Earlybird

I dag stod jeg opp 04.30 for å nå et fly fra Gardermoen 07.00. Det slo meg i det klokka ringte at hvorfor bestilte jeg frivillig den avgangen?? Men var bare å gå i søvne i dusjen å våkne til liv der. 

Jeg kan ikke si at det å fly er min favoritt, men alternativene er langt verre. Beundrer min sjef som kan bare lukke øynene og sove, jeg har til nå ikke klart det på samme måte. Men i dag skjedde det merkeligste. Jeg sovnet før flyet tok av, og jeg våknet i det vi skulle lande. Jeg kan ikke en gang huske at vi tok av. 

Så til ettertanke så er nok earlybird flighten min flight. 

Helg! 

Vårstemning på sitt beste! I dag ble Petter vasket utendørs, og han ble glad. Emily sa til og med «Mamma, Petter glitrer, kan jeg gi han en klem?» Hun vet å få sagt ting. 😊

Ellers har dagen i dag bestått av mye god mat i herlig selskap. Og jeg kan ikke annet enn å si det samme for gårsdagen. Endelig en helg hvor jeg har prioritert meg. Lørdagen ble en lunsj og gåtur på Tjuvholmen/Aker Brygge. Når sola kommer frem og varmen stiger i luften så våkner folk fra vinterdvalen. 

Husarbeid, jobb, og alt annet som kan vente, har blitt lagt til side. Den beste oppladningen til en ny uke. 

Et mål oppnådd

Jeg må først bare få starte med å si tusen takk til alle som har engasjert seg i mitt forrige innlegg. En ekstra stor takk til hjernesvulstforeningen som fremmet mitt innlegg, som gjorde at det nådde ut til langt flere enn de 76 som følger meg. Det er en fantastisk bekreftelse på at jeg må ut av komfortsonen å fronte de temaene vi ikke skal snakke høyt om. Innlegget har nådd over 12.000 og jeg vil si det var vendepunktet for bloggen på enkelte områder. Og for meg personlig så nådde jeg mitt første mål i dag.

Målet med bloggen er å være til inspirasjon. Være et «talerør» på sentrale temaer som må opp og frem. Og ikke minst det å bare få en av dere til å se litt lysere på livet, eller åpne seg opp så blir jeg utrolig glad. Og sistnevnte skjedde i dag.

Emily og jeg stoppet innom butikken på vei hjem fra mine foreldre i dag. Vi begge var litt slitne, så det skulle gå fort unna. Som vanlig når jeg er målrettet og fokusert så enser jeg ikke så veldig mye annet rundt meg. Men jeg merket at det var en dame som forsøkte å få øyekontakt. Jeg har møtt på mye rart, og tenkte med en gang at det kanskje var en dame som var interessert i andre damer, så jeg smilte men gikk raskt videre. Kom egentlig ikke så mye lenger enn til brødmaskinen før hun innhentet meg. Hun spurte på en veldig forsiktig måte om jeg var Jernkvinnen. Må innrømme at pulsen ble litt høy. Det første som da surret i hodet mitt var at nå får jeg sikkert kritikk fordi jeg har kalt området for slummen. Men jeg må jo stå for det jeg skriver så jeg svarte tilbake at det stemmer, jeg er personen bak bloggen Jernkvinnen. Hun ga meg en vanvittig god klem. Veldig lang, og hard klem. Så sa hun tusen takk. Jeg så sikkert ut som et ørlite spørsmålstegn der jeg stod. (Emily var opptatt med å spise skalker så hun fikk det nok ikke med seg.)

Hun fortalte at hun og mannen er foreldre til en jente som har vært operert for hjernesvulst. Hun var i tiden etter operasjonen blitt veldig innesluttet, trist, mistet livsgnist, men de hadde tenkt at det skyldtes inngrepet, og at dette var en personlighetsforandring de måtte leve med. Men i går hadde datteren for første gang åpnet seg opp, og vist innlegget mitt og sagt, sånn føles det. Hun følte at menneskene rundt henne bare syntes synd på henne, og ingen behandlet henne som før. Folk skygget banen, og mange rundt henne, også voksne, følte hun, at slet med å være i samme rom som henne til tider. Mitt innlegg fikk henne til å endelig sette ord på hvordan det er. Og nå er det mye lettere for foreldrene å forstå atferden. Hun hadde også følt på det med fatigue, og føler at mestring i hverdagen ikke alltid er like lett, men ikke fikk forståelsen fra andre rundt seg. Jeg tror det er nesten umulig for oss som ikke har opplevd fatigue å forstå hvordan det er. Det er så lett som foreldre, venn, kjæreste å bare si ta deg sammen, kom deg opp og ut av sofaen. Men det er nettopp det, det er ikke bare å gjøre det.

