Mobbing og hersketeknikker

Mange vil kanskje si at dette er et klassisk blogginnlegg, alle som blogger har opplevd mobbing. Jeg tror ikke nødvendigvis at det er slik. Jeg tror bare at det er enkelte som setter ord på det, eller som velger å ta et oppgjør med fortiden.

På barne- og ungdomsskolen så var jeg aldri en av de kule. (Egentlig aldri noe sted)
Innerst inne så var jeg ikke så opptatt av det heller, fordi for meg så var ikke de kule nødvendigvis de jeg så på som kulest. Men det var nå en gang slik at enten så var du med, eller så var du ute. Jenter i tenårene kan være skikkelig stygge og brutale med hverandre. Det fikk jeg oppleve.

Jeg var nok ikke den som fikk gjennomgå som mest, men jeg fikk en god dose. Det var et punkt på ungdomsskolen hvor det faktisk gikk inn på meg. Men samtidig så var jeg nok ikke den som var «morsomt» å mobbe fordi jeg til slutt ga litt f***. Men jeg kjente på truslene og redselen for å være alene mot en gjeng. Jeg forsøkte alt for å ikke havne i situasjoner der jeg var alene. Jeg opplevde mange slengbemerkninger, og kommentarer på både utseende og væremåte. Husker spesielt godt en episode i heimkunnskapen, vi hadde praktisk prøve. Jeg og en annen hadde fått bolleoppskrift, og skulle bli bedømt på utførelsen av denne prosessen. Hun truet meg flere ganger under prøven. Hun kom stadig bort til meg og sa stygge ting, truet med å gjøre meg både fysisk og psykisk vondt om jeg ikke hjalp henne. Hun saboterte for meg, og på et tidspunkt byttet om på bakebollene våres. Endte med at bollene gikk i dass, og læreren strøk meg for forsøk på juks. Jeg var alltid flink i heimkunnskap, så hvorfor skulle jeg jukse? Jeg forsøkte etter timen å fortelle læreren hva som hadde skjedd, men hun trodde meg ikke. Jeg fikk beskjed om at selv de dyktige gjør feil under press. Jeg skjønte at jeg egentlig måtte ta et oppgjør med dette selv.

Jeg gikk mange runder med meg selv, selvtilliten var ikke på topp, men jeg visste såpass at disse jentene trolig hadde mye større usikkerhet rundt seg enn det jeg hadde. Sammen så var de kanskje sterke, men alene så var de ingenting.
Jeg hadde en fantastisk familie, fine venner og ikke minst jeg drev med en idrett som ga meg alt jeg trengte. Mange av mine beste venner var i klubben jeg spilte for, og jeg tilbragte mer og mer tid med de utenom skolen. Jeg kom til det punktet hvor jeg rett og slett ga blaffen i hva folk sa eller gjorde. Jeg aksepterte at jeg var annerledes. Jeg var ikke opptatt av å eksprimentere med røyk/alkohol/narkotika. Jeg hadde ikke behovet for å teste ut noe, og gikk min helt egen vei. Jeg fant min identitet lenge før mange andre. Jeg sa mange ganger til meg selv at jeg faktisk skulle vende det andre kinnet til, om jeg kom i en situasjon hvor noen av de som plaget meg trengte hjelp. Den dagen kom. Vi skulle opp i eksamen i naturfag. Jeg kom opp i samme tema som en av «mobberne». Hun ba om hjelp, og jeg tror innerst inne hun ikke hadde forventet at jeg skulle si ja. Vedkommende så litt paff ut til å begynne med. Men jeg fikk vist hvordan person jeg egentlig er. Hun mobbet meg aldri etter dette. Det ga seg riktignok ikke helt. Når de var flere så var det alltid en og annen slengbemerkning. Det spilte ingen rolle om de rundt ikke slang seg med, de stoppet det heller ikke.

Selv så er det noe jeg virkelig angrer på. De gangene jeg var vitne til at disse jentene var slemme mot noen andre, så stoppet jeg det ikke, eller sa noe. Jeg var til tider litt lettet for at de hadde funnet et annet «offer». Jeg er så lei meg for at jeg på det tidspunktet var en av de, selv om jeg ikke var med på det, eller stod sammen med de, men jeg var vitne til at de såret en annen jente.

