Feriemodus

Bloggen i likhet med meg har vært i feriemodus. Det er viktig å koble av i ferien fordi det er jo tross alt det ferien er til for. Det er fullt trøkk ellers, så ferie er viktig. Det er også viktig å faktisk ha ferie når man først er på ferie.

Tiden her i Spania går mot slutten, og på mange måter skal det bli godt å komme hjem. Borte bra men hjemme best. Emily har blitt syk, men takk og lov for at det var siste dagen og ikke første. Hun har blitt et offer for litt feber og rennende nese. Dagen i dag har derfor vært litt slapp, med mye film.

 

20160717_200108 (2).jpg

Vi har vært mye på stranda her nede. Funnet en kjempe fin strand på Cabo Roig som virkelig kan anbefales for barnefamilier. Det er langgrunt, lite bølger, og ingen steiner. Paradis! Temperaturen er heller ikke verdt å klage på. Her har Emily kunne boltre seg fritt, og med armeringer på har hun løpt inn og ut av vannet på egenhånd. Vi har selvfølgelig vært like i nærheten, men det er trygt og fint for barna å boltre seg litt fritt.

strand.jpg

En av de første dagene på stranda, så var jeg så heldig at jeg fikk en liten tur i vannet alene. Mamma, pappa og Emily bygget sandslott. Følelsen av å se de på avstand leke, bare det at alle var så fornøyde var utrolig fint. Jeg skulle ønske jeg bare i et lite øyeblikk kunne pause tiden. Jeg tror det vil være mitt beste ferieminne (som ikke inkluderer meg direkte)
Jeg derimot skulle ta en skikkelig «hollywood style» opp av vannet. Kom gående, så sikkert ut som jeg eide stranden og jeg er sikker på at den hvite kroppen min blendet samtlige i vannkanten. Var helt i mine egne, fantastiske tanker, men kom raskt til virkeligheten i det jeg tråkket på en stein, og nesten snublet på land som en annen hvalross. Jeg tar det som et hint. Jeg er mor, ingen «Hollywood style» kvinne. Og jeg er på stranden for å leke i sanden med min datter. Ikke for å krype langs vannkanten på alle fire som en tiger. Jeg antar jeg får legge opp den ferien til uten barn, men helst sammen med en kjæreste. Det vil trolig virke mindre rart.

Vi hadde en dag på Terra Mitica, og Emily er bare så vanvittig tøff. Vi hadde det så gøy. For de som ikke vet hva det er så er det en fornøyelsespark. Mye morsomt både for barn og voksne. I tillegg så var det nesten ingen folk der, så det var ingen køer. De morsomme litt større attraksjonene kunne jeg og pappa fint ta, uten at vi måtte vente i 40 minutter pluss. Det vil jeg si er veldig bra, særlig i den varmen som er her nede nå. Pappa dro meg med i en skummel attraksjon i høyden. Tornado het den. For dere som har vært på Tusenfryd så kjenner dere kanskje til huskene «Sverre». Tornado er som «Sverre» bare høyt høyt oppe. I tillegg så elsker jeg attraksjoner med vann, og det gleder meg at min datter gjør det samme. Vi tok en sånn rafting båt, og vi ble skikkelig våte, men lo utrolig mye. Vi fikk faktisk med Pappa på en tur, og tok en tur alene.

I dag skal vi overnatte hos min reservemamma, hun og mannen har hus her nede.
Deilig å bare slappe av hjemme der, eller ved bassengkanten. Ingen bekymringer, ingen stress. Det har vært noen skikkelig varme dager, vært rundt 37 de siste dagene på det varmeste, så det kan slå ut både liten og stor.

Jeg gleder meg til å komme hjem. Petter venter på meg hjemme, og gjensynsgleden blir nok stor. I tillegg er det noen dager fri før det blir fullt kjør på jobben igjen. Begynner en ny hos oss 01.08.2016, og jeg ser frem til at teamet blir fulltallig, og at alt begynner å flyte som det skal. Da skal også selv jeg kunne ha mer normale dager.

