Bestemor

En lang og annerledes uke fylt med følelser er snart over. I kveld sovnet Bestemor inn, og jeg er takknemlig for at hun har fått slippe. Men det gjør det ikke mindre trist. Jeg var hos henne i kveld, men dro 40 minutter før livet ebbet ut. Jeg sovnet med Emily, og hadde glemt telefonen i bilen. Våknet av at jeg ble så kald. Bare skalv. Kom plutselig på at telefonen lå i bilen og forstod med en gang følelsen jeg hadde.

I dag er det Thanksgiving. Jeg har vel aldri feiret det, eller gjort noe spesielt, men kanskje det er en liten tanke om å fortelle hva man setter pris på.

Jeg er takknemlig for den flotte familien jeg har, min nydelige datter og gode venner. Jeg er takknemlig for hver eneste dag jeg får, uavhengig om de er gode eller dårlige. Jeg gleder meg til år 2017 fordi dette året blir mitt år!

Nå er jeg klar for å legge meg. Da jeg var liten så var alltid senga til mamma og pappa det beste stedet i verden. I kveld har de lagt seg på gjesterommet og Emily og jeg har fått verdens deiligste seng. Nå skal vi sove godt!

God natt fra jernkvinnen snapchat-274827542

Oppsumering

For 2 uker siden var Emily og jeg på kino for første gang. Momo og Morsa var selvskrevne deltakere. Sammen så vi Troll. Morsom film, med masse farger og musikk. Emily ble helt hektet. Dog skal det sies at skepsisen hennes til Bergensere ikke har blitt mindre, men vi får jobbe med tilliten mot Bergen by og folket etterhvert. Hun tok seg en høneblund i bilen på vei til kinoen, og var både våken og flink under hele filmen.

I går så vi Snekker Andersen. Den varte litt over en time, som er perfekt lengde når det er noe annet enn animasjon. Jeg har selv et godt forhold til eventyret, og det er et klassisk juleminne for min del. Jeg håper at nå som Emily er litt større at vi kan få noen gode juleopplevelser fremover. I år skal vi bare kose oss på juleaften. Deilig frokost, mye fint å se på tv. Ut å leke. Forhåpentligvis så er det fortsatt snø så vi kan ake og kose oss. Obligatorisk tur på Gravlund før julen ringes inn hos Casa Moen på Rotnes. 🙂 Det er så deilig når roen senker seg, maten kommer på bordet. Det er noe med stemningen og atmosfæren. Jeg gleder meg til å sette en strek over 2016. Året som forandret meg. Året jeg aldri glemmer, på godt og vondt.

wp-1479069842215.jpg

Så over til noe annet. Kontroll! Fikk fremskyndet ny MR-undersøkelse grunnet hyppigere lammelser med noe spredning. Dette var en utvidet MR som også skulle ta for seg plexus. Undersøkelsen ble gjort torsdag kveld, og tok denne gang ganske lang tid. Jeg kom til Riksen rundt 19.45, og kjørte ut 22.15. Allerede dagen etterpå så fikk jeg gode nyheter om at svulsten var 100% uforandret. Det er godt å kunne skryte av at det snart har gått 1 år uten endring. Og jeg håper så inderlig på flere slike nyheter. Avventer fortsatt endelig tilbakemelding på plexus. Men jeg tror også de vil være gode. 🙂 Nå er jeg litt usikker på om neste intervall er 3 eller 6 måneder. Men jeg er helt rolig, og blir ikke stresset av situasjonen eller hva jeg skal gjennom. Selv om jeg bare har gjort dette 3-4 ganger nå, så begynner det på et vis å bli rutine. Men jeg håper en dag at jeg kanskje slipper å gå gjennom dette helt alene. Misforstå meg rett. Jeg er absolutt ikke alene. Men jeg savner en kjæreste/mann som ubetinget stiller opp. En å krype inntil når jeg kommer hjem. Litt urettferdig sagt når jeg har så flott familie og fine venner som stiller opp på pletten. Jeg er så evig takknemlig, ikke tro noe annet. 🙂 Kom i snakk med en dame som ventet på sitt barnebarn sist på venterommet. Bekymret var hun, men jeg tror kanskje at i 15 minutters tid så glemte hun helt sine bekymringer da vi snakket om løst og fast. Hvis jeg kan gjøre stemningen på et venterom bedre så gjør jeg gjerne det. Og det gjør også at jeg selv glemmer litt tid og sted de få minuttene samtalene pågår.