Jeg vet at jeg har lykkes i å komme meg opp og frem. Skole har har viktig for meg. Og det jeg har opplevd av gode og dårlige ting har formet meg til den personen jeg er i dag. Så på mange måter så står jeg bedre rustet til å møte utfordringer i hverdagen fordi jeg har opplevd å være en hakkepute for andre så de skal føle seg litt bedre, eller få følelse av makt. Det har gjort at jeg i voksen alder takler situasjoner som dette mye bedre.

For jeg har faktisk i voksen alder opplevd mobbing, og ulike hersketeknikker. Jeg har sittet i møter hvor jeg har blitt snakket nedlatende om. Jeg har mistet tellingen på hvor ofte jeg har hørt at jeg bare har et utseende, men ingen kunnskaper. Flere har fortalt meg at jeg aldri vil komme meg opp og frem. Jeg har blitt oversett, jeg har blitt skviset ut, men til syvende og sist så har de rette menneskene hatt troen på meg, og de andre har blitt gjennomskuet. For alt kommer for en dag. Samtlige som har sagt eller gjort noe mot meg, har stått på stedet hvil, eller krabber sakte men sikkert nedover. Min kurve går den rette veien. Jeg motiveres av motgang og utfordringer. Jeg vet at jeg ikke kan alt. Jeg vet at oppskriften på suksess består i å få mennesker som er dyktigere enn seg selv med på laget. Se det som et potensial ikke en trussel. Jeg vet også at jeg kan hvis jeg vil. Det jeg ikke kan, det har jeg evnen til å finne ut.

Selv en Jernkvinne kan synes at ting til tider er litt tøft. Det er mange ganger tårene har kommet i bilen, eller hjemme. Det er vel det menneskelige aspektet. Jeg er ingen maskin. Jeg har også følelser. Det er da det er godt med et støtteapparat. Gode råd skal sitte løst.

Aldri mist troen på at DU kan klare noe. Aldri mist troen på at DU er noe. Og ALDRI la noen fortelle deg noe annet.

Og ikke minst, aldri glem, at de du møter på vei opp, er de samme du møter på vei ned.

Jernkvinnen 🙂

Bli ny!

I januar, faktisk på min bursdag den 20.01 bestemte jeg meg for å unne meg en dag fri fra jobb. Jeg hadde booket meg en bli ny dag hos Jan Thomas Studio.

Jeg var ganske håpløs når det kom til å gjøre ting for meg selv, men jeg kjente at jeg trengte en ny start etter samlivsbruddet, og hva passet ikke bedre enn å «bli ny»

Jeg har bestandig på mange områder vært stille og sjenert. Mange tror meg knapt når jeg sier det fordi jeg også kan være veldig ærlig og direkte. Samtidig som jeg har selvinnsikt og selvtillit. Så jeg består av en rar sammensetning, men det gjør meg til den jeg er. Men noe ved meg forandret seg etter denne dagen. Vil både håpe og tro til det bedre. 🙂

Dagen startet med en ny sveis, etterfulgt av en deilig lunsj, så litt shopping og avsluttet med fiks av bryn og en makeover hvor jeg fikk mange tips. Gjennom hele dagen ble jeg ekstremt godt ivaretatt. Alle var fantastiske, og selv om jeg ikke ble drastisk forandret (utseendemessig) så var det noe inni meg som forandret seg. Selvtilliten økte, og jeg fikk mange tips og triks med meg i bagasjen. Jeg lærte litt om meg selv på shoppingrunden vi hadde. Cecilie tok meg med til Tiger of Sweden hvor jeg skulle plukke ut plagg jeg ville prøve og hun skulle gjøre det samme. Etter noen minutter så viste jeg henne den ene hvite genseren jeg fant, og hun viste meg de 6-7 antrekkene hun hadde funnet. Det forteller meg noe om hvor vanedyr jeg hadde blitt, og at jeg overser en del plagg bare fordi det ikke er det jeg er kjent med fra tidligere. Jeg endte opp med en veldig fin bukse, en dress, 2 gensere og 1 t-shirt og mange tusen fattigere. Men det var verdt hver eneste krone. Jeg følte meg virkelig helt ny.