Det har gått overraskende bra å feriere med Emily i 14 dager. Og hun takler situasjonen mellom meg og pappa’n hennes veldig bra. Vi begge var flinke til å sende bilder, og jeg spør henne nesten daglig om hun vil ringe eller skype han, så hun skal forstå at han kan være tilstede i hennes hverdag selv om han ikke fysisk er her.

Så alt i alt, snart vel overstått ferie, og jeg gleder meg til dagene som kommer, selv om jeg sikkert kommer til å savne Emily utrolig mye når hun skal ha en uke ferie med sin Pappa igjen. Vårt bånd har bare blitt enda sterkere gjennom denne ferien, i tillegg så har mamma fått kost seg masse med henne. Og virkelig brukt tid på henne. Jeg er heldig som har de to flotte i mitt liv 🙂

Hasta Luego

Jernkvinnen 🙂

Reise med barn

DSC_0004_19Dagen var kommet, klar for avreise. Ikke helt smertefri start da det var litt kommunikasjonsproblemer mellom Pappa’n til Emily og meg. Han skulle være sjåfør, men når begge to forventer å bli hentet så er det naturligvis en som blir skuffet. Men vi kom oss i bilen, og er det en ting faren til Emily er god på så er det bilkjøring. Han og Petter fikk oss raskt opp, men riktignok litt forsinket.

Vi var sjekket inn på forhånd men det gjenstod bagasjelapper og bag-drop. Og det passet selvfølgelig å legge til det elementet om at Emily var så blid at alle i avgangshallen tok et skritt tilbake når vi kom trillende forbi.
Det ble ikke bedre da hun skjønte at hennes mor skulle sende vogna avgårde som spesialbagasje. Men som vanlig beholdt jeg roen, snakket vanlig til henne, og dere tror sikkert dette hadde super effekt. Den perfekte mor osv.. men nei, de funket ikke så jeg måtte bestikke henne med godis 🙂 Det funket! 🙂

Vi kom oss på fly, og reisen gikk overraskende bra. Hun er snart 3 år, og hun skjønner mye mer. Vi snakket masse sammen, tittet ut, så på film og tegnet. Vi fikk i oss litt mat, og endelig var ferien i gang.

Mitt råd til de som reiser med barn (alene) så er det å senke forventningene. Ikke planlegg eller gjør for mye ut av det. Pakk fornuftig, og print ut boardingkortene. Det gjorde nemlig ikke jeg, og det medførte at jeg til stadighet måtte opp med telefonen, og finne begge strekkodene hver gang.

Jernkvinnen i feriemodus 🙂

 

 

FERIE!!!

Endelig fri, og ferie i 14 dager!
Etter en hektisk uke med lite søvn og mye jobbing så ser jeg frem til å lade batteriene i 14 dager. Jeg tror jeg aldri har følt jeg trenger ferie mer en nå. Og det skal bli så deilig.

Deler av ferien skal tilbringes i det store utland, og noen dager hjemme. Nå er egentlig det største tiltaket å starte på pakkingen. Venter til Emily har sovnet, og sovet et liten stund så hun ikke våkner. Dette er første ferieturen vi har alene etter samlivsbruddet, og jeg føler litt på det at man faktisk er ALENE: Jeg er en person som ikke liker stress, mas eller mye å bære på. I morgen er det 1 stk. unge, 1 håndbagasje, 1 pc bag, 1 koffert og 1 vogn som skal bringes til flyplassen. Jippii!! Men den følelsen av å starte ferien overgår angsten for å ordne alt på egenhånd. Men det er en vanesak.