Det var virkelig en fantastisk opplevelse. Må si tårene kom når jeg satt meg i bilen. Utelukkende gledestårer. Jeg har kanskje gjort en forskjell for en der ute, og det er en vanvittig god start.

Jernkvinnen 🙂

Every day may not be good, but there is something good in every day

 

HJERNESVULST!!

Innlegget som egentlig var ment i dag, skulle handle om noe helt annet. Men i lys av en hendelse i dag tidlig har jeg valgt å slette det før det ble publisert. I stedet ønsker jeg å dele noe som jeg mener er viktig å sette ord på.

Nå skal jeg fortelle dere hvordan det egentlig er å være meg.
Jeg har mange som mener det ikke bør være et problem for meg å finne en kjæreste. Jeg ser ikke ut som et fugleskremsel. Jeg har god hygiene, og er relativt oppegående.
Det finnes utallige nettsider, apper, metoder og måter. Men det er faktisk ikke så lett som dere skulle tro. For det første så må du grave deg gjennom hauger med gråstein og pukk før du kommer til gullet. Jeg trodde forøvrig at jeg hadde lokalisert gull. Men når noe er «to good to be true» så er det som regel også det. Det betyr med andre ord at jeg må tilbake til pukkverket og starte på nytt igjen. Kunne skrevet mange sider om dette temaet mtp alle de falske profilene som finnes. Og ikke minst de som bare vil treffe deg til ons. (eller når lyset gikk opp for meg hva det betydde: One Night Stand) Jeg føler meg som Bodil på 80 år, som har litt å lære når det kommer til dating.

Min væremåte er annerledes i dag, fordi jeg hadde et beintøft 2016. Jeg ser på meg selv annerledes. Jeg ser på hverdagen min annerledes, og jeg hadde ting jeg tok for gitt, som jeg nå, sett med nye øyne ikke lenger tar for gitt. Jeg mener helt oppriktig at jeg har blitt en bedre person, som også har mer selvinnsikt, og mye mer å gi til en fremtidig partner. Men det hjelper ikke hvor mange gode egenskaper jeg har, når jeg «straffes» for å være meg selv. Jeg tror de færreste av dere forstår hvordan det egentlig er å bære rundt på en bagasje som tidvis er tyngre enn meg.

Jeg skulle ønske at det var mulig å spole frem tiden, hoppe over den perioden hvor man skal lære hverandre å kjenne, bruke tid, føle på hverandre osv, og heller bare kommet dit hvor man bor sammen og deler hverdagene sammen, er trygge på hverandre. Når jeg møter noen, eller blir kjent med noen, så er det utrolig vanskelig å vite når jeg skal fortelle at jeg lever med hjernesvulst. I teorien så har det ingenting å si i dag. For jeg er fremdeles den samme personen de ble kjent med. Men det er en utrolig kjip beskjed å gi til noen. Og jeg vet at det er en kjip beskjed å få. Og ikke minst har ting en tendens til å forandre seg i negativ forstand, når jeg slipper bomben. Jeg har opplevd det på kroppen, og jeg tror ikke det er siste gang jeg kommer til å føle at folk ser/behandler meg annerledes.
Tårene triller når jeg skriver dette, fordi jeg skulle så inderlig ønske at verden ikke var sånn.

