HJERNESVULST!!

Innlegget som egentlig var ment i dag, skulle handle om noe helt annet. Men i lys av en hendelse i dag tidlig har jeg valgt å slette det før det ble publisert. I stedet ønsker jeg å dele noe som jeg mener er viktig å sette ord på.

Nå skal jeg fortelle dere hvordan det egentlig er å være meg.
Jeg har mange som mener det ikke bør være et problem for meg å finne en kjæreste. Jeg ser ikke ut som et fugleskremsel. Jeg har god hygiene, og er relativt oppegående.
Det finnes utallige nettsider, apper, metoder og måter. Men det er faktisk ikke så lett som dere skulle tro. For det første så må du grave deg gjennom hauger med gråstein og pukk før du kommer til gullet. Jeg trodde forøvrig at jeg hadde lokalisert gull. Men når noe er «to good to be true» så er det som regel også det. Det betyr med andre ord at jeg må tilbake til pukkverket og starte på nytt igjen. Kunne skrevet mange sider om dette temaet mtp alle de falske profilene som finnes. Og ikke minst de som bare vil treffe deg til ons. (eller når lyset gikk opp for meg hva det betydde: One Night Stand) Jeg føler meg som Bodil på 80 år, som har litt å lære når det kommer til dating.

Min væremåte er annerledes i dag, fordi jeg hadde et beintøft 2016. Jeg ser på meg selv annerledes. Jeg ser på hverdagen min annerledes, og jeg hadde ting jeg tok for gitt, som jeg nå, sett med nye øyne ikke lenger tar for gitt. Jeg mener helt oppriktig at jeg har blitt en bedre person, som også har mer selvinnsikt, og mye mer å gi til en fremtidig partner. Men det hjelper ikke hvor mange gode egenskaper jeg har, når jeg «straffes» for å være meg selv. Jeg tror de færreste av dere forstår hvordan det egentlig er å bære rundt på en bagasje som tidvis er tyngre enn meg.

Jeg skulle ønske at det var mulig å spole frem tiden, hoppe over den perioden hvor man skal lære hverandre å kjenne, bruke tid, føle på hverandre osv, og heller bare kommet dit hvor man bor sammen og deler hverdagene sammen, er trygge på hverandre. Når jeg møter noen, eller blir kjent med noen, så er det utrolig vanskelig å vite når jeg skal fortelle at jeg lever med hjernesvulst. I teorien så har det ingenting å si i dag. For jeg er fremdeles den samme personen de ble kjent med. Men det er en utrolig kjip beskjed å gi til noen. Og jeg vet at det er en kjip beskjed å få. Og ikke minst har ting en tendens til å forandre seg i negativ forstand, når jeg slipper bomben. Jeg har opplevd det på kroppen, og jeg tror ikke det er siste gang jeg kommer til å føle at folk ser/behandler meg annerledes.
Tårene triller når jeg skriver dette, fordi jeg skulle så inderlig ønske at verden ikke var sånn.

Jeg har valgt å snakke om hjernesvulst. Det temaet de fleste hysjer deg med når det nevnes. Mange klarer ikke en gang si hjernesvulst. De færreste møter blikket ditt når temaet kommer opp. Og de fleste som spør om diagnosen håper innerst inne at du ikke skal si noe ubehagelig eller kleint som de må forholde seg til. (De kunne spart seg for høflighetsfrasen)
Jeg har selv valgt å lage en blogg som jeg håper bidra til mer åpenhet rundt flere sentrale temaer. Og jeg betaler en dyr pris for å fronte en sak/tema jeg mener aldri bør glemmes. Jeg blir rett og slett stigmatisert for noe jeg ikke kan noe for. For noe som kanskje aldri vil ha en betydning. Men velkommen til virkeligheten. Virkeligheten fylt med farlige, skumle temaer og janteloven.
Jeg har troen på at det finnes noen der ute som vil akseptere meg for den jeg er, men veien til vedkommende har vist seg å være tøffere enn jeg trodde. Jeg hadde aldri trodd det skulle være annerledes for meg enn for deg å finne en livspartner. Å finne noen som er mer robust enn et aspeløv eller et persilleblad. En som ser forbi diagnosen, og ser den jenta som har masse bra å gi.

Tenk litt over dette neste gang dere dømmer noen, ser ned i bakken eller synes noe er ubehagelig. De som lever med kreft og hjernesvulst er like mye verdt som deg. Vi trenger ikke bli tatt på med silkehansker. For meg, er det mer sårende at noen ikke kan møte blikket mitt, kontra det å være «spørre Børre» om hjernesvulst. Det skal ikke være tabu å snakke om disse tingene. Jeg blir ikke trist eller lei meg. Tvert om, jeg blir glad om noen søker informasjon, eller ønsker å forstå.

I like being independent
Not so much of an investment
No one to tell me what to do
I like being by myself
Don’t gotta entertain anybody else
No one to answer to

But sometimes, I just want somebody to hold
Someone to give me the jacket when it’s cold
Got that young love even when we’re old
Yeah sometimes, I want someone to grab my hand
Pick me up, pull me close, be my man

So if you’re out there I swear to be good to you
But I’m done lookin’, for my future someone
Cause when the time is right
You’ll be here

 

wp-1489866953604.jpg

Jepp, meg med filter fra snap fordi snørr og tårer ikke er like tiltrekkende

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s