14 spesielle dager

Som tiden flyr, og 2 annerledes uker er snart over på godt og vondt.
Jeg har hele tiden sagt at jeg ser frem til at 2016 skal bli ferdig så jeg kan starte på nytt i 2017. Ble vist en facebook post som handlet om å reklamere på 2016, og jeg har lenge vurdert å slenge meg på den reklamasjonen. Men brått så kom jeg på andre tanker!
Ja, 2016 har hatt sine utfordringer, men det har også gjort meg til den jeg er nå. For enten jeg vil eller ei, så er alt annerledes enn for 1 år siden. Men det handler om hva du gjør med de mulighetene og utfordringene du får servert, eller kanskje slengt etter deg.
Det er mange ganger i løpet av dette året at jeg har hatt lyst til å bare dra dyna over hodet, og håpe at jeg våkner opp fra en dårlig drøm. Men dette er ingen drøm, dette er virkelig. Det handler ikke om karma, eller å få som fortjent, det handler om styrke, vilje og evne.

wp-1480769837157.jpg

Denne uken har jeg fått en påminnelse om at også jeg, faktisk, bare er et menneske. Jeg er ikke Superkvinnen som kan gjøre alt på en gang, og gjøre alle fornøyd til en hver tid når jeg glemmer meg selv.

Bestemor ble begravet på torsdag denne uken, dvs. 01.12.2016. Begravelsen startet 11.00 så det var lite vits å komme inn på jobb før den tid. Men tanken om en rolig morgen skulle vise seg å bli kun en tanke. Det var telefoner og mail nonstop, og alt hastet, skulle tro det stod om liv og død. Det var ingen forståelse for at jeg skulle i begravelse, så til slutt måtte jeg ta en timeout, og telefonen ble lagt igjen i bilen. Etter begravelsen hadde jeg 51 ubesvarte anrop, og tanken på å sjekke mail ga meg frysninger langt nedover ryggen. Dere kan tenke dere det «kaoset» som møtte meg på jobb, hvor alle skulle ha en prat, eller tid, og riktig så gikk tiden. Med tårene trillene nedover kinnet forsøkte jeg alt jeg kunne å rekke julegrantenningen til min datter i barnehagen 16.30. Klokken var 16.07 og jeg stod fast i kø i Oslo sentrum. Akkurat der og da så følte jeg meg som tidenes dårligste mor. Jeg følte jeg sviktet henne, jeg hadde lovet at jeg skulle være der. Den tanken gjør noe med hele kroppen. Man blir uvel, kvalm og jeg glemmer gode løsninger. For de finnes, selv i en sånn situasjon. (ikke alle er gode, men løsninger finnes) Jeg kom litt etter 17.00 og Emily fikset både pølse og kake til sin mor. Hun var strålende fornøyd, så de 30 minuttene jeg fikk var ukens høydepunkt. Det er det som er så fint med Emily. Hun viser så stor glede. Det største og fineste smilet, som varmer mer enn Kari Traa ulla jeg hadde på meg.

Har også gått noe tid denne uken til å reflektere over situasjonen jeg står i. Sikkert i takt med både besøk fra USA, familiegjenforening, dødsfall og sykdom. Jeg føler selv jeg er veldig takknemlig for alt rundt meg. For jeg har virkelig mye å være takknemlig for. Jeg er selvsagt ikke takknemlig for at jeg har hjernesvulst. Men jeg ser fortsatt mange muligheter. Livet ble bare en enda større gave, og jeg setter mer pris på det og de rundt meg. Og jeg skulle ønske at andre så muligheter og ikke gravde seg ned i elendigheten. Tenk litt over dette: Jeg vil aldri bli frisk, jeg kan aldri kureres. Jeg kan faktisk aldri bli kvitt min blindpassasjer. Om noe skjer så vil det trolig handle om å finne den metoden som gir mest mulig livskvalitet. For mamma, så handler det om å skape best mulig livskvalitet, hun vil aldri bli frisk, og hennes løp er trolig mye kortere enn mitt. Men vi skaper de beste hverdagene vi klarer. Så kan dette virke litt håpløst i en cellegift periode, men da handler det kanskje mer om å være der, de gode som de dårlige dagene.

Skulle jeg gått rundt å tenkt på at jeg aldri kan bli frisk, eller konsekvenser, og alt det negative så kunne jeg bare blitt under den dyna. Men i stedet så motiveres jeg av det å utgjøre en forskjell. Det å gjøre noe meningsfylt, og lykkes med det man gjør. Jeg motiveres av tanken på at hver dag er en liten gave, og det at alt kan skje. Jeg er snart 30, og fortsatt står hele verden foran mine og Emilys føtter.

Har også fått klemt inn litt hotellfrokost disse ukene, dager med falsk krupp på lillemor, gode og dårlige samtaler. Besøk av familie og middag med venner. Jobb, tårer og latter.

wp-1480765905353.jpg

Nå er jeg klar for en ny uke. Mnd.avslutning, men også noen skritt nærmere jul og fri.
Gleder meg til 1.juledag som et lite barn. Dette er min favorittdag i julen. Og den bør helst aldri feires noe annet sted enn hjemme i Nittedal. Det er dagen hvor jeg går lenge i pysj. Ser på alt av disney og diverse på tv. Spiser den beste sene frokosten. Og forhåpentligvis får klemt inn en skitur eller aketur med Lillemor. Det er denne dagen jeg opplever 100% ro. Ahh.. som jeg gleder meg. 🙂

This is my crazy American family. I miss them everyday. I have so many cool snapchat filter pictures of my sister and me, that I can never stop laughing. If I have a bad day, pictures of us, will make my day again!

wp-1480765820047.jpg Jernkvinnen 🙂

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s