Miracles from heaven

Lørdagskvelden var i gode hender sammen med mamma og pappa. Vi spiste middag på Pizza Crudo på Paleet, og dro videre på kino for å se Miracles from Heaven. Jeg har ikke lest boken, eller lest meg opp på historien til Annabel Beam, men filmen var på mange måter veldig rørende.

Det var scener i filmen som jeg virkelig kunne relatere meg til. Som fikk tårene til å trille fordi jeg fikk umiddelbare minner om en tøff tid for mange år siden. Jeg så på mamma at hun fikk de samme følelsene.

Filmen handler om en familie som får satt troen sin på prøve når den 12 år gamle datteren rammes av en mystisk sykdom, for så å bli frisk igjen på mirakuløst vis. Nå må jeg være ærlig å si at jeg ikke tror på Gud, men at jeg tror det finnes noe som er større enn meg selv, som ikke kan forklares, ja, men om det er Gud, det vet jeg ikke. Men jeg har opplevd å bli «frisk/bra» helt ut av det blå.

Historien i dag er gammel. Jeg bodde hjemme, gikk på idrettslinjen på Lambertseter VGS, spilte baskeball og var en aktiv jente. En morgen våkner jeg opp, og beina lystrer ikke. Jeg kunne føle de, men jeg kom meg ikke ut av sengen. Jeg trodde jeg fortsatt drømte, og fikk litt panikk fordi jeg ikke klarte å våkne. Det var helt til mamma åpnet døra, og ba meg forte meg hvis jeg skulle rekke buss/tog til skolen. Det øyeblikket skjønte jeg at jeg var våken, og noe var skikkelig galt. Mamma på sin side trodde jeg hadde litt tenåringsnykker og kom for å dra meg ut av sengen. Hun skjønte raskt at jeg ikke tullet når tårene kom. Ingen av oss skjønte alvoret, og hun hadde dårlig tid. Hun ringte legevakten, som kunne forsikre henne om at det trolig bare var en influensa, det kunne nemlig være slik at man opplevde lammelser av det. I god tro fulgte vi legevaktens råd. Mamma hentet en kontorstol på hjul, og fikk rullet meg ut i stuen. Bestemor kom som barnevakt, og mamma dro på jobb, vel viten om at dette ordner seg, men sikkert med en stor klump i magen. Det ble verre for hver time som gikk, og mamma fikk sendt naboene for å sjekke hvordan det gikk. Det var da alt forandret seg.

Rekkehuset vi bodde i var veldig smalt, og det var ingen enkel jobb å bære meg ned fra stuen og ut. De fikk ordnet en provisorisk båre, og fikk meg inn i baksetet på bilen deres. En Mercedes kan brukes til så mangt. Jeg ble fraktet til legevakten. Kort fortalt, endte det med en ambulanse til akuttmottaket på Aker sykehus hvor jeg ble møtt med et team akkurat som på film. Den ene ber om personalia, en annen måler blodtrykk, en tredje måler tempen, den fjerde klargjør for blodprøver/veneflon, osv.. jeg husker ikke lenger hvor mange de var, men jeg husker det var ekstremt. På veldig kort tid ble det gjort utallige undersøkelser og prøver, til og med en spinalpunksjon. Jeg var redd. Mamma var redd, men hun var der hele veien.

Etter en kort tur i isolat grunnet mistanke om hjernehinnebetennelse og diverse andre tanker, fikk jeg komme opp på avdeling, uten svar på hvorfor jeg ikke hadde særlig muskelkraft, men også smerter. Jeg ble etter noen dager overført til Ullevål, men uten særlig hell på en løsning. Jeg skjønte da, at hvis jeg skal bli bedre så må jeg klare det selv. Sakte men sikkert fikk jeg trent meg opp. Begynte i gåstol. Første dagen i gåstolen gikk jeg 4-5 skritt og var helt gjennomvåt av svette. Jeg brukte all energi og krefter på å komme meg ut av rullestolen jeg hadde, og kunne på ganske kort tid bevege meg rundt på krykker. Ingen kunne med sikkerhet si hva som skjedde, annet enn at jeg en dag bare bestemte meg for at dette er jeg ikke en del av. Smertene forsvant, og bevegelsen kom tilbake, uten at noen kan forklare hvordan eller hvorfor. I ettertid har de kommet med en konklusjon om hva som var årsaken, men ingen tror på den forklaringen.

I filmen så ser man foreldrenes kamp mot legene, når de sier at det ikke er noe galt med datteren. Kampen om å bli trodd når magefølelsen sier at barnet ditt ikke bare er forkjølet eller har matallergi etc. Jeg så tydelig mammas kamp for mange år siden om at jeg skulle bli trodd. For at vi skulle bli trodd. Samtidig så husker jeg så godt det øyeblikket da jeg gråt og sa at jeg ikke ville mer. Orket ikke være mer på sykehus. Det øyeblikket jeg tryglet om å få komme hjem, eller ikke ha smerter mer.

Den dag i dag så aner jeg ikke hva det var, men budskapet handler ikke om diagnose, det handler om å tro på seg selv, og at man kjenner sin egen kropp best.

Det er viktig å ikke gi seg, selv om man møter motgang.

Link til trailer finnes her: Miracles from heaven

Jernkvinnen 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s