Jeg har valgt å snakke om hjernesvulst. Det temaet de fleste hysjer deg med når det nevnes. Mange klarer ikke en gang si hjernesvulst. De færreste møter blikket ditt når temaet kommer opp. Og de fleste som spør om diagnosen håper innerst inne at du ikke skal si noe ubehagelig eller kleint som de må forholde seg til. (De kunne spart seg for høflighetsfrasen)
Jeg har selv valgt å lage en blogg som jeg håper bidra til mer åpenhet rundt flere sentrale temaer. Og jeg betaler en dyr pris for å fronte en sak/tema jeg mener aldri bør glemmes. Jeg blir rett og slett stigmatisert for noe jeg ikke kan noe for. For noe som kanskje aldri vil ha en betydning. Men velkommen til virkeligheten. Virkeligheten fylt med farlige, skumle temaer og janteloven.
Jeg har troen på at det finnes noen der ute som vil akseptere meg for den jeg er, men veien til vedkommende har vist seg å være tøffere enn jeg trodde. Jeg hadde aldri trodd det skulle være annerledes for meg enn for deg å finne en livspartner. Å finne noen som er mer robust enn et aspeløv eller et persilleblad. En som ser forbi diagnosen, og ser den jenta som har masse bra å gi.

Tenk litt over dette neste gang dere dømmer noen, ser ned i bakken eller synes noe er ubehagelig. De som lever med kreft og hjernesvulst er like mye verdt som deg. Vi trenger ikke bli tatt på med silkehansker. For meg, er det mer sårende at noen ikke kan møte blikket mitt, kontra det å være «spørre Børre» om hjernesvulst. Det skal ikke være tabu å snakke om disse tingene. Jeg blir ikke trist eller lei meg. Tvert om, jeg blir glad om noen søker informasjon, eller ønsker å forstå.

I like being independent
Not so much of an investment
No one to tell me what to do
I like being by myself
Don’t gotta entertain anybody else
No one to answer to

But sometimes, I just want somebody to hold
Someone to give me the jacket when it’s cold
Got that young love even when we’re old
Yeah sometimes, I want someone to grab my hand
Pick me up, pull me close, be my man

So if you’re out there I swear to be good to you
But I’m done lookin’, for my future someone
Cause when the time is right
You’ll be here

 

wp-1489866953604.jpg

Jepp, meg med filter fra snap fordi snørr og tårer ikke er like tiltrekkende

Flue på veggen

Da vi var på Rush i dag tidlig overhørte jeg to damer som stod og snakket. Vil kanskje si mer «klaget» over deres menn. Tok meg selv i å lytte på samtalen da jeg fant den ganske underholdene. Mye av samtalen dreide seg om at deres menn ikke forstod/tok hintene til deres behov. Hun ene klaget over at hun alltid måtte opp om natta for å ta minstemann, enda han faktisk fikk melk fra flaske. Hun andre var selvfølgelig helt enig i at hennes mann var like tiltaksløs, og hun klagde på at han ikke forstod at hun var sliten når hun kom hjem fra jobb, og forventet at hun ordnet hjemme fordi hun kom først hjem.

Been there done that, så her er mine råd! (noe jeg faktisk sparte meg for å komme med på Rush, selv om det var fristende)

