Revisjon og under «pari»

Jeg har egentlig alltid elsket revisjon. Fordi jeg er trygg på at jobben som er gjort, er av en såpass karakter at det bare er gøy å lære mer om hvordan bli enda bedre. Samtidig så er det sunt å ha gode diskusjoner og samtaler om ting, og ikke minst er det deilig å få gode tilbakemeldinger. For første gang på veldig lenge så så jeg ikke frem til interimsrevisjon. Kvaliteten på jobben var langt under der den burde være, og tiden strakk ikke til for å gjøre det vesentlig bedre. For første gang har jeg kommet på jobb med magevondt og hodepine fordi jeg legger frem noe jeg rett og slett er flau over. Det er ingen god følelse, det var langt under «pari».

Jeg fant ut at det var like greit å spille med åpne kort fra starten av, og jeg sa det som det var. Kvaliteten er ikke der den skal være, og beklageligvis så ble det sånn denne gang, men det skal selvsagt ikke skje igjen. Når man da blir møtt med forståelse, så var det som 50 kg forsvant fra mine skuldre. Dag 1 av 3 er fullført, og jeg kan i morgen se frem til en fin dag med mange utfordringer. Just the way I like it 🙂

Emily var et prakteksemplar i dag. Hun ville ha taco til middag, og vi har lekt butikk og bygget hytte. Legging gikk overraskende bra, og hun sovnet rundt 18.40 uten mas eller rop om flere sanger eller lesing av bok. Skrudde av telefonen og sovnet selv i en liten time.
Jeg kjenner at det ble en veldig lang dag i går, med lite søvn. Og da føles det ekstra godt å bare koble av hjemme. Nå er det på med en tjukk ullgenser, ullsokker, treningsbukse og kakao, samt netflix før jeg legger meg for kvelden.

Har forresten en gåte jeg håper noen har fasiten på:
To menn går over veien, så kommer det en gutt og sier: «Hei Pappa», hvem av de to mennene sier han det til?

Noen tror kanskje jeg har tenkt på denne i hele dag, og muligens svekket min effektivitet, men revisjon tok opp all hjernekapasitet på dagtid, så jeg er bare ineffektiv på kvelden.

GOD KVELD!

Jernkvinnen 🙂

 

Kontroll

Nå er det snart en uke siden jeg var på kontroll. Jeg trodde uken fra jeg tok MR til jeg skulle få svaret ville være en eneste stor tåke eller tenkeboble, men det viste seg å ikke være noen av delene.

Jeg hadde time 14.00 og var på jobb før timen. Da jeg satt på jobb så forsøkte jeg å kjenne på om jeg var trist, nervøs, redd osv, men jeg følte ingenting. Det vil si, jeg hadde en veldig sterk magefølelse på at alt ville være ok. Jeg sa til meg selv at det er F*** ikke normalt å ikke være noe nervøs. Dog følte jeg meg litt mer menneskelig da jeg 30 minutter før jeg skulle dra faktisk fikk hjertebank og ble veldig varm. Det ga seg fort, men det var en liten bekreftelse på at jeg har tatt situasjonen inn over meg, og uansett om man føler seg trygg på resultatet, så kan man aldri vite helt sikkert.

Mamma og en veldig viktig venninne var med. Randi ble sittende ute å vente mens mamma og jeg gikk inn. Einar var ikke så forsinket denne gangen, og alt virket så mye mer harmonisk. Einar gikk som vanlig rett på sak, og why not? Vi er ikke der for å koseprate. Det var ingen ny vekst, noe som fjernet noen usynlige kilo fra skuldrene. De vet fortsatt ikke hvilken type det er, og det skal jeg være glad for. Hvis jeg kan få de nyhetene hver gang, så er det de beste nyhetene. Jeg har hele tiden trodd at det er bedre å vite hvilke av de tre typene det kan være. Men for å være ærlig, det spiller egentlig ingen rolle. Tilnærmingen min til situasjonen endres ikke uansett, så hvis man kan leve med å ikke vite konkret, så er det helt helt greit.

