Engasjert

I dag var dagen det skulle sykles igjen. Forbedret tiden med 1 minutt på vei til jobb, og 4 minutter (og egentlig mer) på vei hjem. Det er på vei hjem jeg kan ta minutter, veien til jobb føler jeg ikke egentlig kommer til å gå stort fortere.

Beina føltes veldig bra til jobb, og som bly på vei hjem igjen. Men et nytt personlig mål ble nådd, jeg syklet for første gang i veien gjennom Skøyen, hele Majorstua og frem til Mailundveien. Dog med hjertet langt opp i halsen og økt puls. Men for hver meter jeg syklet i veien, så ble jeg stadig tryggere på meg selv, og bilene rundt. Men tro ikke at turen gikk smertefritt av den grunn. Kommer i greit, jevnt sig etter Ullevål mot Mailundveien, og jeg inntar høyre fil. Jeg har lært av Pappa´n til Emily at jeg ikke må ligge helt ut mot kanten i fila, men kreve litt plass slik at biler som vil kjøre forbi, faktisk må foreta en skikkelig forbikjøring og ikke presse meg ut av veibanen. Men tror dere ikke det kommer en gjøk i en nedrustet doning som skulle prøve å smette raskt forbi meg. Han hadde ikke sett fremover at det var rødt, slik at de andre bilene rundt hadde allerede begynt å bremse. Det resulterte i at han skubbet meg ut av veibanen og sniddet meg med sitt rustne utvendige speil. Da var tiden over med å være Miss Nice Woman. I takt med at jeg var ganske sliten, og varm, så skulle han ikke få slippe billig unna. I og med at det ble rødt, så kom han ingen vei. Jeg syklet opp på siden av han, smalt håndflaten i panseret hans, og gikk mot førerdøren. Han ble litt paff, samtidig som han helt klart skjønte hvorfor jeg var sint. Jeg overdriver ikke når jeg sier at han åpnet vindu knappe 5 cm, og klarte å si et svakt unnskyld. Unnskyld holder ikke. Han fikk en lekse om hvordan lese trafikkbildet, hvordan i det hele tatt kjøre bil, og samtidig med en anbefaling om å kanskje ta kollektivt i stedet hvis han var så udugelig til å kjøre. Men så kom jeg plutselig på at jeg hadde glemt å pause pulsklokken, så tiden løp, og jeg kunne ikke kaste bort verdifull tid på en gjøk, jeg måtte videre.

Bortsett fra den hendelsen så gikk det smertefritt. Jeg gikk som vanlig tom for energi, og har vel egentlig lært nå at jeg bør ha med en bar, eller banan i sekken slik at jeg ikke går helt i kjelleren. Jeg har også konkludert med at det er utrolig klønete å ta med 2 stk. nye slanger og pedros, men ingen sykkelpumpe. Så hvis uhellet skulle skje så har jeg halvparten av det jeg trenger for å komme meg på beina igjen. Men frem til jeg får kjøpt meg en søt liten pumpe så satser vi på at det er mange som vil hjelpe en kvinne i nød, om noe skulle skje. Sykkellås er også en fin ting. 🙂

Det er så utrolig mye som irriterer meg når jeg er syklist, og jeg lurer på om mitt «samfunnsansvar» på bil også må utvides til å gjelde sykkel. Jeg irriterer meg over de som sykler i veien, som ikke forholder seg til lysregulering. Jeg synes det er kjedelig selv, men er det rødt så må vi stoppe. Men du har selvsagt de som aldri kan stoppe, da er det litt opp på fortauet, litt ut i veien igjen, opp på fortauet osv. BESTEM DERE! og hold dere til en av delene. 🙂 Og så ofrer jeg en liten tanke til de som sykler i 40/50 km/t uten hjelm, midt i veien. Det er kanskje stygt av meg å si det, men hvis de skader seg, så har de nesten bedt om det selv. Jeg ville nok uansett ha stoppet å hjulpet, men sympati og veldig til omsorg og oppmerksomhet hadde de neppe fått. Jeg skal oppdatere litt på mitt engasjement i bil i et senere blogginnlegg. Har noen morsomme opplevelser der.

Nå venter en velfortjent dusj, og så skal jeg for første gang i ny leilighet slenge meg på sofaen og slappe av. Aner ikke lenger hva som går på tv, har faktisk nesten ikke sett på tv siden jeg flyttet til slummen. Alt har gått slag i slag. Men det har ikke vært et savn. Og leiligheten er ryddig og fin, så tiden har blitt brukt fornuftig. Får vel ofre noen glimt på finn.no, må nemlig kjøpe meg en ny bil. Og det begynner å haste.

Håper dere har hatt en fin dag og fått nyte været.

Jernkvinnen 🙂

 

Trass vs savn

Jeg har aldri trodd det ville være enkelt å bli mer alene med Emily. Hun er en super jente på alle måter, men det at man ikke lenger samarbeider på daglig basis om omsorgen er selvsagt en utfordring. De dagene jeg både har henting og levering, medfører færre timer på kontoret. Det tar litt tid før man har kommet inn i en rutine hvor både privatlivet og jobben kan fungere optimalt.

Alle har vært veldig forberedt på at jeg skal få «sammenbruddet». Den dagen kroppen sier at det er nok fordi jeg omsider har fått hodet over vann og tid til å tenke. Hvis jeg skal være helt ærlig, så kommer nok ikke den dagen med det første. Jeg ser ikke hvorfor jeg skal ha et sammenbrudd. Det ville i hvert fall ikke gjort hverdagen enklere. Det er klart man ikke planlegger at kroppen skal gå i «shut down», men på et vis så føler jeg at det har noe med å være mentalt sterk, og forberedt som gjør at det kanskje passerer forbi meg som en liten bris. Men kanskje min datter får et slags «mini-sammenbrudd»?

