Mobbing og hersketeknikker

Mange vil kanskje si at dette er et klassisk blogginnlegg, alle som blogger har opplevd mobbing. Jeg tror ikke nødvendigvis at det er slik. Jeg tror bare at det er enkelte som setter ord på det, eller som velger å ta et oppgjør med fortiden.

På barne- og ungdomsskolen så var jeg aldri en av de kule. (Egentlig aldri noe sted)
Innerst inne så var jeg ikke så opptatt av det heller, fordi for meg så var ikke de kule nødvendigvis de jeg så på som kulest. Men det var nå en gang slik at enten så var du med, eller så var du ute. Jenter i tenårene kan være skikkelig stygge og brutale med hverandre. Det fikk jeg oppleve.

Jeg var nok ikke den som fikk gjennomgå som mest, men jeg fikk en god dose. Det var et punkt på ungdomsskolen hvor det faktisk gikk inn på meg. Men samtidig så var jeg nok ikke den som var «morsomt» å mobbe fordi jeg til slutt ga litt f***. Men jeg kjente på truslene og redselen for å være alene mot en gjeng. Jeg forsøkte alt for å ikke havne i situasjoner der jeg var alene. Jeg opplevde mange slengbemerkninger, og kommentarer på både utseende og væremåte. Husker spesielt godt en episode i heimkunnskapen, vi hadde praktisk prøve. Jeg og en annen hadde fått bolleoppskrift, og skulle bli bedømt på utførelsen av denne prosessen. Hun truet meg flere ganger under prøven. Hun kom stadig bort til meg og sa stygge ting, truet med å gjøre meg både fysisk og psykisk vondt om jeg ikke hjalp henne. Hun saboterte for meg, og på et tidspunkt byttet om på bakebollene våres. Endte med at bollene gikk i dass, og læreren strøk meg for forsøk på juks. Jeg var alltid flink i heimkunnskap, så hvorfor skulle jeg jukse? Jeg forsøkte etter timen å fortelle læreren hva som hadde skjedd, men hun trodde meg ikke. Jeg fikk beskjed om at selv de dyktige gjør feil under press. Jeg skjønte at jeg egentlig måtte ta et oppgjør med dette selv.

Jeg gikk mange runder med meg selv, selvtilliten var ikke på topp, men jeg visste såpass at disse jentene trolig hadde mye større usikkerhet rundt seg enn det jeg hadde. Sammen så var de kanskje sterke, men alene så var de ingenting.
Jeg hadde en fantastisk familie, fine venner og ikke minst jeg drev med en idrett som ga meg alt jeg trengte. Mange av mine beste venner var i klubben jeg spilte for, og jeg tilbragte mer og mer tid med de utenom skolen. Jeg kom til det punktet hvor jeg rett og slett ga blaffen i hva folk sa eller gjorde. Jeg aksepterte at jeg var annerledes. Jeg var ikke opptatt av å eksprimentere med røyk/alkohol/narkotika. Jeg hadde ikke behovet for å teste ut noe, og gikk min helt egen vei. Jeg fant min identitet lenge før mange andre. Jeg sa mange ganger til meg selv at jeg faktisk skulle vende det andre kinnet til, om jeg kom i en situasjon hvor noen av de som plaget meg trengte hjelp. Den dagen kom. Vi skulle opp i eksamen i naturfag. Jeg kom opp i samme tema som en av «mobberne». Hun ba om hjelp, og jeg tror innerst inne hun ikke hadde forventet at jeg skulle si ja. Vedkommende så litt paff ut til å begynne med. Men jeg fikk vist hvordan person jeg egentlig er. Hun mobbet meg aldri etter dette. Det ga seg riktignok ikke helt. Når de var flere så var det alltid en og annen slengbemerkning. Det spilte ingen rolle om de rundt ikke slang seg med, de stoppet det heller ikke.

Selv så er det noe jeg virkelig angrer på. De gangene jeg var vitne til at disse jentene var slemme mot noen andre, så stoppet jeg det ikke, eller sa noe. Jeg var til tider litt lettet for at de hadde funnet et annet «offer». Jeg er så lei meg for at jeg på det tidspunktet var en av de, selv om jeg ikke var med på det, eller stod sammen med de, men jeg var vitne til at de såret en annen jente.

Jeg vet at jeg har lykkes i å komme meg opp og frem. Skole har har viktig for meg. Og det jeg har opplevd av gode og dårlige ting har formet meg til den personen jeg er i dag. Så på mange måter så står jeg bedre rustet til å møte utfordringer i hverdagen fordi jeg har opplevd å være en hakkepute for andre så de skal føle seg litt bedre, eller få følelse av makt. Det har gjort at jeg i voksen alder takler situasjoner som dette mye bedre.

For jeg har faktisk i voksen alder opplevd mobbing, og ulike hersketeknikker. Jeg har sittet i møter hvor jeg har blitt snakket nedlatende om. Jeg har mistet tellingen på hvor ofte jeg har hørt at jeg bare har et utseende, men ingen kunnskaper. Flere har fortalt meg at jeg aldri vil komme meg opp og frem. Jeg har blitt oversett, jeg har blitt skviset ut, men til syvende og sist så har de rette menneskene hatt troen på meg, og de andre har blitt gjennomskuet. For alt kommer for en dag. Samtlige som har sagt eller gjort noe mot meg, har stått på stedet hvil, eller krabber sakte men sikkert nedover. Min kurve går den rette veien. Jeg motiveres av motgang og utfordringer. Jeg vet at jeg ikke kan alt. Jeg vet at oppskriften på suksess består i å få mennesker som er dyktigere enn seg selv med på laget. Se det som et potensial ikke en trussel. Jeg vet også at jeg kan hvis jeg vil. Det jeg ikke kan, det har jeg evnen til å finne ut.

Selv en Jernkvinne kan synes at ting til tider er litt tøft. Det er mange ganger tårene har kommet i bilen, eller hjemme. Det er vel det menneskelige aspektet. Jeg er ingen maskin. Jeg har også følelser. Det er da det er godt med et støtteapparat. Gode råd skal sitte løst.

Aldri mist troen på at DU kan klare noe. Aldri mist troen på at DU er noe. Og ALDRI la noen fortelle deg noe annet.

Og ikke minst, aldri glem, at de du møter på vei opp, er de samme du møter på vei ned.

Jernkvinnen 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s