Ellers er det ikke noen store nyheter. Trolig en svipptur til Washington D.C i desember.
Bortsett fra det så har vinteren kommet til Nittedal. Ble mildvær i dag etter en periode med kulde. I og med at jeg ikke er så god på dekk så har jeg skaffet meg dekkhotell. Petter har fått på seg sine nye vintersko, og sammen er vi klar for vintersesongen. (Han mer enn meg) Fremdeles singel, og uansett hva som skjer, så blir jeg peppermø i januar. Så jeg stålsetter meg for tidenes pepperbøsse av min far. Og et heidundranes 30 års peppermølag. 🙂 Må snart begynne å planlegge hvordan dagen skal feires.

wp-1479076386737.jpg

God Natt fra Jernkvinnen 🙂

 

 

 

 

 

 

Sjekk deg!

Thea Steen fikk beskjeden om at hun hadde livmorhalskreft, og brukte tiden til blant annet blogge om hvordan livet var. Ikke minst var hun engasjert hele veien med å øke bevisstheten rundt sykdommen, og startet kampanjen #Sjekkdeg sammen med en venninne/kollega. Det er et samarbeid mellom Kreftforeningen og Det Nye.
Hun har dessverre tapt kampen, men det hun startet, hennes engasjement for kreftsaken, lever videre. Og det er kanskje takket være henne at mange unge jenter har begynt å sjekke seg. Kampanjen førte nemlig til at 6500 flere jenter sjekket seg for livmorhalskreft, og Thea fikk Kreftforeningens hederspris for sin innsats.

Jeg har selv vært dårlig med å sjekke meg hvert 3 år slik oppfordringen er. Jeg har nylig tatt en celleprøve, og det med å utsette ting, det er jeg ferdig med!
Det koster så lite og krever så lite å kontakte fastlegen for å få tatt en celleprøve. Så min oppfordring til alle er, vær så snill, kontakt fastlegen for å få tatt en prøve. Livmorhalskreft på et tidlig stadium gir ofte ingen symptomer, noe som gjør det vanskelig å oppdage.

#Sjekkdeg kampanjen kan du lese mer om her

Vi har kommet oss inn i november, og som mange kanskje kjenner til så er «Movember» en årlig kampanje for bevisstgjøring om menns helse. Fokus på prostatakreft, testikkelkreft og psykisk helse.

I lys av en hendelse som preger noen som betyr mye for meg, så vil jeg oppfordre menn til å sjekke seg. Det er en blodprøve, og i likhet med livmorhalskreft så kan prostatakreft på et tidlig stadium gi lite symptomer. Familien Moen skal gå frem som et godt eksempel i kampen mot kreft.

Vil avslutte med å skryte av min mamma. Verdens sterkeste kvinne. Fullført operasjon, stråling, og er forhåpentligvis i en sluttfase av cellegift. Tanken på at det som skal gjøre henne bedre fører så mange symptomer og uforutsette ting med seg er frustrerende. Det er vanskelig å stå på sidelinjen uten helt å kunne gjøre henne bedre.
Men hun er fantastisk. Hun er engasjert i Hjernesvulstforeningen som leder, samtidig som at hun jobber i 4Service. Hun er en engasjert Mormor til en jente som forguder henne. Hun er en Mamma som stiller opp og en god kone. Hun er en støttende venninne, og til tross for situasjonen hun er i, setter andres behov foran sine egne.

Budskapet er, sjekk dere!

Jernkvinnen 🙂