For hvert år som har gått så har jeg fått beskjed om at det er trass når Emily slår seg vrang. «Ahh ja, 1 års trassen ja, lykke til», eller «2 års trassen ja, lykke til» og nå «hun nærmer seg 3 års trassen, skjønner, lykke til!» Jeg tolker det slik at det er en evig trass periode til hun blir tenåring, da kan det eskalere. Godt man får noen år til å herdes på.

Mange situasjoner vi kommer i, sier helt klart trass, men sett i lys av hva hun har opplevd den siste tiden, så begynner jeg også å tenke at det kan være et lite savn også. Savnet etter å være sammen med mamma og pappa samtidig. Savnet etter huset vi bodde i. Ikke minst savnet etter den gamle barnehagen. Vi har hatt noen episoder hvor hun sier hun vil tilbake til det hvite huset sitt. Hun sier hun savner huset. Det er ikke så lett å vite hva man skal si i alle situasjoner, og alder tatt i betraktning, hva er det hun forstår og ikke.

Jeg har funnet det som fungerer for meg. Ikke kjøp en haug med bøker i håp om å forstå ungen din. Alle barn er forskjellige, og en metode som fungerer for meg, trenger ikke fungere for deg. Jeg har funnet ut at det beste er å behandle henne med forståelse. Jeg setter meg ned på gulvet sammen med henne, (eller kommer i hennes høyde) og forteller henne at jeg forstår at hun savner huset, mamma savner også huset, men nå bor vi sammen i en veldig fin leilighet. Hun har til nå sagt seg enig, og så kan vi leke litt igjen.
Er også flink til å sette av tid til å snakke med henne, høre på hva hun sier, og fortelle henne om alt det fine som vi nå kan gjøre, som vi ikke gjorde før. Ikke minst det å være nærme Momo (mormor) det pleier også å flytte fokus. Hun må få lov til å ha dager hvor alt bare er feil, hun må få lov til å reagere på ting på lik linje som oss voksne. Noen ganger er det trass, andre ganger er det et savn.

Barnehagestarten har gått veldig fint. De har gitt henne tid og rom, og det er et godt samarbeid mellom barnehagen og oss som foreldre. Det er helt avgjørende for at Emily skal få det trygt og godt. Hun var veldig knyttet til den gamle barnehagen på Neskollen. Men hun har nå selv begynt å omtale den som den gamle barnehagen. Hun snakker fortsatt  litt om personalet. Sånn har Aina, eller,  Tine sa det, og Hilde gjorde sånn. Og jeg blir med i samtalen med henne fordi det er viktig å ha noe trygt å tenke på, midt oppi alt som har skjedd. Vi ser på bilder fra barnehagen, og hennes to bestevenner, Jacob og Evelyn blir ofte nevnt.

Jeg har ingen erfaring med brudd og egne barn fra tidligere, så jeg befinner meg i ukjent farvann. Men jeg er ikke redd for å gjøre feil. Det har jeg vel nesten ikke vært i min korte periode som mor. Jeg tar en dag av gangen. Jeg gir henne tid, og jeg legger inn gode slingringsmonn i hverdagen slik at vi får ting til å fungere. Ved at jeg står opp 30 minutter før, gjør at jeg blir ferdig med mitt stell, slik at all min tid kan brukes på henne, og sammen får vi en fin start på dagen. Alt handler om planlegging, så er det selvsagt ikke alt man kan planlegge. Men oddsen er bedre hvis du har en plan, enn hvis du står opp og kjemper mot klokka.

I morgen er det levering i barnehagen og sykling til jobb etter dette. Satser på runde 2 blir litt bedre enn runde 1. Ikke minst at naturen spiller på lag med meg. Det er i hvert fall en fordel.

God natt!

Jernkvinnen 🙂

Koblet av

Bloggen er ikke glemt, men jeg har for første gang hatt en helg, nesten uten jobbing.
Emily og jeg var så heldig å bli invitert med på hyttetur til Halden av en barndomsvenninne. Jeg har så mange fine minner fra da jeg var liten på det stedet, så det var veldig koselig å få muligheten til å komme tilbake i «voksen alder».

Hytta var ikke til å kjenne igjen fra innsiden (og noe utsiden), men den hadde fortsatt sjarm, og beliggenheten er fantastisk. Det ble en helg hvor jeg gjorde fint lite, var også til tider ikke super sosial, jeg bare nøt det å ikke gjøre noe. Fikk vært på en liten båttur, men været var ikke optimalt. Hvis det blir en tur til, så satser jeg på solskinn og dukkert. 🙂

Jeg tror Emily har vært i himmelen, og hun har definitivt kost seg sammen med sin nye «fille Tante og Onkel». Vi fikk tatt en tur til Nordby senteret i Sverige på vei hjem, så nå er fryser og kjøleskap fylt opp. Gikk over all forventning å ha med min lille Pøbel på shopping, særlig når hun var litt overtrøtt, men hun overrasket med å være en engel. Turen hjemover gikk også veldig bra, hun sovnet midtveis, noe som ga meg muligheten til å høre på noe annet enn barnesanger.