  1. Be om hjelp: Jeg tok selv mange av nettene, og Emily hadde kolikk frem til rundt 3 mnd. Men hver kveld tilbød hennes far å ta henne om natten (til tross for at jeg var hjemme hele dagen), men jeg måtte vekke han fordi han i likhet med mange menn har et ekstremt godt sovehjerte. Når jeg da ikke tar tilbudet, så kan jeg heller ikke klage på at jeg må opp om natten. I tillegg er det sikkert mange som tenker at hvis du uansett er våken, og må vekke han, så kan du gå til ungen selv. Vel, igjen da bør du ikke klage. Jeg er helt sikker på at de fleste menn (om ikke gladelig) står opp om dere ber om hjelp. Men vi kvinner er ikke best på det. Så vil du få en natt med litt søvn, så avtal med mannen/samboeren før dere legger dere. Om du må vekke han, ja så gjør det da.
  2. Menn er ikke tankelesere: De har aldri vært det, og surprise, de kommer aldri til å bli det! Hvis noe plager deg, eller du er sliten, irritert eller hva enn det måtte være så er det bedre å si det rett ut, enn at du skal få et sammenbrudd mens du rører i sausen fordi han tar deg på rumpa. Hvis du sier du er sliten så skygger de fleste banen, og du kan vandre fritt til du kommer på bedre tanker. Dette var jeg tidvis håpløs på selv, men når jeg har muligheten til å begynne på nytt så holder jeg en knapp på det å kalle en spade for en spade. Hvis jeg vil ha noe løst, eller lettet fra mitt hjerte så er det bedre å snakke om det, og si det som det er. Alternativet med å bygge en bombe får mye større konsekvenser. Da er det egentlig aldri noen av dere som vet når den detonerer, og når den gjør det så kommer det frustrasjon ut som en foss, alt smått fra det siste halve året.
  3. Menn er enkle: Vi kvinner forsøker å multitaske, og tenker på flere ting samtidig. Menn holder seg til en tanke av gangen. Det finnes noen fantastiske unntak. Noen menn som skjønner at hvis de står opp tidlig så kan de kanskje smøre matpakkene til barna og legge i kjøleskapet så det blir litt mindre å tenke på for deg når du står opp, men majoriteten er ikke slik. Men hvis du hadde sagt det til han før dere legger dere, så er jeg ganske sikker på at han hadde gjort det. Så, ikke forvent at de skal tenke slik vi gjør. Men de er som regel ganske behjelpelige om vi ber dem om noe. Så kan det alltids vanke god belønning, som takk for hjelpen 🙂
  4. 2 for 1 – Alle er som regel slitne etter en arbeidsdag. Det handler om å gjøre det beste ut av situasjonen. Kanskje at dere avtaler en timeout etter at barna har lagt seg. Enten en time hvor dere ikke ser på tv men kan bare ligge i sofaen å slappe av, snakke sammen/lese bok osv… Eventuelt ta et bad sammen eller hver for dere. Rett og slett stenge verden ute bare for en time. Det pleier å hjelpe på en sliten skrott, og samtidig får dere pleiet forholdet. Altså 2 for 1 prinsippet. Det høres lett ut, og jeg vet at virkeligheten kan være en annen. Men bare det å gjøre et forsøk er bedre enn å klage over å aldri få det til.

Jeg er helt sikker på at 90% av dere vet at jeg har rett, og at dere ser at mye kunne vært løst om vi akseptere forskjellene og tok den enkle løsningen. Men 60% av dere kommer til å fortsette som før. Men bare husk det neste gang du er irritert over noe, det kunne sikkert vært løst på en bedre måte. Det er ikke alltid mannen sin feil, noen ganger tar vi det for gitt at de skjønner de tegnene vi så vidt skjønner selv.

Jernkvinnen 🙂

Leilighetsarbeid & skogstur

Denne uken har gått veldig fort. Men det har vært en uke som har fylt opp hele spekteret av følelser. Håper at ukene fremover kan være stabile og ensformige, i det minste noen av dagene.

I dag våknet jeg 05.50, av at armen ikke  var helt på parti. Våknet av at den prikket, og ble helt nummen. Jeg får ikke panikk av slike ting. Kanskje litt for rolig og avslappet. Timingen er selvfølgelig elendig, som mye annet, men jeg ble liggende i senga å håpe det var en drøm og at jeg ville våkne med en velfungerende arm noen timer senere. Det er tross alt høyre arm, og det er den som holder liv i levebrødet mitt. Anyway, den kom seg utover dagen, og jeg kan forsikre dere om at den ikke har noe med hjernesvulsten å gjøre. Men jeg blir nok tvunget til å sjekke det opp videre. Noe som sikkert min mor og mine venninner ville sagt er fornuftig.

Etter en deilig frokost, gjorde Emily og jeg leilighetsarbeid. Dvs. husarbeid bare i leilighet. Emily sa nemlig her om dagen at vi ikke gjør husarbeid, men leilighetsarbeid. Derimot Momo og Morsa, de gjør husarbeid for de bor i hus. Utrolig morsomt hvordan hun kobler ting sammen. Morsom alder hun er i nå. 3 år og skal ta verden med storm.

 

Etter litt rydding, støvsuging, vasking og klesvask så bestemte vi oss for å ta en skogstur. Vi pakket med oss ostesmørbrød til å legge på bålet, kakao og kjeks. Mamma ble med oss på tur. Så det var jentene på tur. Vi dro til Lavoen til Steinrøysa barnehage som befinner seg ved en liten stikkvei fra lysløpya ved Sørlie skole. Der fikk vi fyr på bålet, og begynte å grille ostesmørbrødene. Koste oss masse. Eneste ulempen er at man lukter skikkelig bål/røyk når man kommer inn, men det tåler de fleste.