Mette gjorde en fantastisk jobb med bryn og makeup, og hun har nå blitt min følgesvenn. Hun er ekstremt dyktig, og hver gang jeg reiser hjem fra et besøk hos henne så føler jeg meg som en prinsesse. Hun har også tatt over sveisen, da Cecilie for tiden er ute i barselspermisjon.

Nå har det snart gått et år, og jeg må si at jeg har blitt mye flinkere til å prioritere mine behov og det jeg ønsker. Jeg har vært flere ganger på The Well, og setter pris på det å nyte stillheten uten telefon, eller annet ytre mas. Masse levende lys, og kanskje et glass vin på fredagskvelden er også viktig. Kunne vært mer sjokoladekake involvert i denne livsstilen, men jeg tolker det som at det komme etter hvert. Venner har jeg som stiller opp, og som jeg skal bli flinkere til å ta vare på! 🙂

Det beste som kunne skjedd meg, januar i år, var dette og jeg angrer ikke et sekund på «bli ny» dagen. Lise gikk inn døra i Parkveien klokken 09.00, og 16.00 gikk Jernkvinnen ut samme dør. Lite visste jeg at dette var starten på alt godt og vondt.
Alle utfordringer og gleder har jeg taklet med en fin frisyre og gode makeup tips!

Jernkvinnen

 

 

Jernkvinne på prøve

Det har vært øyeblikk den siste tiden hvor jeg har blitt satt på prøve.
En prøve som er forventet at jeg skal feile på. Det har aldri vært viktigere for meg personlig å stå løpet ut med beina godt plantet på jorda, slik jeg kan best.

Denne uken ble det media kjent at Therese Johaug har blitt doping tatt. Hun hevder hun har handlet i god tro, støtteapparatet sviktet henne. Jeg kunne sagt mye om denne saken som sikkert vil engasjere folk fra begge sider. Men grunnen til å nevne det er at støtteapparatet ditt kan svikte. Du kan stå der på bar bakke, eller miste alt du har jobbet så hardt for, fordi støtteapparatet ditt feiler. Så sier jeg ikke at budskapet er at du ikke skal stole på noen, men i enkelte tilfeller så kan det være lurt å dobbeltsjekke eller være litt kritisk.

Saken med Johaug kommer tett etter Martin saken. Kan tro vi har skapt grunn til å tvile på Norge som ski nasjon. Vi har vært suverene i lang tid, og så kommer det brått to slike saker. Hvis Therese var byttet ut med en annen løper fra en annen nasjon så ville historien hørt tvilsom ut, og samtlige av oss ville sagt at hun var skyldig. Særlig når alt ligger så til rette for å finne svaret bare ved et enkelt tastetrykk. Norge kan ikke bli skånet eller få andre regler. Men at strengeste straff kanskje virker noe urimelig, ja det synes jeg. Men det er ikke min jobb å vurdere. Og dessverre så må man nok bare akseptere utfallet. Men nok om det. Det er noen nyheter eller snakkiser man faktisk kan bli litt lei av til slutt. Vi er alle mennesker. Også toppidrettsutøvere og idrettsmedisinere.

Helgen har bestått av mye jobbing, men har også fått kost meg mellom slagene. Var hos verdens beste (ex) naboer fra lørdag til søndag sammen med Emily. Jeg elsker virkelig den atmosfæren hvor man bare kan være seg selv, uten stress, press og mas. Det ble vin og jobb på meg, mens de disket opp med deilig lørdagsmiddag. Biff, bakt potet, grønnsaker og saus. På aldri så lenge så var det avslappende, selv om jeg satt å jobbet. Fikk med oss en fotballkamp i dag, før ferden dro videre til jobben. Etter noen timer der, endte vi opp hos Moen Family taco dinner feast! Jeg elsker søndager hos mine foreldre. I dag som de siste andre gangene så sovnet jeg på sofaen på kjøkkenet. Og snille foreldre som jeg har så lot de meg sove. (Sist sovnet jeg på badegulvet, til mamma og Emily’s store underholdning, hehe)

Nå er det siste innspurt og ikke minst tilrettelegging for morgendagen. Må ta meg litt sammen og begynne å legge frem og klargjøre til barnehage og jobb dagen før. Da går som regel starten på dagen mye bedre.

