Den siste dagen i 2016

Så kom den, omsider, siste dagen i 2016. Dagen jeg har lengtet etter siden august. Men selv jeg forstår at når jeg våkner i morgen 01.01.2017, så tror jeg neppe livet mitt er annerledes enn i dag. Men i det minste så er det en ny start. Muligheten til å få et annerledes år. Om det blir til det bedre får vel tiden vise, men det er gode odds for det.

Nyttårsaften trodde jeg at jeg skulle slappe av på en hytte med gode venner. Sånn ble det tydeligvis ikke, men det kom inn noen veldig, veldig koselige alternativer. Jeg hadde allerede takket ja til nyttårsaften på Vestli da Neskollen kom på banen. Så Vestli here I come 🙂 Det blir god mat, god stemning og spill. Kan ikke gå galt når vi er så hyggelig gjeng i hvert fall. Nyttårsaften for meg har aldri vært et jag om en god fest. Som regel så har vi hatt barn med oss, eller vært hos vennepar med barn. Men det har alltid vært hyggelig, og stort sett alltid god mat. Mat er viktig, og ikke minst, jeg setter så pris på å lage mat sammen med venner. Jeg føler meg gammel når jeg skriver dette, tror den setningen kvalifiserer til 5 voksenpoeng.

I dag er dagen vi tvinges til å se litt tilbake før vi ser fremover. Året 2016 har for meg vært et annerledes år. Da jeg trodde jeg var på bunn, så kom virkeligheten frem og tok meg nok et hakk ned. Jeg møtte Lucifers kone og det var grunn nok alene til å reise seg. Alle tror det er varmt hos Lucifer, men det er kaldt, skikkelig kaldt. Sakte men sikkert reiste jeg meg og staket ut en ny kurs som passet meg bedre. Jeg møtte på noen utfordringer, men med en god dose pågangsmot, vilje og hjelp, så kom jeg sakte men sikkert fremover.

Vennskap har blitt sterkere og svakere. Mine nærmeste og beste venner finner meg uansett hindring. Og jeg håper de også vet at jeg er utstyrt med det som trengs for å finne de. Noen ganger uten at de ber om det. Noen har dessverre valgt å stoppe opp. De ser bare hindringer, og det gjør det vanskelig å se gode løsninger og muligheter. Men sånn er det når man vandrer. Ikke alle er med deg, og der noen faller fra så er det rom for nye. Mine beste vennskap har utviklet seg den ene eller andre retningen da jeg turte å være svak. Det er da du ser hvem som plukker deg opp og motiverer deg til å reise deg, og hvem som bare ser på deg, og synes synd på deg. Jeg kan ikke ha sistnevnte. Den dagen noe skjer så vil jeg ha de som fyller dagene mine med vitser, gode samtaler og ærlighet. Jeg trenger ikke medlidenhet. Jeg trenger ikke blikk som svir mer enn saltsyre.

Mange tror kanskje jeg er trist og lei, men det er jeg ikke. Klart så er det dager som er kjipe. Klart jeg bekymrer meg for de tingene jeg ikke kan kontrollere. Både privat og på jobb. Men bekymringer er bra, det holder fokus. Det gjør meg bevisst, men det er selvsagt frustrerende at jeg ikke kan løse alt, men det er en del av gamet. Jeg lærer hver dag, jeg opplever nye ting hver dag. Og hver dag så blir jeg forhåpentligvis en litt bedre versjon av meg selv.

wp-1483179147445.png

Hva angår kjærlighet så ble ikke 2016 året mitt. Men det viktigste var å bryte en barriere, det å tørre å treffe andre. Komme seg ut. Det var enklere enn jeg hadde sett for meg. Selvtilliten er bedre, jeg er tryggere på meg selv, og vet hva jeg vil ha. Noen ganger virker det helt håpløst å finne. Jeg har derfor sluttet å lete, søke, jakte.
Kanskje er det da jeg møter noen som liker meg for den jeg er. Som setter pris på meg.
Den som får ut mitt potensial, og som kan gi meg noe, gjøre meg enda sterkere, men også gjøre det mulig å være svak. For helt ærlig, jeg er dårlig på det. Men jeg glimter til noen ganger. 🙂

Hørte på en sang i bilen på vei til jobb i går, som faktisk festet seg. På en ikke irriterende måte. Hvor bra den var det skal jeg nok ikke uttale meg så mye om, men teksten festet seg.