Skulle også stoppe innom en bensinstasjon for å fylle litt luft i dekkene. Det skal jeg si dere ikke var det enkleste jeg har gjort. Hvem skulle tro at jeg måtte helt til Moss før jeg omsider fikk fylt luft, og da ble jeg så irritert på den forbaska luftmåleren, at jeg endte opp med å fylle et dekk for mye. I tillegg så slo det meg at det ikke skulle være likt trykk foran og bak. Men med en brukanvisning på tysk, så ble det som det ble. Jeg får vel kjøre innom Statoil, eller Cirkle K i morgen for å rette opp fadesen min. Etter min mening så burde alle stasjoner hatt en automatisk luftstasjon. De har det på Berger, og den er fantastisk. Der taster du inn antall bar, og resten går av seg selv. Perfekt for sånne som meg. 🙂

Etter en helg som denne, så ser jeg hvor inderlig jeg ønsker meg hytte. Særlig en som er så nærme Oslo, slik at det ikke blir tiltak å komme seg dit. Men i mellomtiden så setter jeg pris på invitasjoner til andres, mens drømmen fortsatt lever om å skaffe seg en egen. Alt til sin tid.

Nå er det kveldsmat i slummen, før det skal pakkes og klargjøres for morgendagen. Jeg har et tidlig møte, og det er ikke rom for forsinkelser eller utsettelser på rutinene. Så alt som kan planlegges og klargjøres dagen før, er lurt å gjennomføre. Det kjøper meg i det minste en liten ekstra buffer hvis ikke alt skulle gå etter planen.

 

Jernkvinnen 🙂

 

Veien fremover

Jeg tenker ofte på veien videre. Nå begynner jeg å komme meg litt mer til rette på ny plass, og hverdagen begynner å ta en slags form. Det er fortsatt litt prøving og feiling før den går på autopilot. Det har like mye med jobb  gjøre som på privaten. Det viktigste er å ta tiden til hjelp. Merkelig nok så har ting en tendens til å falle på plass uansett.

Jeg ble spurt her om dagen om jeg er klar for å finne kjærligheten på nytt. Og det er jeg, men det er ikke sånn at jeg bruker ettermiddagene på «jakt». Sånn strengt tatt så gjør jeg ingenting for å forsøke å finne meg noen for øyeblikket. Alt til sin tid. Jeg har ikke vært på date på 100 år (okey da, kanskje 8/9) Verden har forandret seg, nå er det plutselig Tinder, Match, Sukker osv.. uff.. jeg tror ikke det er noe for meg. Jeg er ikke fan av den måten å finne noen på. På disse nettsidene så dømmer folk deg basert på utseende, og det skal være avgjørende for om de gidder å ta kontakt med deg eller ei. Litt frustrerende. Samtidig kanskje man blir veldig skuffet hvis ingen tar kontakt.

Jeg er fullstendig klar over at «drømmemannen» ikke står utenfor døra mi og venter på meg. Jeg bor tross alt i «slummen» og her er det mange menn i boblejakke og croqs. Tingene hver for seg, til de rette årstidene er jo greit, men ikke den kombinasjonen, og 28 grader utendørs.

Jeg brukte litt tid i rett etter samlivsbruddet til å tenke over folks reaksjoner. Det kom som et sjokk på de fleste jeg kjenner at et brudd var et faktum. Jeg følte vi gjorde en del av de tingene mange gjør feil. Vi var flinke til å prioritere å tilbringe tid sammen, både med og uten barn. Vi kranglet lite. Vi hadde ett nettverk rundt oss, og ting var tilsynelatende bra. Jeg sliter med å akseptere at de som ser ut til å ha det så harmonisk og fint plutselig går hvert til sitt, men kanskje andre par som krangler mye holder sammen. Jeg er klar over at jeg var en del av problemet, men jeg vet også at jeg kunne vært en betydningsfull del av løsningen. Et forhold som har vart i 8 år er selvfølgelig ikke rosenrødt hele tiden. Jeg svevde ikke rundt på en rosa sky hver dag. Men det er noe med det å forstå at motivasjon kan svinge. Forhold svinger, men mange kommer ut av stormen. Forhold er ikke noe som bare tikker og går, det må jobbes med, det blir som et prosjekt. Det krever oppdatering og vedlikehold. Mitt råd; ikke mist romantikken i hverdagen. Si hei når dere kommer hjem. Gi en kos eller et kyss, lag mat sammen når det passer. Vask opp sammen bare for å få 10 minutter man kan snakke sammen/være sammen før man eventuelt slenger seg foran sofaen og blir tv-slaver.

Jeg må være såpass ærlig at på noen kjipe dager så har jeg til tider tenkt tanken på, hvem er det som egentlig vil dele livet sitt med meg? Jeg som kommer med 2 bagasjer, den ene med litt mer overvekt. Jeg har en datter, og hun betyr alt for meg. Det er viktig for meg at hun går godt overens med en potensiell ny kjæreste, hvis det ikke fungerer så vil jeg alltid velge min datter. I tillegg så har jeg min blindpassasjer i bagasjen med overvekt. Hvem vil ta sjansen på å leve med meg? Bli glad i meg, uten å vite hva fremtiden vil bringe. Tenk om jeg bare vil sitte på et hjem, uten tunge/svelg funksjon, og døv? Vil jeg plutselig bli en byrde?  Vil han bare bli fordi han synes synd på meg?

