Superkvinne

Stort sett alt jeg gjør, gjør jeg 100%. Og noen ganger tar jeg meg vann over hodet, delvis for å skåne andre, delvis fordi jeg tror jeg er superkvinnen. Jeg har erfart at man kan være superkvinne i en periode, men at over langen så fungerer det dårlig. Alt koker egentlig ned til hva man forventer av seg selv, og om seg selv. Man tror gjerne at det er de rundt deg som forventer mest, men som regel så er det forventningene til seg selv som er det som feller en.

I forhold til jobb så gir jeg alltid alt jeg har. Jeg gjør som regel ingenting halvveis. Det er nok også en av grunnene til at jeg har den jobben jeg har i dag. Jeg er ikke den som kan mest, eller vet svarene på alt, men jeg har evnen til å utforske og finne svarene. Jeg lærer fort, og jeg gir meg ikke før jeg får til ting. Men å tro at jeg kan være Regnskapssjef, og 2 konsulenter samtidig skjønner selv jeg at er en lost case. Noen ganger ser jeg virkelig ikke lyset i tunnelen, og da skulle ha rollen som «motivator» for resten av gjengen, er tøft. Men heldig som jeg er så har jeg en over meg, som holder fokus, og når jeg mister trua, så styrkes den over meg. Jeg antar det er det som går under, gjøre hverandre gode. 🙂
Jeg har gode kollegaer som holder motet oppe, når tunnelen virker uendelig lang. Jeg tørr påstå at jeg har verdens beste jobb. (til tider…)

Når det kommer til mammarollen, så vil man selvfølgelig være supermamma, og kan ende opp med å føle seg tidvis mislykket. Alle legger ut om hvor fantastisk det er, og hver dag er idyll, det er ren løgn. Det er dager hvor det absolutt ikke er idyll, og jeg skulle ønske jeg kunne sette ungen på hold, til jeg fikk samlet krefter til både det ene og det andre. Men slik fungerer ikke virkeligheten. Det må da være lov å ha en hybelkanin i hjørnet eller under tv-benken uten at man er mislykket av den grunn. Det må være lov kjøre på Mc’ern for en middag, eller lage Spaghetti for 2 dagen på rad. Det må også være lov å rekke barnehagen med 1 minutts margin uten at du skal få «dårlig mor blikket»?

Da Emily ble født så forandret alt seg. Plutselig var det et lite vesen som var viktigere enn alt annet, og som regelrett styrte livet en periode. Jeg tok et valg før fødselen om at jeg skulle jobbe/være tilgjengelig i permisjonen, samt at jeg skulle inn og fullføre årsoppgjøret 5 mnd. etter fødsel. For meg fungerte det fint. Jeg trengte litt annen input, enn bæsjebleier og amming, og så lenge jeg kunne gjøre ting i mitt tempo, når det passet oss, så var det helt uproblematisk. Da jeg var på en kontroll med Emily på helsestasjonen ble jeg ved et tilfelle værende igjen fordi det skulle være en sånn temadiskusjon. Jeg var ikke så veldig engasjert i slike ting, men jeg følte jeg skyldte Emily å gi det en sjanse fordi vi kanskje kunne knytte noen kontakter. Jeg ble så utrolig skuffet etter den ene gangen at jeg bestemte jeg for å boikotte de resterende gangene. Den ene helsesøsteren på stasjonen hadde et lenger «foredrag» om det å nyte tiden med ungen, og nyte alt som skjer fordi det går så fort. Så presterer kreket å si ordrett: «Jeg mener det er helt forkastelig med folk som ønsker å jobbe i permisjonen sin. De har ikke fokus på barnet.» Ordene har svidd seg fast i hjernebarken. Jeg kjente at det kokte i toppetasjen, og jeg følte litt engasjement i å forsvare, ikke bare meg, men de som faktisk har tatt et valg, men som kanskje synes det er litt tøft. Jeg tror ikke min reaksjon var til å misforstå, men jeg var overhodet ikke ufin. Jeg var saklig, og jeg står for det at som helsepersonell så skal man være forsiktig med å uttale seg så bastant til en gruppe hvor majoriteten er førstegangsfødende. Jeg har selv kjent på presset om å gjøre alt perfekt, og jeg vet at enkelte lar seg påvirke av meninger til helsepersonell og andre som «vet best». Mitt første bud er; Du vet best! Det er din unge, og det er lov å ikke alltid få det til, men du kan fortsatt være en god mor. Jeg blokkerer ut tåpelige kommentarer fra en helsestasjon som for lenge siden mistet min respekt, men jeg kan ikke la vær å stå opp for det jeg mener når jeg ser at andre tar til tårene, og føler seg som en dårlig mor fordi de forsøker å få en hverdag til å henge sammen på den ene eller andre måten. Man må akseptere at vi er forskjellig. For noen så fungerer det best å være hjemme i x-antall måneder og for andre så finnes det andre alternativer som fungerer. Det er ingen som er mer rett eller galt, men det handler om å velge det som er rett for deg.

Så mitt budskap er at det er lov å ikke ha det helt perfekt, og kanskje det er nettopp dette som gjør oss til Superkvinner/Menn. Det handler om å få det til, og være tilfreds med det. Jeg kan ikke så sagt det nok ganger, senk forventningene, de må i det minste ha litt rot i virkeligheten. Aldri slutt med høy arbeidsmoral, men ikke bli bitt av snill-pike basillen.

Jernkvinnen 🙂

6e8cb6d4-d259-40bc-aaa2-fd1caca1fa3f

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s