Si meg hva er du redd for?
Går det galt, er det ment sånn.
For du blir alt du har drømt om, det kommer en dag.
Du er del av en plan.
Det står faen meg respekt av det du har fått til.
De trodde det var en spøk da jeg viet mitt liv.
Og jeg har vært på kanten av det stupet.
Så nære på å hoppe.
Føles så riktig, du kjenner det i hele kroppen.
Og når verden er for tung skal du stritte imot.
Det får briste eller bære for ingen tar deg imot.
Vise krefter, selv om du ikke har no´ igjen.
Ta en for laget, ta pokalen og så tar vi det hjem, oh!
Når ingenting er verdt mer enn å late som.
Kom her, alt du ser, for det står skrevet i en bok,
at verden er for stor, og at du er alt for liten til at noen skulle tro.
At, men jeg tror, for jeg har sett det der skje.
Tenk stort, drøm større, bli størst, vinne mentalitet.
Jeg har ingen ting å tape, nå satser vi alt.
Jeg lukker øya utpå kanten og så dytter jeg fra
For du er original.
Du er original.Det er alt for mye regnvær i hovedstaden.
Og jeg har alt for mange tanker i hodeskallen.
Jeg går å teller problemer, går å tenker på minner.
Mens jeg ser at fler og fler av mine venner forsvinner.
Jeg har truffet mye vondt på den veien jeg har kommet nå.
Fra den dagen jeg ble født, fra jeg lærte å gå.
Jeg har ikke tid til å stoppe opp å puste ut,
livet mitt er kjipt og det hjerte mitt det knuster ut.
Vi hadde også en Plan B, husker du?
Og alt skulle bli så bra, men det skjedde, det vakke veien for meg,
det vakke veien for deg, og plutselig så var det for seint

 

Så 2016, takk for det jeg fikk.

Jeg skal i 2017, trene mer enn i 2016 som var 1 løpetur og det var 10 km på Oslo Maraton.
Jeg skal bli (litt) flinkere til å tenke før jeg svarer, eventuelt ikke gå så hardt ut på ukjent underlag. (Nå blir sjefen glad, hvis han tror på det)
Jeg skal aldri slutte å være den jeg er!

2017, velkommen 🙂

Jernkvinnen – i forbedret utgave 2017 edition.

 

Første gang

Da var julen her, første julen som er delt mellom meg og Pappa’n til Emily. Jeg har julen, dvs, julaften og frem til tredje juledag. Han har fra tredje juledag til første arbeidsdag i det nye året. Neste år blir det motsatt. Pappa’n til Emily var velkommen til å feire jul med oss om han ønsket det. Og han vil alltid være velkommen, så får han velge selv om han vil benytte seg av tilbudet. I år valgte han å ikke gjøre det, og det skal være rom for å si nei. Neste år blir min julaften den 23.12. Det er dagen jeg vil feire med Emily. For meg spiller det ingen rolle når vi feirer jul sammen. bare vi er samlet og har det fint. Om datoen er 23 eller 24, er egentlig hipp som happ.

Emily og jeg startet julaften hjemme i Slummen. Vi sov lenge, og stod ikke opp før etter 10. Lagde god frokost, og så på klassikerne på tv. Det gikk så fort og vipps så var det tid for å dra. Vi satt av tid så Petter kunne få julevasken sin, og alle var fornøyde.

wp-1482958787447.jpg

3 nøtter til Askepott

wp-1482958796502.jpg

Lunsj, polarbrød med reker ved siden av

Julaften gikk stille for seg, men morsomt at Emily har litt mer forståelse nå enn tidligere. Hun ble så begeistret for alle gavene hun fikk. Enten om det var sjokolade, sokker eller leker. Hun ble så glad at vi måtte minne henne på å hente flere pakker. Deilig og avslappende, akkurat slik jeg liker at julaften er. Hadde til og med tatt på meg en kjole jeg har arvet fra Farmor. Hun ble veldig overrasket. Kjolen er eldre enn meg, og det er definitivt en kjole med sjel. Jeg ble overrasket over at den fremdeles passet, men det er ikke sikkert den gjør det i starten av 2017. Trening er på agendaen.