Fornuften kommer seilende inn etter hvert, og selvfølgelig finnes det en der ute for meg. En som vil bry seg om min datter, og ikke minst meg. Og når det kommer til overvekten, så er det ingen som kan si hva fremtiden vil bringe. Enten om man har en blindpassasjer eller ei. Man tar alltid en sjanse når man går inn i et forhold, og jeg håper jeg kan finne en som vil ta sjansen med meg. Og det er litt det som er poenget mitt med dette innlegget. Jeg har hørt om mange som går rett i kjelleren, så mister de all fornuft og fokus. Det er viktig at man tillater seg en dårlig dag eller en dårlig periode, men aldri slutt å lett etter lysbryteren der nede. Finner du den, så finner du trappen opp igjen.

I løpet av tiden siden slutten av 2015, så har jeg blitt mindre redd, mer selvsikker, og beina står enda stødigere plantet på jorda. Jeg føler det skal mer til nå for å vippe meg av pinnen. Mål skal være som fjell, høye og synlige. Tro det eller ei, men det har jeg lært av Petter Stordalen.

Jeg ser frem til å møte drømmemannen, jeg tror jeg vil møte han når jeg minst forventer det. Jeg er i hvert fall ikke skadeskutt etter mitt forrige forhold. Livet går videre. Jeg har troen på at det finnes en der ute som vil investere tid i både meg og min datter, og kanskje til og med ville dele resten av livet med meg.

Ole Brumm sa; Lov meg at du aldri glemmer:
Du er modigere enn du vet, sterkere enn du tror og klokere enn du forstår!

Jernkvinnen 🙂

Sykle til jobben aksjon

I dag hadde vi bestemt oss (dvs, 3 av oss) om at vi skulle sykle t/r jobb i dag.
Jeg kjente det, at da jeg satt meg på sykkelen i dag tidlig så angret jeg litt på at jeg var i bresjen for dette forslaget. Men uansett, jeg begynte ferden. Hadde ikke før bare kommet meg over på riktig side av riksvei 4 før en fugl kommer farende mot meg, og rett i meg. Man blir litt paff, samtidig som jeg tenkte at dagen skulle starte med at jeg tok livet av en fugl. Bøyde meg ned for å se om stakkar´n trengte assistanse, noe den sikkert trengte men ikke ville ta i mot fra meg. Den fløy greit videre så da var det bare å fortsette.

Til jobb så er det mye nedover. Og jeg fant en fin flyt i starten. Da det plutselig ble flatt, så var det som om noen trykket på nødbremsen, det ble brått stopp. Det ble plutselig veldig tungt å holde beina i gang. Da jeg kom til Linderud så ser jeg en litt snodig fyr på sykkel som syklet litt rundt et busstopp like ved. Da jeg passerte han så la han seg på hjul. Jeg så bare skyggen hans i asfalten, og han var veldig nærme, og fiklet mye med armene sine. Jeg har en ganske livlig fantasi og tenkte umiddelbart at han skulle ta meg.
Jeg liker ikke at folk legger seg på hjul etter meg, og i tillegg så følte jeg at vedkommende ikke hadde helt gode hensikter, jeg bestemte meg for å sette inn et ekstra gir og riste fyren av meg. Høres ut som en genial plan, og den varte i ca 15 sekunder før melkesyra stod ut av ørene mine. Jeg hadde ikke sett langt nok frem og det var ikke mange meterne med slak strekke før det kom en liten bakke. Jeg stivnet totalt, og den mistenkelige mannen sykler forbi meg. jeg fikk da sett litt nærmere på fyren. En litt eldre herremann, som syklet i arbeidsklær og slagstøvler. Han så litt rart på meg, noe jeg forstår veldig godt. Selvtilliten fikk seg en knekk. Mann  56 med slagstøvler vant over kvinne 29 år.

Det gikk fint og problemfritt resten av veien. Nå er det en gang slik at den ruten jeg sykler innebærer Majorstua krysset. Det er et kryss du ikke vil være syklist i rushen. Det er knapt jeg tørr å være bilist der. Det som skjer når man nærmer seg Majorstua er at du må ut i veien. Det er fremdeles et stykke utenfor komfortsonen. Så desto nærmere jeg kom Majorstua desto mer tenkte jeg på hvordan jeg strategisk skulle plassere meg i fila. Det gikk over all forventning, men kløner litt med tegn til andre om at jeg skal svinge til høyre, er best på tegn mot venstre. Men øvelse gjør mester. Kom i hvert fall helskinnet frem på 1.06, og det bør være helt greit når man ikke har trent eller drevet med fysisk aktivitet.

Hjemturen var verre. Jeg syklet i 2 mil, med kramper stort sett overalt, men problemet var mest venstre ben. Når jeg til slutt fikk krampe under tærne så var det ikke morsomt lenger. I tillegg var det mye vind (motvind) og jeg var skrubbsulten. Ingen god kombinasjon i det hele tatt. Jeg begynte å merke det etter Lysaker lokket at hjemturen kom til å bli en eneste stor mental kamp om hvor mye smerte vil du kjenne i dag. Jeg forsøkte å motivere meg selv ved å innvilge et stopp på brødbakerne på Gjelleråsen. Da jeg bare var ett par hundre meter unna brødbakerne så kom det plutselig en elg kalv løpende rett foran meg. Jeg ble så satt ut at jeg rett og slett velta. Den var helt forstyrret og jeg fikk veldig vondt av at den ikke fant veien opp til skogen igjen.

