Et mål oppnådd

Jeg må først bare få starte med å si tusen takk til alle som har engasjert seg i mitt forrige innlegg. En ekstra stor takk til hjernesvulstforeningen som fremmet mitt innlegg, som gjorde at det nådde ut til langt flere enn de 76 som følger meg. Det er en fantastisk bekreftelse på at jeg må ut av komfortsonen å fronte de temaene vi ikke skal snakke høyt om. Innlegget har nådd over 12.000 og jeg vil si det var vendepunktet for bloggen på enkelte områder. Og for meg personlig så nådde jeg mitt første mål i dag.

Målet med bloggen er å være til inspirasjon. Være et «talerør» på sentrale temaer som må opp og frem. Og ikke minst det å bare få en av dere til å se litt lysere på livet, eller åpne seg opp så blir jeg utrolig glad. Og sistnevnte skjedde i dag.

Emily og jeg stoppet innom butikken på vei hjem fra mine foreldre i dag. Vi begge var litt slitne, så det skulle gå fort unna. Som vanlig når jeg er målrettet og fokusert så enser jeg ikke så veldig mye annet rundt meg. Men jeg merket at det var en dame som forsøkte å få øyekontakt. Jeg har møtt på mye rart, og tenkte med en gang at det kanskje var en dame som var interessert i andre damer, så jeg smilte men gikk raskt videre. Kom egentlig ikke så mye lenger enn til brødmaskinen før hun innhentet meg. Hun spurte på en veldig forsiktig måte om jeg var Jernkvinnen. Må innrømme at pulsen ble litt høy. Det første som da surret i hodet mitt var at nå får jeg sikkert kritikk fordi jeg har kalt området for slummen. Men jeg må jo stå for det jeg skriver så jeg svarte tilbake at det stemmer, jeg er personen bak bloggen Jernkvinnen. Hun ga meg en vanvittig god klem. Veldig lang, og hard klem. Så sa hun tusen takk. Jeg så sikkert ut som et ørlite spørsmålstegn der jeg stod. (Emily var opptatt med å spise skalker så hun fikk det nok ikke med seg.)

Hun fortalte at hun og mannen er foreldre til en jente som har vært operert for hjernesvulst. Hun var i tiden etter operasjonen blitt veldig innesluttet, trist, mistet livsgnist, men de hadde tenkt at det skyldtes inngrepet, og at dette var en personlighetsforandring de måtte leve med. Men i går hadde datteren for første gang åpnet seg opp, og vist innlegget mitt og sagt, sånn føles det. Hun følte at menneskene rundt henne bare syntes synd på henne, og ingen behandlet henne som før. Folk skygget banen, og mange rundt henne, også voksne, følte hun, at slet med å være i samme rom som henne til tider. Mitt innlegg fikk henne til å endelig sette ord på hvordan det er. Og nå er det mye lettere for foreldrene å forstå atferden. Hun hadde også følt på det med fatigue, og føler at mestring i hverdagen ikke alltid er like lett, men ikke fikk forståelsen fra andre rundt seg. Jeg tror det er nesten umulig for oss som ikke har opplevd fatigue å forstå hvordan det er. Det er så lett som foreldre, venn, kjæreste å bare si ta deg sammen, kom deg opp og ut av sofaen. Men det er nettopp det, det er ikke bare å gjøre det.

Det var virkelig en fantastisk opplevelse. Må si tårene kom når jeg satt meg i bilen. Utelukkende gledestårer. Jeg har kanskje gjort en forskjell for en der ute, og det er en vanvittig god start.

Jernkvinnen 🙂

Every day may not be good, but there is something good in every day

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s