 

Trosset mine prinsipper om å ikke dra ut første juledag, men vi dro til min reservemor Lillian og hennes mann, og hadde en veldig hyggelig julelunsj der. Vi er vel to familier som har hatt litt motvind i 2016, og selv om vi nok ikke er helt ute av stormen, så fikk vi en liten pause første juledag. Julen for meg handler om å være sammen, og igjen at det ikke skal være stress og mas. Jeg liker uformelt og masse latter. Det gir meg masse energi.
Lillian som er mammas venninne, og som har kjent meg i snart 30 år, er for meg som familie. Vi hadde samtaler om alt fra mat til saltsyre, så dere kan tenke dere vi kom gjennom noen temaer.

Det ble tomt tredje juledag etter at Emily dro på tur med sin pappa til Trøndelag. Hun kommer til å få det helt supert. Jeg er overhodet ikke bekymret eller redd for henne. Vanligvis så føler jeg ikke et sånt savn som nå, sikkert fordi jeg som regel er opptatt med jobb eller andre ting når hun ikke er med meg, men nå befinner jeg meg i en situasjon med fri. Fri som jeg kunne brukt på henne, og så er hun ikke her. Det er rart, og det er tomt. Vi jentene (Mamma, Emily og meg) tok oss en bytur til Oslo tredje juledag. Det var så utrolig koselig. Ikke minst deilig å ta toget ned til byen og bare tusle rundt, uten noen fast agenda. Da Emily ble hentet på Aker Brygge så bestemte vi oss for å dra på kino. Ringte Pappa og fikk ordnet både kino og et måltid i Lillestrøm. Vi så filmen Passengers. Kan anbefales. Lurer på hva jeg hadde gjort om jeg var på reise og våknet 90 år for tidlig, mens 4999 andre sov. Du vet du vil være død når du ankommer destinasjonen.

wp-1482958805934.jpg

3 jenter på tur

I morgen og fredag så blir det en tur på jobb. Da går dagene så mye raskere, samt at det er et årsoppgjør som skal forberedes. Mye ligger i god planlegging. Og ikke minst stor arbeidskapasitet. Det blir noen tøffe uker, jeg må nok si, de tøffeste dette året. Men da går tiden raskere til jeg blir 30! Og det blir gøy. Har ikke funnet noe glede i å planlegge bursdagen min. Jeg er bare ikke motivert. Men alt til sin tid?

Nå skal jeg fortsette å lese i boken min.
Fortsatt god jul til dere alle.wp-1482958821946.jpg

wp-1482958812319.jpg

Calender Girl

Glemte helt å si følgende! Første helgen jeg faktisk har vært litt hjemme.  Gikk til innkjøp av dundyne og flanell sengesett. Boken calender girl – forført. Tapas på menyen, med bringebærkake til dessert.


Jeg sliter med å legge boken fra meg. Blir litt oppslukt. Ikke ofte jeg leser noe annet enn krim, og ikke ofte utenom ferier at jeg leser bok. Men det har vært utrolig avslappende å gjøre noe annet enn å sitte foran PC’en eller tv’en. Boken kan anbefales 😎. Dundyne og flanell sengesett kan også anbefales.

God natt fra Jernkvinnen 😴

Mr. Volvat 

Petter har mast om spylervæske en liten stund nå, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg stadig driter meg ut på dette området. Her har jeg mengder med forbedringspotensiale. 

I kjent stil overser jeg varslingen helt til det plutselig er tomt. Det skjer som regel på dager hvor det er krise. Som i dag. På vei til jobb, ring 3 ved Storo ble det helt slutt og jeg klarte selvfølgelig å komme borti viskeren slik at den bittelille sikten jeg hadde ble bare smurt igjen av dråper med gris på ruta. Det er ille når man må ligge så nærme bilen foran i håp om å få noen edle dråper frem til nærmeste bensinstasjon. 

