meg. Bruk den på å gi deg selv en god dag!

Når det kommer til kjærligheten så er den ikke enkel for noen. Men ingen er perfekte.
En lege sa til meg en gang: Lise! Gå ut i skogen og kom tilbake når du finner et rett tre. Hadde jeg tatt oppfordringen så hadde jeg vandret enda. Men det handler om at det finnes ikke noen som er uten feil eller skavanker. Så må vi bare prøve å finne de som kan leve med våre.

Så i bunn og grunn, ikke angrip noen du ikke vet noe om. Kom gjerne med kritikk som er konstruktiv. Jeg er ingen fasit. Men nettroll eller mobbere som deg, har jeg ikke plass eller energi til etter dette. Hvis jeg kan komme med en anbefaling så ville jeg tatt kontakt med en likeperson i Hjernesvulstforeningen, du skal se det er mange som føler det du føler, om det å leve med. Jeg vet at det ikke er lett.

/Jernkvinnen 🙂