Kjernen del. 2

Det begynner å bli en stund siden Kjernen del 1 ble publisert, og det er vel kanskje på sin plass å introdusere Kjernen del 2. Og ja, det vil komme en del 3, men det er den siste 🙂

Det er få som har besteforeldre som er så turbo som mine. Det vil si, jeg mener den ene er litt mer turbo enn den andre. Men sammen er de som gull! De har hver sin rolle ovenfor meg, og er i meget stor grad involvert i meg, og mitt liv. De har alltid vært støttespillere. De har stilt opp, og jeg vet at jeg alltid kan komme hjem til de, det er mitt fristed. Det beste med fristedet, er å komme dit alene, da er det nesten som å bli et lite barn igjen. Jeg trenger ikke tenke på noe. Som besteforeldre flest så er de opptatt av at jeg skal få i meg mat. Så mat er det alltid å få der. Enten om det er brødmat (selvsagt hjemmelaget brød og hjemmelaget syltetøy) eller deilig husmannskost, eller retter med mer internasjonalt preg. Fristedet har de også åpnet opp for flere. Både Pappa’n til Emily og hans datter fra et tidligere forhold kan komme dit. Selv om vi ikke lenger er en familie oss 4, så er mine besteforeldre med på å holde familiebåndet uansett. Jeg er så utrolig stolt over at de gjør dette. Det viser bare hvor fantastiske de er. De tenker på at de er oldeforeldre, og at de må fungerer sammen med Pappa’n til Emily og hans familie fordi det vil være settinger hele familien er samlet. Det står i hvert fall ikke på de om ting ikke fungerer.

Farmor er helt rå på baking og ikke minst produksjon av syltetøy og marmelader/geeler. Er det noe du trenger, så kan jeg garantere at Farmor har tilbehøret til enten maten, osten eller desserten. Hun har garantert også desserten om du skulle trenge den. 🙂 Da jeg fylte 16 år, så fikk jeg min første kokebok av henne. Hun skrev på førstesiden inni boken at jeg sikkert ikke kom til å synes boken var så stas akkurat da, men at hun håper jeg fikk mye glede av den i fremtiden. Jeg synes faktisk det var litt stas, jeg har alltid likt både baking og det å lage mat, og boken har fulgt meg gjennom mange år.

Farfar er litt mindre turbo, men hans rolle er nødvendig for at det skal bli en slags balanse. Han er kunnskapsrik, smart og rolig. På mange måter så ser jeg mye Pappa i han, selv om Pappa er en veldig god miks av dem begge. Vi er gode på å «erte» Farmor, og når jeg er sammen med Farfar, så slapper jeg helt av. Det er deilig å være rundt noen som ikke forventer så mye hele tiden. Det er godt å bare kunne være meg.

Disse to fantastiske menneskene, har hjulpet meg gjennom den tøffe tiden som har vært. Det var ikke uten grunn at jeg gruet meg mest av alt til å fortelle DE, om min diagnose. De hadde hatt det tøft selv, med både et barnebarn i et samlivsbrudd, og en svigerdatter som var nyoperert. Hvordan skulle jeg si at også deres barnebarn ikke var 100%? Vi er en liten familie, og det siste jeg vil er å såre de, eller at jeg skal være årsaken til at de blir triste.

Mamma og Pappa hadde invitert dem på middag, og jeg var også tilstede. Jeg drev å mannet meg opp gjennom hele middagen, og så desserten, og klarte på et vis ikke å si det. Det er ikke sånn at man bare sier, «Forresten så har jeg hjernesvulst, men det går fint.»
Jeg hadde nok ikke tenkt godt nok gjennom hvordan jeg skulle formidle budskapet.  Jeg signaliserte til pappa at jeg trengte litt starthjelp, og da ble det brått stille rundt bordet, og tårene begynte å trille. Umiddelbart tenke jeg, FAEN! (unnskyld uttrykket)
Farmor ble litt bekymret og da var det ingen vei tilbake. De hadde nok ikke trodd at det var hjernesvulst jeg skulle si, men innerst inne så tror jeg de viste at det ikke dreide seg om en solskinnshistorie. De tok det så absolutt med fatning, langt bedre enn jeg hadde trodd. Og etter at «nyheten» var ute, så hadde 50 kg forsvunnet fra mine skuldre. Men kanskje hadde jeg nå lagt på ekstra 20 kg på deres. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg bare hadde en vond arm, eller et kne. Det siste jeg ønsker er å tilføre noen, enten det er kjernen eller andre en ekstra bekymring.  Men hvis det er en trøst, så ser de fleste at dette går veldig fint. Og jeg håper det kan være med på å redusere bekymringene.

Båndet mellom oss er som før, de oppfører seg som før, og de behandler meg som før. De er sentrale «medlemmer» av kjernen, og de vil aldri kunne byttes ut, eller erstattes med andre. Det finnes ingen som når opp til deres nivå. Dette er de kuleste besteforeldrene man kan ha!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

(Farmor var litt treg til å svare på sms, så bildene er publisert uten en skriftlig godkjennelse)

 

 

 

3 kommentarer om “Kjernen del. 2

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s