Det er besluttet å ta ny kontroll om 3 mnd, så hyppigheten øker. De utvider også MR undersøkelsen til å gjelde plexus. Jeg er selvfølgelig spent, men også veldig rolig på samme tid. Jeg er ikke redd eller bekymret. Jeg føler at jeg virkelig blir tatt godt vare på, og får den absolutte beste oppfølgingen.

Etter at vi hadde snakket ferdig rundt meg og min diagnose, så lurte Einar på om jeg hadde noen spørsmål. Jeg har hele tiden ønsket å se filmen fra mammas operasjon. Så det var faktisk mitt spørsmål. Og jeg fikk ja! Glemte helt å spørre om mamma var ok med det, men pytt pytt.. hehe. Det jeg ikke tenkte på var selvfølgelig Randi som satt på venterommet. Hun så at Einar kom ut av rommet, så gikk han inn igjen fordi han hadde glemt å låse pc’en, så gikk han ut igjen, så kom han inn igjen fordi han hadde glemt nøkkelkortet sitt, for så å gå ut igjen for å hente filmen. Jeg har full forståelse for at hun fikk høy puls og ble nervøs. Det tok litt tid.

Det var så spennende å se filmen. Det var noen korte klipp hvor de fikk frem hvor mange flere muligheter man får ved den typen operasjon. Nemlig våken kirurgi. Ved hjelp av stimuli med strøm, så kunne de se/markere seg områder hvor mamma sluttet å snakke, eller hvor praten gikk tregere. Det er så stort, og jeg tenker ofte på om mormor kanskje kunne levd noe lenger hvis denne metoden hadde vært brukt på henne den gang hun ble operert. Det er så utrolig mye som skjer på dette området, og vi skal være glad for at det forskes, utredes og jobbes med stadig nye løsninger. Og jeg er så stolt av mamma som gir så mye av seg selv så de neste kanskje får det enda bedre, situasjonen tatt i betraktning. I tillegg lo vi godt når vi på filmen fikk høre at mamma fornærmet kirurgen. Betryggende at hun er seg selv lik uansett tilstand.

Nå skal roen senke seg over Hakadal!

Jernkvinnen 🙂

Miracles from heaven

Lørdagskvelden var i gode hender sammen med mamma og pappa. Vi spiste middag på Pizza Crudo på Paleet, og dro videre på kino for å se Miracles from Heaven. Jeg har ikke lest boken, eller lest meg opp på historien til Annabel Beam, men filmen var på mange måter veldig rørende.

Det var scener i filmen som jeg virkelig kunne relatere meg til. Som fikk tårene til å trille fordi jeg fikk umiddelbare minner om en tøff tid for mange år siden. Jeg så på mamma at hun fikk de samme følelsene.

Filmen handler om en familie som får satt troen sin på prøve når den 12 år gamle datteren rammes av en mystisk sykdom, for så å bli frisk igjen på mirakuløst vis. Nå må jeg være ærlig å si at jeg ikke tror på Gud, men at jeg tror det finnes noe som er større enn meg selv, som ikke kan forklares, ja, men om det er Gud, det vet jeg ikke. Men jeg har opplevd å bli «frisk/bra» helt ut av det blå.