Svinger inn på Esso/deli ved Riksen og skal finne lommeboken for å betale for 4liter nødvendig væske til Petter. Jeg blir altså så forbanna og fortvilt når jeg skjønner at jeg har glemt lommeboken hjemme. Er det mulig?? Ja, det er det! Tar følgende vurdering, går inn og sjekker om man kan betale med telefonen, hvis ikke må jeg finne på noe annet lurt. Hadde ikke tenkt å gjøre meg til kjeltring for en kanne spylervæske. Jeg går bort til kassa og begynner forklaringen på mitt problem i det jeg hører, «Hei Lise, trenger du hjelp?» Snur meg, superflau, og ser at det er han! Mr. Volvat som hjalp meg den dagen jeg nesten ble påkjørt. Han betalte for kannen med spylervæske og i mellomtiden så ville jeg bare grave meg ned. Der stod jeg igjen som kvinnen i nød. Med tidenes grorudpalme, usminket og i ulltøy  (overdel). Det er klart hvis jeg noen gang skal komme meg ut av singel tilværelsen og ikke minst bli tatt seriøst, så bør jeg kanskje legge ned bittelitt innsats på badet før jeg drar hjemmefra. 

Jeg fikk kannen og tilbød meg å vippse over penger til han. I det jeg tilbød kom jeg på at vippsen min ikke fungerer så det var en skikkelig innertier. Han sa at jeg kunne gjøre opp for meg ved å ta en kaffe med han. Haha jeg er ikke gammel nok til å drikke kaffe, og det er rett og slett bad timing for din del sa jeg. Han lo, og sa at våre veier sikkert krysses igjen, da det virket som jeg til stadighet hadde behov for en hjelpende hånd. Jeg kunne ikke akkurat motsi det siste, selv om det var fristende å dra, «jeg er en selvstendig kvinne som klarer meg selv-kortet» men det hadde blitt litt dumt. 

Jeg tok han i hånda, takket for hjelpen nok en gang, og ønsket han en fin søndag. Han sa i det jeg gikk ut av bensinstasjonen, kjør forsiktig Lise Moen. 

Forberedelser til jul

Sov helt til 09.00 i dag! Helt fantastisk til meg å være. Ble liggende å se på en skikkelig B-film på netflix i senga, så det ble ikke frokost før 11 her i Slummen. Men det er godt å bare slappe litt av også, ikke gjøre så mye før kroppen responderer slik den bør. Trengte nok litt søvn. 🙂

Jeg våknet med en «sti» på øyet, så da var det bare å sette i gang med å rense alle koster, og kaste mascara’n. Pleier å vaske sminkekostene og svampen med shampoo, men har kostet på meg Solid. Fungerer veldig bra, men det gjør også shampoo, så det er absolutt ingen nødvendighet med Solid. Det blir sminkeløst i noen dager, til det verste er over. Ingen stor krise for min del. Men jeg håper det gir seg i løpet av helgen. Jeg må uansett i butikken å kjøpe meg ny mascara 🙂

 

wp-1481976826232.jpg

 

Jeg henger lagt etter både med julekort, julegaver, julerengjøring og alt annet som har med jul å gjøre. I dag har jeg derfor så smått begynt å planlegge litt. Bestilt 3 gaver på nett, og krysser fingrene for at de kommer i tide. Når det gjelder julekort, så er det mulig at jeg ikke rekker å lage fancy printet kort med bilde av min perfekte datter, men kanskje må gå for den varianten som eksisterte før, postkort med julemotiv. Jeg håper mottakerne skjønner at det er tanken som teller og at julekortet er like mye verdt. Er jo tross alt hyggelig at noen tenker på deg. Jeg elsker alt rundt jul, og i år er kanskje det første året ting ikke klaffer helt. Og grunnen er at jeg ikke rekker det jeg vanligvis gjør.

Jeg tar et steg tilbake, senker forventningene, for helt ærlig, det trenger ikke være perfekt. Perfekt er ikke morsomt. Det handler om å ha det hyggelig, ikke minst være sammen enten med familie eller venner, eller et annet hyggelig sted der det er folk. Jeg kan godt se for meg at det året jeg ikke feirer jul med Emily så kan jeg kanskje bidra til at de som ikke har noen kan få det hyggelig likevel. Leste en artikkel i går om hotelleier Rolf Walmann som har invitert 100 gjester til et gratis juleopphold på hotellet sitt i julen. Sånt inspirerer meg, selv om jeg ikke er helt naiv og forstår at det også til dels kan gå under kategorien «smart business». Men jeg ser for meg at jeg kunne vært med å bidratt til at andre får det bra. Jeg har dog ikke et hotell eller stort lokale til disposisjon, men jeg har masse å bidra med på mange andre måter. Om det er å dele ut mat, eller bare være der for noen.