Det gikk overraskende bra å være 14 dager uten henne, men gjensynsgleden var stor i dag. Vi feiret med middag på Mortens Kro, og skeiet ut med is til dessert. Jeg tror mye av grunnen til at det har gått så smertefritt er fordi jeg ikke er redd for henne. Og det hjelper å ha så mye jobb at du ikke rekker å gjøre annet enn å få noen timer søvn før man er på igjen. Men jeg har klart å se forbi mitt behov, og faktisk gledet meg over at hun har hatt knallfine 14 dager med sin far. Tror det er et skritt i riktig retning. å forsøke å glede seg over barnets opplevelser, fremfor alt som ikke ganger en selv. Men jeg forstår for noen at veien dit kan være lang. Litt bekymret bør jeg kanskje være når Emily bare vil ha Cola og sier fy faen for første gang, men jeg velger å tro at med litt innflytelse fra sin mor de neste 14 dagene skal få henne tilbake på plass. 🙂

Kjenner at det sitter litt inne å reise utenlands, med alt som foregår i Europa, spesielt i France. Men på et vis så får man ta de forhåndsreglene man kan, og så må man tenke at sannsynligheten for at noe skulle inntreffe er større på motorveien til og fra jobb, men det er ikke alltid den store trøsten. Jeg skal ikke bevege meg inn på en større samfunnsdebatt i kveld. Jeg kjenner jeg er litt sliten nå, og de siste kreftene skal brukes på pakking.

Nå skal leilighet ryddes, koffert pakkes og jeg skal manne meg opp til flyplass glede i morgen.

Ha en riktig god ferie! Jeg gleder meg til å blogge om late dager 🙂

Jernkvinnen 🙂

 

Forskning

Det forskes mye på kreft, og det er stort fokus også på hjernesvulst. Jeg bruker konsekvent ikke ordet hjernekreft, for personlig synes jeg det høres så mye verre ut. Ikke at jeg er i fornektelse på noe som helst, men jeg «liker» ordet hjernesvulst bedre.

I takt med at det forskes på ulike behandlingsmåter, smertelindringer, kurer etc, så har vi også de som skal tjene penger på andres diagnose, min og andres hjernesvulst. Det florerer på nett med mirakelkurer som skal med stor sannsynlighet krympe både svulst og redusere kreftceller. Vær så snill, ikke fall for dette. Tror dere ikke at hvis det fantes en mirakelkur så ville denne vært foreslått for flere via vårt helsevesen? Og ikke på en nettside som lever av reklame? Tror dere ikke dette ville vært publisert gjennom kjente kanaler slik at forskningen ble delt rundt om, diskutert og nøye testet? Jeg sier ikke at det ikke finnes metoder som tilbys andre steder som kan fungere, for det er meget mulig. Men styr unna ting som ikke er testet eller som man ikke har fått klarsignal fra legen på. Ikke ta saken i egne hender. Det fører sjeldent noe godt med seg. I det minste konfronter legen med det, slik at han/hun kan gi deg et ærlig svar.

shutterstock_100843651_web

I tillegg skal jeg bevege meg inn i et tema mange kanskje har sterke meninger om. Når skal behandlingen stoppe? Jeg mener helt ærlig og oppriktig at hvis jeg noen gang får en beskjed om at det ikke lenger er mer man kan gjøre, så vil jeg at de pårørende skal akseptere det. Da vil jeg heller ha x-antall fine år med de jeg er glad i, enn x-antall år inn og ut av et sykehus, på søken etter en behandling som KANSKJE kan gjøre at jeg lever ørlite lenger, eller kanskje i verste fall, sette fart på prosessen.

Det samme gjelder Mamma. Jeg kommer neppe til å sitte å google alternativer hvis hennes lege kan se meg rett inn i øynene og si at det er ikke lenger mer vi kan gjøre. Det fører ingenting godt med seg med «siste-liten forskning» Jeg må velge å tro at legen til Mamma gjør alt han kan for å tilby henne det de tror kan fungere, og de alternativene som finnes for henne. Jeg er ikke naiv. Jeg skjønner at for noen så er det bare et utfall, om ikke noe annet skulle tre inn før den tid. Og dette har ingenting med penger å gjøre. Hvis det fantes et godkjent alternativ, og som har vist seg å ha effekt, så ja, selvfølgelig skal vi prøve det, men hvis legen fraråder oss det, så hører vi på det.