Historien i dag er gammel. Jeg bodde hjemme, gikk på idrettslinjen på Lambertseter VGS, spilte baskeball og var en aktiv jente. En morgen våkner jeg opp, og beina lystrer ikke. Jeg kunne føle de, men jeg kom meg ikke ut av sengen. Jeg trodde jeg fortsatt drømte, og fikk litt panikk fordi jeg ikke klarte å våkne. Det var helt til mamma åpnet døra, og ba meg forte meg hvis jeg skulle rekke buss/tog til skolen. Det øyeblikket skjønte jeg at jeg var våken, og noe var skikkelig galt. Mamma på sin side trodde jeg hadde litt tenåringsnykker og kom for å dra meg ut av sengen. Hun skjønte raskt at jeg ikke tullet når tårene kom. Ingen av oss skjønte alvoret, og hun hadde dårlig tid. Hun ringte legevakten, som kunne forsikre henne om at det trolig bare var en influensa, det kunne nemlig være slik at man opplevde lammelser av det. I god tro fulgte vi legevaktens råd. Mamma hentet en kontorstol på hjul, og fikk rullet meg ut i stuen. Bestemor kom som barnevakt, og mamma dro på jobb, vel viten om at dette ordner seg, men sikkert med en stor klump i magen. Det ble verre for hver time som gikk, og mamma fikk sendt naboene for å sjekke hvordan det gikk. Det var da alt forandret seg.

Rekkehuset vi bodde i var veldig smalt, og det var ingen enkel jobb å bære meg ned fra stuen og ut. De fikk ordnet en provisorisk båre, og fikk meg inn i baksetet på bilen deres. En Mercedes kan brukes til så mangt. Jeg ble fraktet til legevakten. Kort fortalt, endte det med en ambulanse til akuttmottaket på Aker sykehus hvor jeg ble møtt med et team akkurat som på film. Den ene ber om personalia, en annen måler blodtrykk, en tredje måler tempen, den fjerde klargjør for blodprøver/veneflon, osv.. jeg husker ikke lenger hvor mange de var, men jeg husker det var ekstremt. På veldig kort tid ble det gjort utallige undersøkelser og prøver, til og med en spinalpunksjon. Jeg var redd. Mamma var redd, men hun var der hele veien.

Etter en kort tur i isolat grunnet mistanke om hjernehinnebetennelse og diverse andre tanker, fikk jeg komme opp på avdeling, uten svar på hvorfor jeg ikke hadde særlig muskelkraft, men også smerter. Jeg ble etter noen dager overført til Ullevål, men uten særlig hell på en løsning. Jeg skjønte da, at hvis jeg skal bli bedre så må jeg klare det selv. Sakte men sikkert fikk jeg trent meg opp. Begynte i gåstol. Første dagen i gåstolen gikk jeg 4-5 skritt og var helt gjennomvåt av svette. Jeg brukte all energi og krefter på å komme meg ut av rullestolen jeg hadde, og kunne på ganske kort tid bevege meg rundt på krykker. Ingen kunne med sikkerhet si hva som skjedde, annet enn at jeg en dag bare bestemte meg for at dette er jeg ikke en del av. Smertene forsvant, og bevegelsen kom tilbake, uten at noen kan forklare hvordan eller hvorfor. I ettertid har de kommet med en konklusjon om hva som var årsaken, men ingen tror på den forklaringen.

I filmen så ser man foreldrenes kamp mot legene, når de sier at det ikke er noe galt med datteren. Kampen om å bli trodd når magefølelsen sier at barnet ditt ikke bare er forkjølet eller har matallergi etc. Jeg så tydelig mammas kamp for mange år siden om at jeg skulle bli trodd. For at vi skulle bli trodd. Samtidig så husker jeg så godt det øyeblikket da jeg gråt og sa at jeg ikke ville mer. Orket ikke være mer på sykehus. Det øyeblikket jeg tryglet om å få komme hjem, eller ikke ha smerter mer.

Den dag i dag så aner jeg ikke hva det var, men budskapet handler ikke om diagnose, det handler om å tro på seg selv, og at man kjenner sin egen kropp best.

Det er viktig å ikke gi seg, selv om man møter motgang.

Link til trailer finnes her: Miracles from heaven

Jernkvinnen 🙂

Spa på Riksen

Mye på gang = lite blogging, men det er kanskje viktigere nå enn før å blogge, fordi vi nærmer oss kjernen, nemlig tid for første kontroll.