Etter elg episoden så var det bare å reise seg, for å sette kursen mot Brødbakerne. De hadde akkuratt stengt døra i det jeg kom. Da var det ikke annet å gjøre enn  å sette seg i bilen for å reise hjem. Jeg brukte 1,44 fra jobb og hjem. Katastrofe! Nå har jeg utrolig vondt overalt, men særlig beina, og området mellom beina, både foran og bak. Jeg skal spare dere for detaljene, men vondt/sårt er det. Men det går over, og brått har jeg kanskje begynt på en ny sykkeltur.

Nå skal jeg slappe av litt, før det starter en ny dag i morgen

Jernkvinnen 🙂

 

 

 

Arvelighet

Jeg er 3’de generasjon kvinne på morssiden som har hjernesvulst. Det er klart tanken har streifet meg om dette kan være arvelig.

Da Mamma ble skrevet ut fra Rikshospitalet og skulle overføres til Ahus, så hadde jeg en kort samtale med Nevrokirurgen Einar på Riksen. I en bi-setning så spurte jeg om arveligheten rundt det hele. Til info, han er bergenser. Ikke ment som en fornærmelse mot noen, han bare oppførte seg veldig typisk bergenser. 🙂

Litt lettere henslengt mot veggen, så smiler han, og sier litt kort, og blærete, at sannsynligheten kunne være noe som 2% for at jeg ville ha hjernesvulst, så han ville ikke bestilt en røntgenundersøkelse utelukkende basert på det. Potensielt så bærer vi mennesker på mellom 13-15 dødelige sykdommer, så at man er mer disponert for en ting, trenger ikke bety at du har det eller får det.
Jeg slo meg utelukkende ganske til ro med svaret, og tenkte faktisk ikke over det før jeg bare noen dager etterpå, satt på kontoret hans med cd’en i hånda. Cd’en som viste en velavgrenset hjernesvulst i bakre skallegrop. Han ble nok mer paff, enn meg. Og han måtte kanskje trekke tilbake det bastante svaret noen dager tidligere. Selv om sannsynligheten fortsatt bare er 2%. Det var med andre ord 98% sannsynlighet for at jeg ikke skulle ha det. Jeg klarer å se på det med litt humor, og jeg aksepterer svaret om at de mener det fortsatt ikke trenger å være arvelig. Det kan være en tilfeldighet, på lik linje som det var tilfeldig at de i det hele tatt oppdaget den.

Det er besluttet å gjøre noen sekvenseringer, (gentest) for å se om det kanskje kan komme noe svar på den måten. Men min blindpassasjer, er ikke lik, hverken Mormor eller Mamma. Om det er bra eller dårlig, det vet jeg egentlig ikke så mye om enda. Men med tiden så vil nok flere spørsmål bli besvart.

Det kom opp under kurset som var i regi av foreningen om arvelighet. Jeg måtte flire litt for meg selv når spørsmålet ble stilt til min lege i plenum, han skjønte nok hvor det kom fra. Jeg vil bare presisere at det er ikke min intensjon å sette fokus på arvelighet eller ei. Men jeg kan forstå at folk som hører familiehistorien min tenker i de baner. Men min oppfordring er å støtte seg til fagpersonell. Ikke lag bekymringer for deg selv, for noe som er så lite sannsynlig. Lev i nuet 🙂

Til tross for den morsomme starten jeg hadde med legen, så stoler jeg fortsatt på han. Han er dedikert, flink & ærlig. Han kaller en spade for en spade, og det er egentlig veldig greit. Noen tåler ikke sannheten, men jeg tåler ikke svar som blir pyntet på. Jeg synes det er mye lettere å forholde seg til fakta, i stedet for at noen skal synse seg frem til noe, som kanskje ikke blir slik til syvende og sist.

I morgen er planen å sykle til jobb, meldt flott vær, og jeg er utrolig spent på hvordan dette vil gå. Jeg får pakke sammen, og sette kursen hjemover. Så skal jeg se om jeg får dokumentert litt på veien til eller fra i morgen.

Jernkvinnen 🙂

 

Familielykken og tryllestaven

Det er tøft når familielykken forsvinner. Jeg følte meg umiddelbart mislykket som mor da bruddet var et faktum. Det var så viktig for meg at min datter skulle vokse opp sammen med sine foreldre. En av grunnene til at jeg ventet med å få barn var blant annet fordi jeg ønsket at ting i livet skulle være på plass. Jeg ville at vi skulle ha de økonomiske rammene på plass, et trygt hjem, og at forholdet skulle være godt etablert.

Jeg kommer ikke til å gå inn på hva som konkret skjedde, og hvordan situasjonen endte i et brudd. Det jeg ønsker å presisere er at man er to i et forhold, og det er ikke slik at den ene nødvendigvis har gjort alt rett og den andre alt galt. Jeg er ikke perfekt, men jeg vet at jeg ga alt mot slutten. Det var for sent å sette inn støtet, og hadde jeg ikke kommet meg ut av det så hadde jeg kanskje fortsatt å leve familielivet på en løgn. Vi skiltes som venner, i et øyeblikk der dette fortsatt var uproblematisk. Nå skal det sies at det å være venner, eller det å kunne samarbeide, ikke er en selvfølge, selv ikke i denne situasjonen. Det er noe man bestemmer seg for, og som man må jobbe med seg selv for å klare å gjennomføre. Ja, man må kanskje svelge noen kameler, men det er nå en gang slik det er når barna er de viktigste.