Som pårørende så kan jeg forstå at det er vanskelig å akseptere ting som har med død å gjøre. Det er tabu å snakke om død. Folk hysjer på meg når jeg nevner det. Folk bytter tema når jeg snakker om det. Og det er egentlig veldig trist.
Jeg forstår at man ikke vil akseptere at enkelte situasjoner kun har et utfall.
Det er vanskelig å akseptere at man ikke vil prøve alt som finnes, fordi det kan gi håp.
Men tenk på den som er pasienten. Som bruker alle sine krefter på det lille marginale håpet, gang på gang, og som gjennom prosessen bare blir tappet mer og mer for energi. Tenk om man heller kunne brukt den energien på noe som ga en mer tilbake? Som å tilbringe tid med barna sine, familien, kjæreste og venner. Gjøre den tiden til en god tid, og ikke en sykehus tid?

MarsHender-750x422

Husk for all del, at dette er mine meninger, ikke vitenskapelige fakta eller ment å fornærme noen. Men jeg ønsker bare å sette fokus på når skal man egentlig stoppe. Så betyr det overhodet ikke at jeg ikke ønsker at Mamma skal leve til hun blir 100, men er det realistisk? Nei, mest sannsynligvis ikke. Men nå klamrer vi fast til håpet, helt til annen beskjed blir gitt. Men som pårørende så har vi et ansvar. Et ansvar om at pasienten alltid skal være i fokus, og at det ikke er vår samvittighet eller vår følelse som skal først. Det er ingen lett rolle å være i, og personlig synes jeg det til tider er helt forferdelig at jeg er pårørende til min egen mamma, og selv om jeg er voksen så synes jeg det kan være tøft. Og tårene triller ekstra når jeg vet at min datter nå er min pårørende. Heldigvis slipper hun foreløpig å ta stilling til noe som helst. Det samme gjelder for så vidt meg selv også. Mamma fungerer. Hun fungerer mer enn det vi forventet. Hun knuste alle odds, statistikker og sannsynlighet, og vi kan bare håpe at hennes 9 liv fortsatt er intakte.

Igjen hvis man ønsker å bidra så er det beste man kan gjøre å melde seg inn i en forening. Enten hjernesvulstforeningen eller f.eks kreftforeningen slik at det går mer penger til forskning. Mer opplevelser og hjelp til de som trenger det som mest. Det gir muligheter og håp. Nå har også Hjernesvulstforeningen fått nye nettsider. Sjekk den ut da vel, ved å trykke her.

Nå har jeg bysset Petter i søvn, og satt meg godt til rette i sofaen for å sløve foran tv’en. I morgen blir det tidlig opp for jeg har en «date» med 2 fantastiske venninner fra «gamle dager». Det blir bobler, taco og godis. Ain’t no mountain high enough er vår låt!

Jernkvinnen 🙂

wp-1468178835239.jpg

 

 

Baksiden

Det å starte en blogg er ikke noe man bare gjør uten å tenke. Det har absolutt sine baksider. Og man må være forberedt på at de baksidene kan dukke opp når man minst venter det.

Jeg har siden jeg startet bloggen vært forberedt på både kritikk og kommentarer i alle former. Jeg har vært så takknemlig for at det utelukkende har vært positive tilbakemeldinger. Noen reaksjoner har jeg fått, som er av mindre positiv karakter, men folk må selvsagt få ha sine meninger. Jeg har også foreløpig vært ganske nøytral i mine innlegg, men det er klart at mine hjertesaker vil bli offentliggjort etter hvert, og det kan gjøre at flere kommentarer vil komme.

