Oslo Maraton – 10 for Grete

Jeg har aldri vært glad i å løpe langt. Eller forresten, jeg har aldri vært glad i å løpe, punktum. Jeg kan komme på mange fysiologiske grunner, men det bunner til slutt i at jeg alltid har vært for dårlig trent.

Alt begynte i fjor da jeg var litt stor i kjeften. (Som vanlig), og sa at alle kunne løpe en mil. Da var det ingen vei tilbake, og påmeldt var jeg. Tiden fra jeg meldte meg på til løpsdagen gikk fort. Noe trening hadde jeg faktisk klart. Forsøkte å være flink med PT’en Egil Knapper en gang i uken, men jeg skulle selvsagt begynt mye tidligere. Jeg fikk overtalt Gry til å løpe sammen med meg, men hallo, vi løp ikke sammen. Den dama hadde mye bedre treningsgrunnlag i beina enn meg. Men hun sa rett før start at vi løp for hennes mor, og det var motivasjon nok til å komme seg rundt. Og ja, det trengte jeg.

Allerede etter første sving mot festningen så fikk jeg hold. Og den typen hold hvor du ikke klarer å løpe. Det er klart motivasjon og gleden får seg en skikkelig knekk når du etter 100 meter har lyst til å gi opp. Men i kjent stil så mente jeg at alle kan løpe en mil, så det skulle jeg også klare. Jeg kom meg rundt på 01.04. Og klarte meg innenfor maksgrensen jeg hadde satt for meg selv som var 01.09.

oslo-maraton-med-svart-bakgrunn

Jeg bestemte meg allerede etter løpet i fjor at jeg skulle løpe igjen i år. Det var selvfølgelig før jeg opplevde første kvartal 2016. Jeg har ikke fått trent noe med Egil, for hver gang jeg har vært klar for å starte på nytt, så har jeg til stadighet blitt slått litt lenger ned. Etter sommerferien så bestemte jeg meg for at jeg skulle løpe 10 for Grete uansett. Jeg stilte til start 17.09.2016, med visshet om at siste løpetur jeg hadde i beina var 10 for Grete i fjor. Det var selvsagt galskap å stille til start uten noe trening, men samtidig så var jeg forberedt på mye smerte. Men det gikk overraskende bra. Faktisk en del bedre enn i fjor. Jeg var litt urutinert og hadde ikke fått med meg at de hadde endret på løypa, så jeg gikk på en liten smell mot slutten. Men kom i mål på 01.07 uten noe trening i forkant. Underveis i løypa så tenkte jeg på de jeg løp for. Astrid og moren til Gry, men også mamma og litt meg selv. Det var et øyeblikk der hvor jeg så inderlig ville gi opp, men at beina bare løp av seg selv. Fantastisk!

Dag 2, ikke så fantastisk! Jeg hadde så smerter, og det å gå i trapper eller sette seg ned var et mareritt. Jeg antar det er dette jeg hadde redusert om jeg hadde vært litt bedre trent.
Var noen på jobben som synes det var festlig, så jeg er glad jeg kunne bidra med litt humor.

images

Jeg skal gjøre litt bedre forarbeid til neste års løp, og målet er å løpe på under timen.
Budskapet er vel egentlig at man får til det man vil, det er bare en selv som setter begrensninger.

I slummen i kveld er det ost og kjeks på menyen. Litt tv, litt registrering av fakturaer, bitte litt husarbeid, stearinlys og avslappet stemning.

God kveld 🙂

Jernkvinnen 🙂

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s