Sårede/bitre vokse kan miste fokus på hva som egentlig er til barnas beste. Dette har jeg fått føle på kroppen, da Emily’s pappa hadde med seg litt bagasje inn i forholdet. Er det en ting jeg har lovet Emily, og meg selv, så er det at jeg skal ta meg tid til å se henne, høre henne, og skape en god hverdag med henne, i samråd med hennes Pappa. For han er en god Pappa. Han er en typisk mann. En enkel sjel som til tider trives best med å bli fortalt hva han skal gjøre, så gjør han det. Jeg har lært at det enkleste er ofte å si det som det er, i stedet for å gå rundt å tro at han skjønner hva jeg forventer. (Det er ikke alltid jeg vet det selv heller, hehe)

Vi har hatt det man kan kalle et «lykkelig» samlivsbrudd. Vi har ikke hatt noen uenigheter om barnefordeling eller økonomi. Vi er begge innstilt på å få dette til å fungere, selv om jeg til tider føler jeg må gi litt mer av meg selv for å holde kursen. Men jeg må si, jeg gruer meg til de høytider hvor jeg ikke får være sammen med henne, hvor vi ikke lenger gjør de typiske tingene som en familie. Ferien blir den første testen. Jeg er ikke stresset eller bekymret for at hun ikke vil ha det bra. Jeg synes bare det er sårt at jeg ikke får se henne, og lage minner som en familie med henne. Men det er mitt behov, og det er noe jeg må jobbe med. Det er viktig å se forskjellen.
Vi har en avtale på at bursdager skal feires sammen. Det har vært viktig for meg at vi kan ha det hyggelig sammen på begivenheter som har med henne å gjøre. Bursdagen er hennes dag! Og det kan fort bli litt mye hvis barnet skal ha en bursdag hos Pappa, en hos Mamma, og en med venner. Familien synes jeg må klare å samles en dag i året.

Huset vi bygget sammen er nå solgt, og noen andre har flyttet inn. Det var ikke morsomt den siste gangen jeg var der, hvor alt jeg gjorde, ble gjort for siste gang. Det var virkelig ikke slik jeg ønsket at det skulle bli. Jeg kunne godt tenkt meg å kjøpt huset, men jeg vet med meg selv at jeg er langt i fra i stand til å vedlikeholde et helt hus alene, særlig når jobben også krever sitt av meg. Fornuften trakk meg til Nittedal. Det var en mulighet jeg ikke kunne si nei til, da det ble lagt ut splitter nye leiligheter til salgs, bare et steinkast unna mine foreldre. For andre gang i mitt liv så har jeg kjøpt noe, uten å ha sett det, eller selv vært på visning. Det gikk veldig fint første gang, så jeg satser på en gjentakelse av suksessen.

Når det er sagt, så er det å være i et samlivsbrudd nesten en fulltidsjobb i en kortere periode. Man må til megling om felles barn, det er salg av hus, bil, eventuelle andre større verdier. Det er oppsigelse av forsikringer, nye forsikringer, ny barnehage….
Jeg kunne fortsatt, men poenget er at det er mye. Jeg skulle ønske at et samlivsbrudd kom med en tryllestav. En stav med magisk støv som bare fikset alt for meg. En stav som kunne spole tiden litt frem, til alt var på plass og roen har senket seg. Hvis noen har en slik stav liggende så er den ønsket!

Ting faller stadig litt mer på plass etter hvert som man tilpasser seg den nye hverdagen. I mitt tilfelle så er min største utfordring å takke ja til hjelp som tilbys. Jeg er streng med meg selv, og forventer at jeg skal takle alt i den nye hverdagen alene. Gikk på en smell en dag da jeg ikke rakk barnehagen. Det har aldri skjedd meg før, og det var ingen god følelse. Jeg er takknemlig for at jeg har en mor som ikke bor så langt unna, og som for tiden jobber 40%. Hun stiller opp, fikser og hjelper. Det er en ny tilvenning for meg at barnehagen ikke lenger har så gode åpningstider som jeg var vant med. Og det er en tilvenning å bli flinkere til å be om hjelp eller ta i mot hjelp som tilbys. Samtidig så er det lærdom for meg, å akseptere at forventningene til meg selv som mor kan senkes, uten at det gjør meg til en dårligere mor. Det er også lov å ha en karriere samtidig, det krever bare at man må bli flinkere på planlegging, og det hjelper å ha en god dialog med arbeidsgiver. 🙂

Alt i alt, samlivsbrudd er noe dritt, men når det er et faktum gjør det beste ut av det, tenk på barna! Det er en tid for alt. Føler man seg såret eller bitter så kommer det en tid for det. Barna må prioriteres først, og så får man som voksne bearbeide resten på kammerset, når barna ikke er tilstede. Høres enkelt ut, vet at det ikke er det, men man får det så mye bedre hvis man får det til. Alle får det bedre.

 

Jernkvinnen 🙂

 

 

 

 

Årnes fiskebil

Jeg har alltid sett ung ut, litt for ung. Så ung at det til tider er plagsomt.
Jeg føler at utseende, og det som er i topplokket aldri har vært helt i balanse.
Å fylle 30 blir en milepæl for meg, og jeg håper kanskje at jeg etter hvert kan se ut som en 30 åring. Ikke minst vil jeg fremover kunne krysse av i neste rubrikk i spørreundersøkelser, alder 30 – 35!

