Sakte film

Jeg har opplevd mye dramatikk og mye rart, men nå synes jeg faktisk det begynner å bli litt nok. Nå tror jeg selv Jernkvinnen har nådd et metningspunkt.

Jobbet sent, og starter ferden hjem med å kjøre ut av garasjen på jobb. Da står det en bil parkert utenfor garasjen på toppen av bakken, men foran utkjøringen, så det var ikke mulig å komme forbi. I kjent stil så blir jeg da litt oppgitt. Jeg tutet forsiktig en gang, men ingen reaksjon. Så da var det bare å stå på hornet til noen reagerte. Og da skal du se det var noen som fikk bein å gå på. Like blid, smilte jeg, og kjørte hjemover. Synger bestandig i bilen når jeg er alene. Gikk litt i julesanger og ellers det radioen hadde å by på i kveld. Men den gode stemningen tok en brå vending.

Nærmet meg Nittedal, så kommer det en bil i motgående felt, jeg registrerer at lysene på bilen kom nærmere meg, unormal vinkel. Med fortsatt grei avstand så blinker jeg med lysene uten hell. Jeg følte jeg rakk å tenke på masse og ting gikk i sakte film, men det gikk egentlig utrolig fort. Vedkommende kom rett mot meg. Jeg tenkte på mamma og pappa. Så for meg pappa og jeg som bygget tårn med klosser som raste sammen, jeg så mamma etter operasjonen, farmor som stod og bakte på Etterstad, Svein, fødselen til Emily, og at det er et skikkelig dårlig tidspunkt å bli skadet. Jeg har hånda på hornet, og hører Svein inni meg som skriker om å svinge til siden. Og det var så nære. Og jeg er så takknemlig for at jeg i 7-8 år var sammen med en dyktig sjåfør som har lært meg en ting eller to om hvordan tenke, eller mer bare reagere. Ingen ble skadd. Sjåføren hadde trolig sovnet bak rattet men må ha kviknet til av at både jeg og bilen bak meg tutet. Vedkommende stoppet ikke, men kjørte bare videre. Jeg og bilen bak meg stoppet. Han spurte meg så utrolig mange ganger om det gikk bra. Følte jeg ikke klarte å overbevise han. Han presiserte det jeg følte at det var skikkelig nære på. Jeg insisterte på å kjøre videre. Satt meg inn i bilen, og begynte å kjøre, kom ikke mange meterne før reaksjonen kom. Fikk svingt inn på en bensinstasjon, og jeg skalv helt ukontrollert.
Jeg følte meg helt alene, og det var virkelig tilfelle.

Mannen som hadde ligget bak meg hele tiden hadde også svingt inn på bensinstasjonen. Han åpnet bildøra, og luft var skikkelig bra. Han fortalte at han var lege. Det var betryggende. Jeg følte meg som en amøbe som bare satt der. Han tok seg av snakkingen. Husker ikke halvparten av det han fortalte. Men der satt vi over midnatt med hver vår vannflaske i bagasjerommet. Jeg fortalte at jeg tidligere i dag hadde vært inne på temaet død og trafikk. Og så skjer dette. Helt sprøtt. Og det sier bare noe om hvordan noe kan forsvinne på et blunk. Jeg hadde så lyst til å ringe, men å ringe noen midt på natten passet seg ikke. Men jeg fikk virkelig føle på kroppen at det er viktig at samtaler ender godt, og hvis man krangler så skværer man opp før man legger seg.

Anyway, jeg takket for hjelpen, og satte kursen hjemover. Litt for oppspilt til å legge meg umiddelbart så da tenkte jeg, hvorfor ikke et blogginnlegg. Nå håper jeg fremover at bloggen kan få innslag av noe hverdagslig.

Men nå kjenner jeg at øyelokkene er tunge.
Natta fra slummen!

2 kommentarer om “Sakte film

  1. anitahansen sier:

    Hærlighet Lise. Sven Erik delte, så dette innlegget har eg nettopp lest høgt for Dirk. Kjempeskummelt. Dette er jo alle bilister sitt verste mareritt. Glad for at du svinga og at du slapp med skrekken. God Jul snart!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s