Jeg har så utrolig mange pepperkaker liggende her hjemme etter den lille bakerunden Emily og jeg hadde hos Randi og gjengen. Når jeg uansett skal ut å handle litt julegaver så kan jeg ta de med meg og dele ut til noen som vil ha de mer enn oss. Vi klarer ikke spise opp alt uansett, og det er synd å kaste det. Det er faktisk morsommere å bake de, enn å spise de, synes jeg da.

Nei, nå må jeg få opp farten her.
Sevilla FC spiller forresten mot Malaga i dag 20.45, heia heia!!

Jernkvinnen i julemodus 🙂

 

 

Sakte film

Jeg har opplevd mye dramatikk og mye rart, men nå synes jeg faktisk det begynner å bli litt nok. Nå tror jeg selv Jernkvinnen har nådd et metningspunkt.

Jobbet sent, og starter ferden hjem med å kjøre ut av garasjen på jobb. Da står det en bil parkert utenfor garasjen på toppen av bakken, men foran utkjøringen, så det var ikke mulig å komme forbi. I kjent stil så blir jeg da litt oppgitt. Jeg tutet forsiktig en gang, men ingen reaksjon. Så da var det bare å stå på hornet til noen reagerte. Og da skal du se det var noen som fikk bein å gå på. Like blid, smilte jeg, og kjørte hjemover. Synger bestandig i bilen når jeg er alene. Gikk litt i julesanger og ellers det radioen hadde å by på i kveld. Men den gode stemningen tok en brå vending.

Nærmet meg Nittedal, så kommer det en bil i motgående felt, jeg registrerer at lysene på bilen kom nærmere meg, unormal vinkel. Med fortsatt grei avstand så blinker jeg med lysene uten hell. Jeg følte jeg rakk å tenke på masse og ting gikk i sakte film, men det gikk egentlig utrolig fort. Vedkommende kom rett mot meg. Jeg tenkte på mamma og pappa. Så for meg pappa og jeg som bygget tårn med klosser som raste sammen, jeg så mamma etter operasjonen, farmor som stod og bakte på Etterstad, Svein, fødselen til Emily, og at det er et skikkelig dårlig tidspunkt å bli skadet. Jeg har hånda på hornet, og hører Svein inni meg som skriker om å svinge til siden. Og det var så nære. Og jeg er så takknemlig for at jeg i 7-8 år var sammen med en dyktig sjåfør som har lært meg en ting eller to om hvordan tenke, eller mer bare reagere. Ingen ble skadd. Sjåføren hadde trolig sovnet bak rattet men må ha kviknet til av at både jeg og bilen bak meg tutet. Vedkommende stoppet ikke, men kjørte bare videre. Jeg og bilen bak meg stoppet. Han spurte meg så utrolig mange ganger om det gikk bra. Følte jeg ikke klarte å overbevise han. Han presiserte det jeg følte at det var skikkelig nære på. Jeg insisterte på å kjøre videre. Satt meg inn i bilen, og begynte å kjøre, kom ikke mange meterne før reaksjonen kom. Fikk svingt inn på en bensinstasjon, og jeg skalv helt ukontrollert.
Jeg følte meg helt alene, og det var virkelig tilfelle.

Mannen som hadde ligget bak meg hele tiden hadde også svingt inn på bensinstasjonen. Han åpnet bildøra, og luft var skikkelig bra. Han fortalte at han var lege. Det var betryggende. Jeg følte meg som en amøbe som bare satt der. Han tok seg av snakkingen. Husker ikke halvparten av det han fortalte. Men der satt vi over midnatt med hver vår vannflaske i bagasjerommet. Jeg fortalte at jeg tidligere i dag hadde vært inne på temaet død og trafikk. Og så skjer dette. Helt sprøtt. Og det sier bare noe om hvordan noe kan forsvinne på et blunk. Jeg hadde så lyst til å ringe, men å ringe noen midt på natten passet seg ikke. Men jeg fikk virkelig føle på kroppen at det er viktig at samtaler ender godt, og hvis man krangler så skværer man opp før man legger seg.