Jernkvinnen 🙂

 

Oslo Maraton – 10 for Grete

Jeg har aldri vært glad i å løpe langt. Eller forresten, jeg har aldri vært glad i å løpe, punktum. Jeg kan komme på mange fysiologiske grunner, men det bunner til slutt i at jeg alltid har vært for dårlig trent.

Alt begynte i fjor da jeg var litt stor i kjeften. (Som vanlig), og sa at alle kunne løpe en mil. Da var det ingen vei tilbake, og påmeldt var jeg. Tiden fra jeg meldte meg på til løpsdagen gikk fort. Noe trening hadde jeg faktisk klart. Forsøkte å være flink med PT’en Egil Knapper en gang i uken, men jeg skulle selvsagt begynt mye tidligere. Jeg fikk overtalt Gry til å løpe sammen med meg, men hallo, vi løp ikke sammen. Den dama hadde mye bedre treningsgrunnlag i beina enn meg. Men hun sa rett før start at vi løp for hennes mor, og det var motivasjon nok til å komme seg rundt. Og ja, det trengte jeg.

Allerede etter første sving mot festningen så fikk jeg hold. Og den typen hold hvor du ikke klarer å løpe. Det er klart motivasjon og gleden får seg en skikkelig knekk når du etter 100 meter har lyst til å gi opp. Men i kjent stil så mente jeg at alle kan løpe en mil, så det skulle jeg også klare. Jeg kom meg rundt på 01.04. Og klarte meg innenfor maksgrensen jeg hadde satt for meg selv som var 01.09.

oslo-maraton-med-svart-bakgrunn

Jeg bestemte meg allerede etter løpet i fjor at jeg skulle løpe igjen i år. Det var selvfølgelig før jeg opplevde første kvartal 2016. Jeg har ikke fått trent noe med Egil, for hver gang jeg har vært klar for å starte på nytt, så har jeg til stadighet blitt slått litt lenger ned. Etter sommerferien så bestemte jeg meg for at jeg skulle løpe 10 for Grete uansett. Jeg stilte til start 17.09.2016, med visshet om at siste løpetur jeg hadde i beina var 10 for Grete i fjor. Det var selvsagt galskap å stille til start uten noe trening, men samtidig så var jeg forberedt på mye smerte. Men det gikk overraskende bra. Faktisk en del bedre enn i fjor. Jeg var litt urutinert og hadde ikke fått med meg at de hadde endret på løypa, så jeg gikk på en liten smell mot slutten. Men kom i mål på 01.07 uten noe trening i forkant. Underveis i løypa så tenkte jeg på de jeg løp for. Astrid og moren til Gry, men også mamma og litt meg selv. Det var et øyeblikk der hvor jeg så inderlig ville gi opp, men at beina bare løp av seg selv. Fantastisk!

Dag 2, ikke så fantastisk! Jeg hadde så smerter, og det å gå i trapper eller sette seg ned var et mareritt. Jeg antar det er dette jeg hadde redusert om jeg hadde vært litt bedre trent.
Var noen på jobben som synes det var festlig, så jeg er glad jeg kunne bidra med litt humor.

images

Jeg skal gjøre litt bedre forarbeid til neste års løp, og målet er å løpe på under timen.
Budskapet er vel egentlig at man får til det man vil, det er bare en selv som setter begrensninger.

I slummen i kveld er det ost og kjeks på menyen. Litt tv, litt registrering av fakturaer, bitte litt husarbeid, stearinlys og avslappet stemning.

God kveld 🙂

Jernkvinnen 🙂