Jeg har opplevd å bli avvist på grunn av min åpenhet. Jeg har blitt avvist fordi jeg lever med noe jeg ikke kan noe for. Vedkommende var helt klart ikke verdt min tid, men det betyr ikke at man ikke innerst inne blir litt lei seg eller oppgitt. Men det er en tabbe å dømme meg før du blir kjent med meg. Du går i hvert fall glipp av noe. Men det er opp til dere om jeg er en dere ønsker å tilbringe tid sammen med. Men å bruke argumentet at jeg har en hjernesvulst, det blir for meg litt tynt. Men jeg var forberedt på at dette kunne skje, og det vil trolig skje igjen. Man kan lure på om folk tror det er smittsomt?

Jeg har aldri gitt meg uten en kamp, og jeg kommer ikke til å gi meg uten kamp nå heller. Men venner og en eventuell kjæreste blir ikke kjempet for hvis de har dømt meg på forhånd for noe jeg har fått plassert i bakhodet uten min vilje. Hvis det er så traumatisk eller vanskelig for dere så tenk hvordan det er å leve med den? Dere må ikke leve med det faktum at en dag, kan bli en annerledes dag. En dag jeg ikke en gang unner min verste fiende å oppleve (om jeg hadde hatt en). Det er ille nok at to mennesker som betyr så mye for meg har fått oppleve den. Den ene er død, den andre er en fighter uten sidestykke. Hun er 2%’en i positiv forstand, og da skjønner dere at statistikk og sannsynlighet spiller en stor rolle.

Jeg er takknemlig for at jeg har et knippe venner som står sammen med meg. Og jeg håper i fremtiden at jeg finner en mann som vil det samme. En som vil gjøre de helt vanlige tingene et kjærestepar gjør. Fra de viktige til de uviktige. En som liker meg for den jeg er nå, for vi lever i nuet.

God natt fra Jernkvinnen 🙂

 

 

Petter

Jeg har funnet den perfekte! 

Mannen i mitt liv. Han var ikke gratis og jeg har jobbet hardt for å få kapre han. 

Petter har det meste man kan ønske seg. Han er trofast, stabil, mørk, frekk & kjekk. Han er enkel, han gjør stort sett som jeg sier. Han følger meg hvor enn jeg er, og venter pliktoppfyllende på meg hvis vi skilles noen timer. Han krever ikke stort, men litt mat i ny og ne blir han veldig glad for. Jeg kan prate med han om alt, og jeg vet at han aldri vil si det videre. 

Dere er sikkert spente på hvem han er. Selv ser jeg veldig frem til å bli bedre kjent med han. Møtte han for første gang i går, og det var kjærlighet ved første blikk! 

Legger ved et bilde av han under her. (Fått tillatelse)  

Snart helg..

Det tikker sakte men sikkert ned mot helg. Det ser jeg skikkelig frem til. Måtte ta meg en liten pause fra jobbingen. Greit å sette øynene på noe annet enn tall et lite øyeblikk.

Blitt lange dager, lite søvn og den ene utfordringen dukker opp etter den andre. Men det hadde vært alt for kjedelig hvis alt bestandig gikk på skinner.

I dag har jeg rukket å hisse meg opp 2 ganger, men begge gangene løste det seg til min fordel. Den ene var en bilist på vei til jobb. En dame av alle ting. Hun kjørte selvfølgelig en Audi, rød, og kjørte som om hun hadde betalt dobbel veiavgift, og litt til. Etter at hun gjentatte ganger forsøkte å kjøre på meg bakfra, og uten evne til å ta et hint når jeg bremset litt brått, så måtte jeg finne på noe. Dere tenker sikkert at jeg gikk ut av bilen, og tro meg, jeg vurderte det mange ganger. Men konkluderte med at hun ikke var verdt det. Fikk min belønning når jeg la meg over til høyre rett før en fotoboks og hun tok klampen i bånn forbi meg, og ble tatt. 🙂  Det var egentlig den beste starten på dagen jeg kunne fått i dag.