Anyway, jeg takket for hjelpen, og satte kursen hjemover. Litt for oppspilt til å legge meg umiddelbart så da tenkte jeg, hvorfor ikke et blogginnlegg. Nå håper jeg fremover at bloggen kan få innslag av noe hverdagslig.

Men nå kjenner jeg at øyelokkene er tunge.
Natta fra slummen!

Er gresset grønnere?

Dagen i dag har vært knall! Morsomt å være tilbake i gamle trakter, med noen som betyr masse masse for Emily og meg. Emily har storkost seg. Så mye at hun i kveld kunne fortelle at hun skulle flytte til Randi.

Videre kom vi hjem og jeg trodde det skulle være enkelt og uproblematisk å legge mitt lille pøbelfrø. Viste seg å by på noen utfordringer. Etter å ha vært innom eks antall ganger med å ta over dyna, hente teppe, fjerne dyne, sulten, ta på pysj, ta av pysj, tørst o.l. så kapitulerte hun til slutt. Hadde også en super hyggelig samtale med Janne, hvor vi endte opp med ganske så konkrete mål for 2017. Jeg er spent på resultatet. Veldig spent.

Videre så har jeg begynt å tenke litt mer på 30 årsdagen. Gjort meg opp noen tanker om hvordan jeg ser for meg dagen/kvelden. Det må være et innslag av en aktivitet eller lignende, før det blir middag og baluba. Jeg får lage en liste, så får noen andre ta over stafettpinnen. I løpet av en liten halvtime så har jeg også funnet ut av litt julegaver. Jeg er utrolig sent ute i år. Ikke kjøpt en eneste gave, og det bør jeg egentlig sette i gang med snart. Men det er en gave jeg har tenkt ut, og som nå er planlagt ferdig, så jeg kan snart stryke et navn fra listen. Jeg er ikke helt klar for jul i år. Det er litt for mye kaos rundt meg til at jeg har funnet julekosen, men den kommer, og det blir bra!

I de siste ukene så har jeg hatt mange gode samtaler med både venner og familie. Tøffe samtaler, så vel som hyggelige samtaler. Og jeg har som vanlig tenkt på den tilværelsen jeg ikke befinner meg i, nemlig et parforhold. Man spør seg ofte om gresset er grønnere på andre siden, og så kan vi svare at det vet vi ikke før vi har prøvd. (Nei kjære familie, jeg skal ikke bytte beite i den forstand at jeg har gitt opp menn) Men jeg har funnet ut at svaret mitt på det spørsmålet er at gresset blir grønnere der du vanner det. Du må gi det næring. Jeg ble tidligere i uken spurt om hva mitt beste råd til et ungt par er, og svaret mitt er som følger:

Sett av tid til hverandre. Bryt litt ut av hverdagen. Skru av tv’en en kveld og bruk tid på hverandre. Still spørsmål, bygg relasjon, en god samtale og vann gresset 🙂

Det var dagens visdomsord fra Jernkvinnen 🙂

 

A tale of two brains

På YouTube så finner man så utrolig mye rart. For en stund tilbake så fant jeg A tale of two brains, som handler om forskjellen på menn og kvinners hjerne. Utrolig morsomt fordi det ligger mye sannhet i det som kommer frem i klippet. Det finnes flere varianter, men denne er min favoritt.

Klippet kan dere se ved å trykke her:

Jeg ler hver gang når «the nothing box» forklares. Det er som om den ene brikken vi aldri får plassert bare faller på plass av seg selv. Men se på klippet selv 🙂

Ellers er det endelig helg. Dette tror jeg blir en veldig bra helg. Jeg har en arbeidsfri lørdag. Synkronisering av mail er deaktivert for denne dagen. Dagen er satt av til god frokost med min datter. Etterfulgt av pepperkakebaking hos verdens beste familie på Neskollen. Nemlig Familien Friedland (som jeg kaller de). Barna får kost seg, og lekt masse. Randi og jeg får gått gjennom de siste ukene på hver vår kant. Ukomplisert og så avslappende man kan få det med 4 unger sammen. Bra blir det uansett! Bare Moen sørger for å gå til anskaffelse av tipp topp pepperkakedeig. Det er faktisk noe jeg ikke lager selv, men som jeg helt sikkert burde hvis jeg skulle fått toppscore som husmor. Men det er ikke noe jeg trakter etter. This is as good as it’s gonna get!