Jeg begynte 1 år for tidlig på skolen. Jeg hadde en bestevenninne som er 86 modell, som skulle begynne et år før meg, det var veldig trist, drømmen var jo at vi skulle gå sammen. Jeg måtte ta noen tester for å sjekke om jeg var moden for å starte, og vipps så skulle jeg også begynne i første klasse. Kort tid etter skolestart så flyttet Mari, min bestevenninne på det tidspunktet, men da var vi allerede så godt i gang. Nå er det standard at barn begynner når de er 6 år, den gang følte jeg meg unik, og meget smart. 🙂

Jeg har alltid følt på det å være yngst i klassen, det har jo tross alt fulgt meg gjennom hele skoletiden. Jeg har alltid følt meg eldre enn jeg ser ut. Da jeg var etablert med samboer og barn, så vil man veldig gjerne at folk skal se på deg som mamma og ikke et barn. Jeg blir faktisk litt fornærmet hvis noen hentyder at jeg er ung. Men jeg har lært å ta det med fatning, nå kan jeg faktisk trekke litt på smilebåndet, selv om blikket kanskje sier noe annet. Kanskje jeg på sikt kan lære å se på det som et kompliment.

Jeg hadde nettopp lagt Emily, hun var på god vei inn i drømmeland, da det ringer på døren. Jeg var alene hjemme, og vurderte sterkt å late som ingen var tilstede. Hvorfor jeg kom på andre tanker husker jeg ikke, men jeg lukket i hvert fall opp døra. Før jeg forteller mer så må jeg innrømme at klesstilen den kvelden ikke var til min fordel, med rosa treningsbukse, av type plysj, singlet og Grorudpalme.
Jeg åpner i hvert fall døren og smiler til vedkommende som står på trappa. Smilet forsvant fort da hun presterer å si; «Hei, (med hodet litt på skakke, og nasal, pipete stemme) er mamma’n eller pappa’n din hjemme, det er Årnes fiskebil som har kommet.»  Fordi jeg ble så satt ut, samtidig som det kokte i topplokket, så presterte jeg bare smelle igjen døra. Kom ganske raskt frem til at, nå skjønte sikkert ikke hun fra fiskebilen hvorfor jeg slang igjen døren. Bestemte meg for å åpne døren, og fortelle at dette er blant annet mitt hus, mamma’n og pappa’n min er sikkert hjemme, men de bor ikke her. I det jeg åpnet døren så tok hun hodet på skakke igjen, (som om jeg var en liten jente som hadde fått kjeft) og da ble jeg brått så irritert at jeg sa at vi aldri skulle ha fisk, før jeg smalt igjen døra for siste gang. Jeg kan le av situasjonen nå, og det kan kanskje ha blitt en god historie ut av det.

De kom forøvrig aldri på døren etter det. (De har min fulle forståelse for det!)

I arbeidslivet, så opplever jeg at man ikke alltid blir tatt på alvor, fordi man ser ut som en «barnerumpe». De som kjenner meg de vet hva jeg er god for. De har muligens en annen oppfattelse. Jeg har følelsen av at noen opplever meg som eldre hvis jeg på en eller annen måte får signalisert den kunnskapen jeg besitter. Men i et rom med ukjente mennesker, så føler jeg at jeg har noe jeg må bevise før jeg både blir sett og hørt. Noen ganger litt slitsomt, andre ganger morsomt.

Om det er en konklusjon på dette innlegget det er jeg litt usikker på, men lærdommen må vel være at man egentlig burde ta det som et kompliment at noen synes du er ung, men samtidig så må man føle seg vel i den alderen man er. Det er vel et utsagn som sier:» Du er ikke eldre enn du føler deg.» Jeg har ikke problemer med å forstå det, men hvordan skal en 29 åring føle seg? Det har jeg ingen gode svar på.

Vi er i stadig utvikling, og skulle livshendelser fortelle noe om hvor gammel man er så hadde jeg vel vært nærmere 50 år nå. Jeg tror det er viktig at man kan le, og spøke rundt det med alder. Det er tross alt bare et tall.

Den unge Jernkvinnen 🙂

 

 

Singel, snart 30 ..

Jeg har lært at ting blir ikke alltid som man planlegger. Jeg har lært dette i alle sammenhenger. En arbeidsdag blir sjelden nøyaktig slik man har tenkt. Ukes menyen jeg hadde planlagt går ikke helt etter planen, og generelt alt som involverer andre, gjør at det potensielt ikke blir som planlagt.

Jeg har alltid sagt at jeg ønsket å være gift før jeg fylte 30. Jeg hadde i hvert fall en plan om å IKKE være singel på min 30 årsdag. Røk på målstreken. (Eller et stykke før)

Det var jeg som fridde, 29.02.2012, litt klisje, han ante ingenting. Jeg var veldig i tvil om jeg skulle gjennomføre. Jeg hadde (igjen) alltid drømt, og sett for meg at noen, på en veldig romantisk måte skulle fri til meg. Men jeg tenkte som så, han kommer aldri til å få ut fingeren så jeg kjører på. Han var så trøtt og sliten den kvelden. Han svarte ja, men i samme setning så lurte han også på om han kunne få sove. Jeg lå våken store deler av natten, og lurte på om han egentlig hadde skjønt hva han svarte ja på. Han bekreftet det morgenen etter. Jeg burde kanskje skjønte tegningen allerede her. Sett tilbake med andre øyne så var han aldri 100% engasjert. Jeg skjønner at man blir stilt til veggs, og det hører kanskje til sjeldenhetene at noen sier nei. Det gikk noen år, uten at det ble snakket om bryllup. I mellomtiden ble Emily født.