Andre episoden var med Romerike Politidistrikt. De hadde ikke klart å levere passet til Emily, og jeg hadde flere ganger ringt for å få litt hjelp til hva jeg måtte gjøre. Jeg bor tross alt i Slummen. Melde det stjålet? Hadde det kommet i retur? Nødpass? To ganger møtte jeg på Nord-Europas mest sure kjærring, som den ene gangen la på røret mens jeg snakket, og andre gangen ble jeg avvist med beskjed om å ringe tilbake om 3 uker.. (som da er midt i ferien min til utlandet)
Men jeg ga meg ikke, og tredje forsøk kom jeg til en snill, høflig dame som kunne fortelle at de hadde passet hennes der på politistasjonen så det var bare å komme ned å hente det. Fantastisk! Lenge leve positive mennesker 🙂

I morgen blir det ny bil, og snart blir det ferie! Jeg tørr driste meg til å tro at ting begynner å snu. Gode ting er i vente..

Jernkvinnen 🙂

Kjernen del 3; J, V & R

Venner, hva skulle jeg gjort uten de? Etter noen timer helt for meg selv på The Well på søndag så fikk jeg god tid til å tenke gjennom ALT. Jeg fikk ting litt på avstand, og kunne plukke frem det jeg ønsket. Det er særlig 3 stykker som har gjort tilværelsen min vesentlig bedre det første halve året. Og uten de så hadde veien jeg går på virket mye smalere og langt mer støvete. Dere fortjener en liten hyllest 🙂

AAEAAQAAAAAAAAPJAAAAJDQyYzMxMTM1LTFkMjEtNDU5Yi1hODFmLTZiNjIyM2Q2OWUzNA

R: Jeg savner deg, så uendelig mye mer enn jeg trodde. Vi startet som naboer, men raskt skjønte jeg at dette kunne bli et veldig fint vennskap. Du skulle etter planen stå ved siden av meg i august som min forlover, en opplevelse jeg virkelig hadde sett frem til å dele med deg. Du er ærlig, noen ganger «teit», men jeg vet at du sier tingene som de er. Jeg digger deg for nettopp den du er! Du har mange av de kvalitetene jeg skulle ønske jeg hadde selv, men som jeg bare får beskue fra sidelinjen. Jeg setter så stor pris på alle samtalene vi har hatt, de tøffe, de våte, de gode og de helt uviktige. At det alltid har vært en skulder å gråte på, en åpen dør til to fantastiske mennesker jeg på kort tid har blitt veldig glad i. Ingenting slår en Friedland!

V: Vi har vært litt av og på. Hatt perioder vi ikke har snakket så mye, eller sett hverandre så mye. Men den dagen det gjelder så er det ingen tvil i verden om at dette vennskapet tåler mye. Selv høygravid så tilbyr du deg å hjelpe til med flytting, eller andre ting for å lette min hverdag. Når det egentlig burde vært motsatt. Det er uendelig mye godhet i deg. Vi har kjent hverandre siden 1.klasse, så vi kan vel si vi kjenner hverandre godt. Vi gråt i 2009 på telefon da mamma fikk sin diagnose. Men vi smiler nå, fordi vi begge vet at alt ordner seg. Du er full av håp, og det er godt på dårlige dager.

J: Min bauta gjennom tidene. Når vi trodde det verste var over så skulle det vise seg å bare være starten. Jeg glemmer fortsatt ikke sammenbruddet i bilen, bunnen. Når det egentlig bare kom tårer, og få ord. Du var sikkert livredd for at jeg skulle kjøre av veien hehe, og forvirret/sjokket over hva som egentlig hadde skjedd. Da jeg fikk ut noen ord, så ble jeg så ufattelig glad når du nok en gang beviste hvorfor vi er så gode venner. Du var ærlig. Du visste ikke hva du skulle si, og sa nettopp det. Du har aldri behandlet meg annerledes. Du er fortsatt den samme, men vennskapet vårt har vokst. Jeg skulle ønske jeg hadde et snev av din kreativitet, humor, humør og glede. Du er ekte, ærlig og den perfekte vennen. Vi har hatt lange samtaler om stort og smått. Du har stått ved siden av meg gjennom første halvår, og jeg tipper du vil stå stødig  gjennom siste halvår. Mange eventyr venter på oss.