På kvelden er det en «telefondate» med den mest kreative og godhjertede sjelen jeg kjenner. Etter hennes ferie på Bali så er jeg redd for at telefonsamtalen kommer til å ende opp med at jeg må bestille meg en tur snart. Det var ille nok med alle de kule snappene jeg fikk. Kroppen min skriker etter sol og varme. Og ikke minst avslappende dager. Men det kommer. Alt til sin tid. Skal bare gjennom jul, årsoppgjør og bli 30 først!!

Jeg må for alvor begynne å planlegge bursdagen min, men i lys av manglende timer så tror jeg at jeg for første gang skal overlate dette til noen andre. Hvis det er noen som har veldig lyst så gi meg et pip, så skal jeg vurdere det. Hehe.. det sitter langt inne å gi fra seg kontrollen på en så stor dag! Jeg er helt sikker på at min mor, og ikke minst Eva gjerne kunne tenke seg å planlegge dette sammen. Det er bare noe med det frie tøyler konseptet som skremmer meg. Men jeg blir bare 30 en gang, og helt katastrofe vil det aldri bli med godt selskap. Jeg bør nok bli flinkere til å slippe kontrollen. Hva har jeg egentlig å tape?

Bortsett fra litt standard catch up, så skjer det ikke så mye nytt. Jeg har forresten drømt om Petter Northug Jr, ved 2 anledninger nå (gjennom en periode på snart 30 år) Tenk om det er sanndrøm. Skikongen har kapret Jernkvinnen! Haha, vel.. jeg tipper drømmen bare er en påminnelse om at jeg i lenger tid har planlagt å kjøpe meg nye ski, og at jeg ønsker meg snø! Tror ikke jeg skal bli alt for ivrig. Jeg er neppe den eneste i vennegjengen som har drømt en Northug drøm uten mål og mening. Men jeg er kanskje den i vennegjengen som har så mange engasjerte folk som leter etter dater til meg. Vi får se hva resultatet blir til slutt.

Nå hører jeg at 2 etasje roper på meg. Planen er å begynne på en ny serie, eller kanskje jeg må snike meg til å begynne å se frikjent sesong 2. Hvis jeg ikke finner ut av det så er det deilig å bare ligge i senga å lese en bok eller høre på litt musikk.

 

wp-1481325537851.jpg

Jernkvinnen 🙂

14 spesielle dager

Som tiden flyr, og 2 annerledes uker er snart over på godt og vondt.
Jeg har hele tiden sagt at jeg ser frem til at 2016 skal bli ferdig så jeg kan starte på nytt i 2017. Ble vist en facebook post som handlet om å reklamere på 2016, og jeg har lenge vurdert å slenge meg på den reklamasjonen. Men brått så kom jeg på andre tanker!
Ja, 2016 har hatt sine utfordringer, men det har også gjort meg til den jeg er nå. For enten jeg vil eller ei, så er alt annerledes enn for 1 år siden. Men det handler om hva du gjør med de mulighetene og utfordringene du får servert, eller kanskje slengt etter deg.
Det er mange ganger i løpet av dette året at jeg har hatt lyst til å bare dra dyna over hodet, og håpe at jeg våkner opp fra en dårlig drøm. Men dette er ingen drøm, dette er virkelig. Det handler ikke om karma, eller å få som fortjent, det handler om styrke, vilje og evne.

wp-1480769837157.jpg

Denne uken har jeg fått en påminnelse om at også jeg, faktisk, bare er et menneske. Jeg er ikke Superkvinnen som kan gjøre alt på en gang, og gjøre alle fornøyd til en hver tid når jeg glemmer meg selv.