Ostesmørbrødene er som følger: 2 skiver loff (kan fint bruker annet brød) bare husk å ta smør på utsiden av skivene slik at de får den sprøe stekeskorpen rundt. Jeg hadde ost, skinke, ketchup og ost, men her kan man variere i det uendelige. Pakket inn i alu-folie, og kan legges direkte på bålet. (3 min på hver side om du legger det direkte på bålet)
Nydelig dag med sol og fint vær! Og ikke minst med verdens beste selskap.

I morgen tidlig skal Emily og jeg på Rush på Mastemyr, Babysprett 0-5 år. Rapport og bilder kommer. Vi har fått time fra 09-10 så her blir det ingen kosemorgen. Her blir det rett opp og enkel frokost. Vi tar igjen kosen til lunsj 🙂

Nå skal jeg legge meg på sofaen, med et glass Ringo hylleblomst mikset med farris, og en film. Det blir enten «My way» eller «Too big to fail». Jeg har nemlig godtestopp med en kollega på jobb, så det blir derfor blåbær «attåt». Det har gått overraskende bra med godtestoppen, men det var tøft å gå sulten på Meny på fredag, forbi godishyllene. Men med fokus så når man målet, hva nå enn målet egentlig er. (vinne, kanskje mest over meg selv)

Jernkvinnen 🙂

 

Farris

En etterlengtet helg, innkassering av bursdagsgave, tid for Farris bad med den kuleste dama. «Byfruan» satt kursen til Larvik. Jeg var så heldig som fikk opphold på Farris bad i 30 års gave, og denne helgen har vært planlagt en liten stund. Massasje, spa, middag, overnatting, caching, avslapping, latter og morro var på agendaen.

Etter noen intense måneder på jobb, så føltes det veldig godt å kunne stenge deler av verden ute, og dra til Larvik med en av de kuleste personene jeg kjenner. Planen var å hente Janne klokken 12. Tidsplanen røk da Petter måtte vaskes, og jeg hadde 2 feilkjøringer. Men jeg fikk plukket henne opp, og satt kursen mot Larvik. Janne var veiviser, og navigerte oss trygt frem ved hjelp av et cachekart. Vi stoppet i Larvik sentrum og tok noen cacher, en rundtur i bøkeskogen, før vi satt kursen mot hotellet. Jeg lurer litt på hvor dagen ble av. Vi rakk å ta en rask liten matbit på rommet, før vi måtte skifte og gå i spa-avdelingen der vår 80 minutters massasje ventet.

80 minutter føltes ut som 30, det gikk alt for fort. Men hele kroppen er strukket, knadd og massert. (Også kalt mørbanket) men det var på alle måter en super opplevelse. Fikk også en bekreftelse på at jeg har en dårlig «holdning», det vil si, skuldrene faller fremover og innover, og dette er naturligvis ikke bra. Så nå må jeg daglig, henge i døråpningen som illustrert under.

7d9833a7a73821a551274982bf730a89Spa området ellers leverte til forventningene. Fordelen med å ha massasje klokken 18, var at de fleste spiste middag da vi var ferdige. Vi hadde god plass og fikk stort sett holde på alene i de ulike badene og badstuene. Og når jeg ser tilbake på det, så tenker jeg at det var bra for alle parter. Vi var som to «pøbler» i bassenget. Det var nemlig en del knapper vi kunne trykke på, og da er vi ikke spesielt vanskelig å be. Det resulterte i at det sprutet og boblet vann litt her og der, og latteren satt løst. Men det er viktig å leke litt, kan ikke være stillesone overalt.