Jeg begynte å føle at det var vanskelig å snakke om temaet fordi jeg fryktet at han angret på svaret. Det var til tider som en elefant i rommet. Jeg ga han derfor mulighet til å oppheve det uten dramatikk. Det er lov å ikke ville gifte seg, det er mange i dag som lever lykkelig bare som samboere. Jeg ville gjerne bare være samboer hvis det gjorde situasjonen mer avslappet. Han ønsket ikke avbryte forlovelsen, og brått var vi i gang med både bordplassering, gjesteliste, og gifteringer. Ringene ble kjøpt mai 2015, og bryllup tenkt i august 2016. Lite visste jeg da at jeg 1 år etterpå skulle sitte i «slummen» i Hakadal, singel og snart 30.

Jeg husker dagen da de ringte fra brudebutikken. Jeg hadde jo selvsagt booket tid til prøving av brudekjoler, men midt i bruddprosessen så hadde jeg glemt å avlyse den. Jeg må innrømme at den dagen var kjip. Jeg tror også de i andre enden angret på at de ringte. Det ble en klein og merkelig stemning. Tårene rant i bilen på vei hjem. Da det i tillegg ble spilt; All by Myself av Celine Dion på radioen så synes jeg et lite øyeblikk at livet var skikkelig dritt!  Ble nok en gang sittende en stund i garasjen, fikk summet meg, og bestemte meg for at dette ikke skal få mørklegge alle de andre tingene jeg er så glad for. Jeg begynte å lage en liste over gode opplevelser jeg har hatt med min eks, slik at jeg kunne fokusere på det, fremfor det som ikke finnes lenger.

Jeg er av den oppfattelsen at det finnes flere som kan være en potensiell match for meg der ute. Jeg tror ikke på at det bare finnes en drømmemann. I de 7 – 8 årene jeg var i et forhold så har jeg lært mye om meg selv. Fått adoptert noen nye egenskaper, både på godt og vondt. Aldri før hadde jeg smakt sodd, nå er jeg en tro ambassadør for Inderøysodd og skjenning. Men noen flere trønderske aner rakk jeg ikke å få på plass. Forsøkte meg litt på noen trønderske ord og uttrykk, men det endte stort sett i at jeg ble super flau, og han lo.
Har også en og annen trønderrock sang i spillelisten min, men det har nok mange andre også.

Det er et skudd i blinde, men det er 7/8 måneder igjen til jeg er 30. Kan være drømmemannen er rett rundt hjørnet. Det er ikke likt meg å gi opp håpet der jeg ser potensial. Jeg har ingen planer om å være singel for resten av livet. Men jeg leter ikke etter en flørt. Jeg leter etter en jeg kan dele livet med.

For å jakte så trenger man søvn, noe jeg har store planer om nå.

God natt!

Jernkvinnen 🙂

 

 

 

Me before You

Etter en litt annerledes uke, så må jeg innrømme at tanken på at det var fredag i dag var utrolig deilig. Jeg sovnet på sofaen hos mamma, og ble vekket da vi skulle dra på kino.
Vi bestemte oss for å se filmen; Me before You, bedre kjent som, «Et helt halvt år»

Det er en bok skrevet av Jojo Moyes i 2002, som har blitt filmatisert. Det gikk faktisk 10 år fra boken ble utgitt til den ble populær. Den tar opp en del vanskelige temaer, og boken og filmen har høstet mye kritikk.

Kort fortalt for de som ikke har sett filmen eller lest boken, så handler det om en tidligere forretningsmann, Will Traynor, som blir lam etter en motorsykkelulykke. Will, nekter å tilpasse seg den nye hverdagen, og viljen til å leve forsvinner. Moren engasjerer en livsglad kvinne, Louisa Clarke, i håp om at hun kan vekke livsgnisten hos Will. Temaer som går igjen er selvmord og aktiv dødshjelp. Samtidig som det utvikler seg til en kjærlighetshistorie. Jeg lo like mye som jeg gråt under filmen, faktisk akkurat på lik linje som da jeg leste boken. Jeg kjente meg igjen i hendelsene flere steder. Blant annet det å strekke ut hånden for å håndhilse på en som er lam fra halsen og ned. Det å si de litt «gale» tingene fordi man egentlig ikke helt vet hva man skal si, men prøver på noe som ender opp med å komme feil ut. Samt det jeg beskrev i går i forhold til, «hva med- metoden» det å komme med råd til hvordan mennesker som lever med en diagnose kan få det bedre, uten egentlig å vite hva man snakker om. Filmen vekker mye følelser, både, glede, sorg, kjærlighet, og litt frustrasjon. Jeg blir inspirert av Lou (Louisa) som er glad for de små tingene. Hun setter pris på tilværelsen, og familien sin. Hun minner meg litt om meg selv når det kommer til det å ikke gi opp, samt høy klønefaktor.

Samhold står sterkt og fungerer som en rød tråd gjennom spesielt boken.

Jeg skal ikke gå inn i debatten som pågår rundt det med selvmord og aktiv dødshjelp. Men jeg har forståelse for at folk kan reagere på denne historien. En slik bok/film vil alltid skape debatt fordi temaene er tabu. Noen kan sikkert kjenne seg litt igjen i det å føle at det ikke finnes en annen utvei. Det at «livet» har blitt mer vondt enn godt. Det finnes ingen fasit, vi er alle forskjellige. Jeg håper majoriteten finner glede, også i en annen hverdag enn det man hadde før. Husk at motgang kan gi deg nyttig erfaring, hjelp og utholdenhet.

Uten å avsløre for mye så vil jeg bare si at det er nok en typisk film for jentegjengen, husk å ta med kleenex.

God helg til alle sammen

 

Jernkvinnen:-)