Bestemor ble begravet på torsdag denne uken, dvs. 01.12.2016. Begravelsen startet 11.00 så det var lite vits å komme inn på jobb før den tid. Men tanken om en rolig morgen skulle vise seg å bli kun en tanke. Det var telefoner og mail nonstop, og alt hastet, skulle tro det stod om liv og død. Det var ingen forståelse for at jeg skulle i begravelse, så til slutt måtte jeg ta en timeout, og telefonen ble lagt igjen i bilen. Etter begravelsen hadde jeg 51 ubesvarte anrop, og tanken på å sjekke mail ga meg frysninger langt nedover ryggen. Dere kan tenke dere det «kaoset» som møtte meg på jobb, hvor alle skulle ha en prat, eller tid, og riktig så gikk tiden. Med tårene trillene nedover kinnet forsøkte jeg alt jeg kunne å rekke julegrantenningen til min datter i barnehagen 16.30. Klokken var 16.07 og jeg stod fast i kø i Oslo sentrum. Akkurat der og da så følte jeg meg som tidenes dårligste mor. Jeg følte jeg sviktet henne, jeg hadde lovet at jeg skulle være der. Den tanken gjør noe med hele kroppen. Man blir uvel, kvalm og jeg glemmer gode løsninger. For de finnes, selv i en sånn situasjon. (ikke alle er gode, men løsninger finnes) Jeg kom litt etter 17.00 og Emily fikset både pølse og kake til sin mor. Hun var strålende fornøyd, så de 30 minuttene jeg fikk var ukens høydepunkt. Det er det som er så fint med Emily. Hun viser så stor glede. Det største og fineste smilet, som varmer mer enn Kari Traa ulla jeg hadde på meg.

Har også gått noe tid denne uken til å reflektere over situasjonen jeg står i. Sikkert i takt med både besøk fra USA, familiegjenforening, dødsfall og sykdom. Jeg føler selv jeg er veldig takknemlig for alt rundt meg. For jeg har virkelig mye å være takknemlig for. Jeg er selvsagt ikke takknemlig for at jeg har hjernesvulst. Men jeg ser fortsatt mange muligheter. Livet ble bare en enda større gave, og jeg setter mer pris på det og de rundt meg. Og jeg skulle ønske at andre så muligheter og ikke gravde seg ned i elendigheten. Tenk litt over dette: Jeg vil aldri bli frisk, jeg kan aldri kureres. Jeg kan faktisk aldri bli kvitt min blindpassasjer. Om noe skjer så vil det trolig handle om å finne den metoden som gir mest mulig livskvalitet. For mamma, så handler det om å skape best mulig livskvalitet, hun vil aldri bli frisk, og hennes løp er trolig mye kortere enn mitt. Men vi skaper de beste hverdagene vi klarer. Så kan dette virke litt håpløst i en cellegift periode, men da handler det kanskje mer om å være der, de gode som de dårlige dagene.

Skulle jeg gått rundt å tenkt på at jeg aldri kan bli frisk, eller konsekvenser, og alt det negative så kunne jeg bare blitt under den dyna. Men i stedet så motiveres jeg av det å utgjøre en forskjell. Det å gjøre noe meningsfylt, og lykkes med det man gjør. Jeg motiveres av tanken på at hver dag er en liten gave, og det at alt kan skje. Jeg er snart 30, og fortsatt står hele verden foran mine og Emilys føtter.

Har også fått klemt inn litt hotellfrokost disse ukene, dager med falsk krupp på lillemor, gode og dårlige samtaler. Besøk av familie og middag med venner. Jobb, tårer og latter.

wp-1480765905353.jpg

Nå er jeg klar for en ny uke. Mnd.avslutning, men også noen skritt nærmere jul og fri.
Gleder meg til 1.juledag som et lite barn. Dette er min favorittdag i julen. Og den bør helst aldri feires noe annet sted enn hjemme i Nittedal. Det er dagen hvor jeg går lenge i pysj. Ser på alt av disney og diverse på tv. Spiser den beste sene frokosten. Og forhåpentligvis får klemt inn en skitur eller aketur med Lillemor. Det er denne dagen jeg opplever 100% ro. Ahh.. som jeg gleder meg. 🙂

This is my crazy American family. I miss them everyday. I have so many cool snapchat filter pictures of my sister and me, that I can never stop laughing. If I have a bad day, pictures of us, will make my day again!

wp-1480765820047.jpg Jernkvinnen 🙂