Dere 3 har alle gjort en tøff tid, til en litt mindre ensom tid. Dere har stilt opp på alle mulige måter. Jeg håper det kommer en dag hvor jeg kan få gjengjelde noe av det dere har gjort for meg. Jeg vet at veien fortsatt er støvete, og noe uoversiktlig. Men med dere både foran, på siden og bak, så står vi sterkere til å takle alt som kommer vår vei. Jeg er ikke redd, jeg har aldri følt meg mer trygg og selvsikker. Og det begynner å vise sitt ansikt!

Takk for at dere ikke knelte når det ble tøft.
Takk for at dere stod denne stormen sammen med meg.

050a4b7ddf30b79c3f36d92f42ccbf7a

 

 

Perfekt søndag

For en fantastisk dag! Startet på The Well, presis 10.00. Hadde kjøpt meg en «The Well lunsjpakke», og den skuffet ikke. Nøt livet i 2 timer før sulten meldte sin ankomst. Bestilte meg en thai kyllingsuppe, og en sjokoladekake, og igjen bare nøt hvert sekund. Det var dette jeg trengte. Noen timer uten tanker på klokka, telefon, pc, forventninger, mas, skuffelser, og styr.

Husker første gang jeg var på The Well, jeg følte meg som den «fjortissen», i dag følte jeg meg mer som et fast inventar. Jeg vet hvor jeg vil gå til en hver tid, og alt bare var perfekt. Det var også lite folk, noe som var veldig behagelig. Jeg kan vel ikke si at jeg fortsatt er 100% komfortabel med nakenhet og fremmede menn tilstede, men det kommer seg.

Mitt første besøk på The Well resulterte i mange morsomme episoder. Blant annet, rett før vi skulle opp å spise middag, så var vi innom «art deco avdelingen». Denne består av en type badstue, dusjer i inngangen og en varmekulp. Vi var blitt ganske tøffe i løpet av den kvelden og vi kastet altså badedrakten på dette tidspunktet. Skulle bare dusje av meg før vi skulle opp for å spise, og klarer selvfølgelig å trykke på feil knapp i dusjen så det renner ned iskaldt vann. Hopper ut av dusjen i sjokk, ser brått at det står 2 nakne menn ved siden av meg, og jeg får panikk. Inn i dusjen kan jeg ikke gå for der var det iskaldt, så jeg velger å klamre meg inntil hjørnet på dusjen med en fot på hver side av veggen. For tilfeldig forbipasserende så kan jeg forstå at det ser veldig merkelig ut. Så begynner de to mannfolka å prate til meg, og jeg kjenner at jeg er så langt utenfor komforsonen som overhodet mulig. Først sympatiserte de med meg, de hadde også en gang trykket på feil knapp. Og så begynte de å spørre om jeg hadde vært der før, og forsøkte å innlede en samtale. Jeg ristet bare på hodet, og håpet at dusjen snart skulle stoppe. Dusjen stoppet og riktig knapp ble valgt, og sånn passe flau dro vi å spiste middag R og jeg.

Snapchat-1249048825929526180

Jeg hadde et øyeblikk i dag, hvor jeg følte at alt på et vis falt på plass. Jeg lå ute i den Japanske delen. Helt alene i den lille «dammen» på toppen der. Utsikt rett opp til himmelen, og litt svak vind skapte bare en magisk opplevelse. Jeg fikk reflektert over de menneskene som har betydd mest for meg den siste tiden. Hvilke venner som har gjort min hverdag til en bedre hverdag. Jeg liker livet mitt slik det er nå. Selv om det til tider er tøft, og at utfordringer som venter kan melde sin ankomst, så er jeg fornøyd. Jeg gjør det beste ut av det jeg har fått å jobbe med. Og det er mer enn godt nok for meg.