Vi hadde reservert bord til 21.45, og vi begge hadde fått høre at restauranten var bra. Så naturligvis hadde vi forventninger. Vi skulle virkelig kose oss, og bestilte rødt i glasset, og ytrefilet av okse som middagsrett. Vinen kom kjapt, men vi ønsket å «spare» den til maten kom. Da maten kom, fikk vi oss en skikkelig overraskelse. Jeg tok en bit av kjøttet og begynte å tygge. Mens jeg tygger så forsøker Janne å skjære en bit av sin ytrefilet. Jeg fortsetter å tygge, hun fortsetter å skjære.. tygger, tygger fortsatt, tygger.. Ja, dere skjønner tegninga? Kjøttet fantes ikke mørt, og jeg kunne likså godt tygge på sålen på Ecco skoen min og være mer fornøyd. Vi sendte tilbake maten å ventet, og ventet.. vi venter fortsatt, og da det hadde gått litt over en time fra vi bestilte, så kommer kelneren litt fra «intet», i full fart og skjenker mer vin i de urørte glassene våres. Sikkert ment som en hyggelig gest, men først streifer han hodet til Janne, så søler han litt vin utenfor glasset, og det som toppet det hele, var at han helte en annen vin i glasset enn den som var der fra før. Vi burde sikkert ha klagd, men vi var sultne, slitne og særdeles lattermilde. Vi tok den enkle varianten, sa skål, og drakk opp det vi hadde fått som to flinke piker. Veien fra middagen til senga var ikke lang, og vi pleier som kjent å skravle en god stund før vi sier natta. Men Moen kapitulerte og sovnet nesten umiddelbart.

wp-1489348725694.jpg

Vi våknet tidlig i dag, og stod vel opp rundt 07.30. Janne hadde lest at man kunne spise frokost i badekåpa og slippers, og jeg tenkte at det både var lettvint og koselig. Jeg begynte å ane ugler i mosen, da det tydeligvis kun var jeg som så fordeler med det. Så mens folk spradet rundt i frokostsalen relativt påkledd og fine, så tasset jeg rundt i pysj, morgenkåpe og slippers. Dog hadde jeg kostet på meg et par «fine» lange hvite sokker bare for å fullføre stilen. Jeg hadde faktisk regelrett bare stått opp, tatt på sokker og badekåpe og tuslet ned. Sånn passe flaut, men nå er jeg ikke kjent for å følge strømmen.
Frokosten var bra. Ferskt brød, godt utvalg av pålegg. Noe trekk for helt uspiselig eggerøre, kalde bløtkokte egg, og manglende merking av juice. Klarte å ta med meg rødbet juice, og det mine damer og herrer, er ikke drikkbart. Bra for både O2 opptak og blodsirkulasjon, men jeg er en livsnyter.

Etter frokosten gikk vi rett inn i spa-avdelingen, og til spa øya. Det var det området vi ikke hadde vært i på lørdagen. Og det er her det går en utendørs trapp ned til vannet. Taktikken var at vi bare måtte komme oss ut og ned, uten å varme kroppen opp unødig i forkant. Vi ble enige om at i det øyeblikket vi går ut døra så må vi bare gå bestemt ned trappen og ut i vannet, ingen nøling. Planen fungerte!! Vi gikk målrettet ned og rett uti. Mistet all følelse i beina, men så utrolig frisk opplevelse. Årets første bad er gjennomført i 1,7 grader i vannet, 2,1 grader i luften. Dagen startet med dette og  vi snek inn en tur til før vi dro. Sånn er det med «Byfruan» på tur.

wp-1489349361540.jpg

Vi gjorde oss i stand, og sjekket ut. Nå skulle vi på cachetur. Fikk tatt noen langs vannet, og endte opp med en 6 km tur, alt i alt. Vi var trøndere på tur, og vi har ledd og kost oss masse. Møtte også på en snøsel (Snø sel), og vi fant Tors Burger shop

Vi fant ut at vi skulle spise lunsj før vi satt kursen hjemover, men med tanke på fadesen på hotellet i går så tok vi ikke sjansen på lunsj der. Fant en Peppes ved Fritzøe Brygge. Jeg vet ikke om det er oss eller Larvik, men vi har tydeligvis problemer med å få både bestilt og få riktig bestilling. Vi ventet veldig lenge på Peppes før vi fikk drikken vi bestilte. Vi hadde bestilt 2 glasscola (Cola på glassflaske) men fikk 2 glass cola. Mulig vi var utydelige, selv mener vi ikke det. Men vi måtte uansett vente over 1 time på maten. Så min anbefaling, skal du spise i Larvik, bestill gjerne maten 1 time før du er sulten, så går resten av seg selv.