MR bilder ble tatt i går, og det er nok mange som undrer over mine tanker rundt dette. Jeg gruet meg, men egentlig mest til å få en kanyle i armen. Beklager å si det, men det er noe jeg kan relatere meg til og det gjør vondt.

Hadde en ganske sen time, det var rimelig stille og rolig på Riksen på den tiden. Ble møtt av samme radiolog som jeg hadde sist, og jeg må virkelig berømme henne og de andre på Radiologisk. De er så hyggelige og får deg virkelig til å slappe av. Hun fikk på plass kanylen uten de store problemene og «so far, so good». Ble lagt til rette på benken, pledd, tepper og headsett ble rigget til. P4 ble skrudd på, og hun signaliserte at vi skulle begynne. Så skjer det som skjedde sist, jeg lukker øynene og begynner å føle meg svimmel og at rommet går rundt på et vis. Serien var i gang, og jeg vet fra sist at ved å trykke i ballongen så slettes serien og de må begynne på nytt. Det var bare å finne noe å tenke på som var så bra at det fikk flyttet fokus, og det funket! Jeg trodde også jeg skulle få panikk av å åpne øynene, men det gjorde situasjonen bedre. Etter et lite minutt med dette så gikk resten som en drøm. Radiologen snakket med meg mellom hver serie og vi fikk unnagjort det på under halve tiden fra sist.

Mange ligger kanskje å tenker på resultatet under MR, eller forsøker å forestille seg det ene eller andre. Jeg forestilte meg at jeg var på spa. Jeg hadde god musikk på ørene, maskinen ristet såpass at det var som en lett massasje. Jeg var god og varm, og de ansatte hadde fokus på service. Jeg ofret ikke en tanke på utfallet eller hvorfor jeg lå der. Og det tror jeg er oppskriften på hvordan jeg får det til å funke for meg.

Da jeg var ferdig måtte jeg vente et lite kvarter før de kunne ta ut nåla og frigi meg til omverden. Jeg ble sittende på venterommet sammen med en veldig søt dame som var der som støtte for sin mann. Vi snakket litt sammen og hun kunne fortelle meg at hun stilte alltid opp, dette var de to om. De var nok begge pensjonister, og måten de støttet hverandre på var bare fantastisk. Da mannen var ferdig på MR så kom han ut til kona og hun hjalp han med skjorten, og smykket rundt halsen. Så ser de begge to på meg, smiler, før han sier; «Det er alltid godt å ha med seg litt hjelp.»
Jeg har flere som hadde stilt opp for meg også, så det er ikke det som er poenget mitt. Det var bare veldig rørende å se de to sammen, i tykt og tynt.

Det er ikke lenge igjen til svarene foreligger. Jeg har foreløpig ikke tenkt eller ofret mye tid til det. Jeg trodde uken ville være forferdelig, men den er overhodet ikke det. Kanskje en av de beste ukene på lenge 🙂

Nå skal jeg gjøre en liten innsats på hjemmekontoret før jeg tar tidlig kvelden. I morgen skal jeg være barnevakt i noen timer, og det kan være greit å ha litt energi på lageret da.

Jernkvinnen 🙂

Knust skjerm = sint mann

Nok en hyttetur på Emily og meg den helgen her. Late dager på Golsfjellet med en venninne og hennes datter. Jentene kom så godt overens, og det var deilig med en avkobling. Vi var heldige med været 🙂 Helgen kunne ikke blitt stort bedre. Manglet Ellen med mini, men vi kan jo håpe en ny hyttetur kan være aktuelt i nær fremtid 🙂 *smisk*

Kom oss avgårde i rett tid, dvs, før 12, og alt gikk etter planen. Emily og jeg stoppet en kjapp tur på Flå for å nyte et deilig Mc’ern måltid. Vi hadde ikke kjørt langt før veien ble stengt foran oss. En bil med to personer hadde kjørt ut av veien på RV7 mellom Ørgenvika og Gulsvik (hvis jeg ikke tar helt feil) Vi var ganske langt fremme i køen, og fikk raskt overblikk. Det var både politi, brann og ambulanse på stedet, og de fikk raskt sperret av området og stengt veien i begge retninger.