Snapchat-5318166023001270284

Resten av ettermiddagen gikk til hyggelig grillmiddag hos mamma og pappa med 2 vennepar av de. Vil si det ene paret er å betrakte som familie. I hvert fall synes jeg det. De stiller opp, og det har de alltid gjort. Utvilsomt en viktig del av kjernen. Alltid god stemning, og en perfekt avslutning på en perfekt start!

I morgen venter hardkjøret, så det kan være greit med noen timer søvn først.

Legger ved noen bilder fra The Well. Disse har jeg ikke tatt selv da det er forbudt med kamera og telefon på området. Lette lenge etter han kjekke på det ene bildet, men fant han ikke. Bedre lykke neste gang 😉

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

God natt fra Jernkvinnen 🙂

Svipptur til Texas

Startet dagen på Biltema, gikk overraskende greit å kjøpe det jeg skulle ha til bilen. Ferden bar videre til Strømmen Storsenter, og der gledet jeg meg over 50% på mye, og fikk brukt opp gavekortet mitt. Dro så på jobb for å gjøre litt småtteri, men endte opp med å være der en god stund lenger enn først planlagt. Heldigvis så har jeg en fra kjernen like i nærheten, og hun hadde ikke spist middag enda, så da dro vi til Texas 🙂

texasbarbecuecafe_003

Texas Barbecue er en gjennomført sørstatsbule, om man kan si det slik. God stemning, og man får følelsen av å være skikkelig langt fra lille Norge den tiden man tilbringer innendørs her. Maten er typisk barbecue, og spare ribsen er så mør at selv de med gebiss kan nyte et måltid her. Selv hadde jeg i dag, (som sist) pulled pork on a bun, med to valgfrie «sides».  Stedet er lokalisert på Stabekk, og kan anbefales for de som vil prøve noe annerledes og veldig uformelt. Hjemmesiden med meny og det hele finner dere her!

Vi hadde det litt morsomt rett før vi skulle dra, med diverse effekter.

Denne kjerne venninnen er helt fantastisk på alle mulige måter. Jeg elsker å være med henne fordi jeg vet jeg alltid kan være 100% meg selv. Vi kan snakke om alt, og ingenting. Hun inspirerer meg til å stadig bli en litt bedre versjon av meg med sitt gode humør og en helt egen evne til å spre glede rundt seg. Hun er ekte, og leken på en perfekt måte. I tillegg litt over middels hektet på Geocaching, noe som passer meg midt i blinken.

Vennskapet mellom oss er av den typen som bare har blitt «sterkere» etter alt som har skjedd, og jeg ser frem til mye mer galskap med vedkommende i fremtiden. For vi tar oss ikke så høytidelig, og hvis en god latter forlenger livet, ja da føler jeg vi har oddsen på vår side.

Vi gjorde også et iherdig forsøk på denne parklyspæra, men her skal jeg komme sterkere tilbake i morgen. Youtube viste seg å ikke være særlig til hjelp. Jeg har nå tatt med instruksjonsboken som litt sengelektyre, så da satser vi på at alt faller på plass i morgen.

I tillegg så har jeg omsider gjort et «endelig» valg på bil. Dere trodde kanskje jeg hadde bestemt meg for å gå den miljøvennlige veien med hybrid? Men nei, ombestemte meg i siste liten, og endte opp med den rake motsetningen. Kanskje det mest ufornuftige, uøkonomiske og helt «raptusfakter» av et valg, men noen ganger så må man bare gå for magefølelsen. Bilen kan jeg hente på fredag, og jeg gleder meg som et lite barn. Helt ny bil!! Håper den kommer med sløyfe på 🙂 og konfetti som spruter når jeg kjører ut av butikken. (Mulig noe urealistiske tanker, men gøy hadde det vært)

 

Nå må jeg avslutte, jeg har en instruksjonsbok å lese, samt at jeg har booket tid på The Well i morgen tidlig, inkludert 2 rettes lunsj. 🙂 I morgen skal bli en fantastisk dag hvor jeg bare skal flyte og nyte. Helt i ro, uten noens jag og mas, forventninger og press.

God natt alle sammen

Jernkvinnen 🙂