Hjemturen gikk strålende, med unntak av en splitter pine gal sjåfør i Bærum, så kom vi oss helskinnet hjem begge to.  Helgen har vært fantastisk på alle måter, men mest av alt, deilig å koble av sammen med en god venninne. Jeg har ledd så masse, og denne helgen trengte jeg så inderlig. Jeg er nå ladet opp, klar for ny uke.

 

Trening

Ny start, ny livsstil – jeg har begynt å trene, nå er det løping som står på agendaen.
Løper «fast» med en kollega, som jeg også har inngått veddemål med, men det holder ikke å bare løpe en gang i uken. Så nå har jeg fått tredemølla mi på plass hjemme, og i dag ble det bakkeløp. Kanskje ikke det smarteste når det blir løping i morgen, men men..

wp-1488833885589.jpg

Målet er 10 for Grete, og i år skal jeg være bedre rustet enn i fjor, da det løpet ble fjorårets første løpetur. Kroppen fortjener å være litt forberedt denne gang, og kanskje jeg kan komme litt i bedre form i tillegg. Kommer godt med i disse single tider.

wp-1488833898781.jpg

Tiger

«Mamma du er en tiger» Sitat Emily, 05.03.2017.
Måtte selvfølgelig spørre om det er fordi hun synes jeg brøler mye, eller om hun hadde andre morsomme forklaringer. Hun svarte med at jeg var en søt tiger som passet på ungen sin, og at jeg kunne brøle når jeg ble sint.

wp-1488741277454.jpg

Og hun har nok rett, jeg er kanskje en tigermamma. Alt jeg gjør for Emily er ment å bidra til at hun blir en selvstendig ung kvinne som klarer seg ute i jungelen alene en gang i fremtiden. Uten tigermamma og tigerpappa. Jeg sørger i dag for at hun får tak over hodet, mat på bordet, en trygg oppvekst. Jeg beskytter henne fra de store jegerne, men tillater henne å prøve og feile på de små tingene. Jeg finnes ikke hysterisk på om hun får i seg en non stopp for mye, eller om hun spiser en kjeks før middag. Hun har ikke skapet fullt av økologiske klær. Hun spiser det meste av mat, og blir ikke bare servert hjemmelaget kortreist mat. (dog ikke så langt fra butikken og hit) Og jeg tåler å se at hun faller/slår seg. Det er en del av livet.

Helt klart så er jeg ikke fri for mammanevroser, (eks. når vi er i en butikk full av glass.) men jeg velger å tro at på de store tingene så er jeg avslappet, men støttende. Jeg velger å tro at jeg gir henne handlingsfrihet og rom til å være et utforskende barn. Men jeg skal ikke skryte på meg at jeg er en perfekt mor. Jeg kan fint hoppe over noen sider i frost boken når vi leser på sengen før leggetid (fordi jeg selv er trøtt, og har lest den samme boken i flere år) Jeg kan også sette på en episode labyrint på lørdagsmorgen bare så jeg kan lukke øynene i 20 minutter til. Jeg kan ta henne med på Mortens kro, Mc Donalds o.l, bare fordi jeg ikke orker å lage middag en dag. Jeg brøler når begeret renner over, og i likhet med mange andre så får jeg også dårlig samvittighet når lille tigerungen feller noen tårer fordi mamma er streng. Men hey! That’s life. De tester grenser, jeg tester grenser, sammen finner vi ut veien videre, litt tryggere på hvor vi tråkker.

Det jeg kanskje er mest opptatt av er hvordan jeg er som mor, og menneske foran Emily. Jeg ønsker ikke fremstå som feilfri, for det ville vært en løgn. Men jeg ønsker å fremstå som en mor som gjør så godt hun kan. En mor som behandler folk med respekt, ikke minst en mor som setter pris på hennes pappa. Emily’s pappa hadde nylig bursdag. Vi inviterte han med på middag, og Emily ble så utrolig glad. Og i bilen på vei hjem så sa hun: Mamma, vi var snille i dag, pappa var sulten og nå er han mett.
Hehe, barns enkle gleder!  Men jeg håper hun kan ta lærdom av at man skal behandle folk slik man ønsker å bli behandlet selv. Og at hun en dag hun blir mor, kanskje har lært hvordan man bør oppføre seg. Alt blir så mye enklere om man har en positiv holdning.

wp-1488742670544.jpg

Oss mot røkla!