Jeg blir delvis flau over å være norsk i sammenhenger som dette. Der står vi da i kø, og den blir bare lenger, og lenger i begge retninger, og folk begynner å strømme frem som en gjeng sauer. En ting er at de er nysgjerrige på hva som skjer, men når de i tillegg begynner å filme, og legge ut på sosiale medier om alt som skjer da kjenner jeg irritasjonen bygge seg opp. Det var flere ganger jeg var i ferd med å gå ut av bilen i sinne, men tenkte jeg skulle holde det inni meg. Begynte å toppe seg, da enkelte foreldre tok med seg barna frem til ulykkesstedet for å vise dem. Fikk slengt et par kommentarer til 3 stykker som raskt tok tegninga og gikk tilbake til bilen. Ha litt respekt for de som er skadet, og ikke minst ha respekt for de som jobber for å få alt til å gå så smidig som mulig. Jeg blir provosert når man tar med barna sine frem til et ulykkessted når du ikke vet omfanget av ulykken. Og når du i tillegg som en omsorgsperson står å filmer det hele live på facebook, ja da koker det hos Moen.

Det landet et ambulansehelikopter som tok med seg den ene av de to som var involvert og ikke lenge etter det landet så tok det av igjen. Da så det ut som de skulle åpne veien og trafikken kunne smyge seg forbi bilen som lå igjen i grøfta. Folk løp som noen hodeløse kyllinger tilbake til bilene sine, med unntak av en mann. Han gikk rolig og holdt på med telefonen sin. Snakket om det tøffe han hadde sett, og at han hadde filmet det hele. Jeg hadde vinduet åpent og han var ikke det vi kan kalle lydløs. Jeg ser at han har kurs rett mot Petter, eller speilet til Petter, og blir litt nysgjerrig på om han snart kommer til å se opp. Et kort øyeblikk vurderte jeg å tute, men ville for en gang skyld se hvor dette endte. Og joda, det endte med at mannen gikk rett på speilet. Han stoppet opp, og virket litt forfjamset. Jeg hadde hånda langs med vinduet i bilen, og strakk den ut og fikk enkelt tak i mobilen til vedkommende. Alt som skjedde etter dette var ikke planlagt, og det slo meg vel i det jeg satt i min bil med hånda ut av vinduet, med hans mobil i hånda, at dette ikke ender godt. I litt panikk for hva jeg skulle gjøre så slapp jeg telefonen, og den knuste rett i asfalten. Dette er vel første gang jeg faktisk har følt meg bitte litt redd for konsekvensen, og priset meg lykkelig for at bilene foran begynte å kjøre. Jeg sparte ikke på kruttet, og Petter med følge suste fra ulykkesstedet. Mannen fikk jaggu fart på seg bort til sin bil.

Avsluttet ettermiddagen sammen med en barselsvenninne og hennes sønn på Neskollen.

Jeg må få lagt til at jeg har ikke for vane å gjøre slik ting. Og jeg er langt i fra stolt over handlingen. Emily sov gjennom det hele så hun fikk det ikke med seg. Men jeg synes noen ganger at folk må gå litt i seg selv når de tar med seg små barn bort for å se på en trafikkulykke hvor du vet det er brann, politi, ambulanse og helikopter til stede. Men ikke bare det, men å stå å filme andres ulykke, og legge det ut på sosiale medier det hører ingen sted hjemme, og det sier litt om at grunnleggende verdier forsvinner til fordel for behovet om å dokumentere alt man gjør.

Men for å oppsummere helgen litt kort..
Nydelig vær, fantastisk hyttetur, fin avslutning med en unge som sovnet kjapt.

Jernkvinnen :-l