Trass vs savn

Jeg har aldri trodd det ville være enkelt å bli mer alene med Emily. Hun er en super jente på alle måter, men det at man ikke lenger samarbeider på daglig basis om omsorgen er selvsagt en utfordring. De dagene jeg både har henting og levering, medfører færre timer på kontoret. Det tar litt tid før man har kommet inn i en rutine hvor både privatlivet og jobben kan fungere optimalt.

Alle har vært veldig forberedt på at jeg skal få «sammenbruddet». Den dagen kroppen sier at det er nok fordi jeg omsider har fått hodet over vann og tid til å tenke. Hvis jeg skal være helt ærlig, så kommer nok ikke den dagen med det første. Jeg ser ikke hvorfor jeg skal ha et sammenbrudd. Det ville i hvert fall ikke gjort hverdagen enklere. Det er klart man ikke planlegger at kroppen skal gå i «shut down», men på et vis så føler jeg at det har noe med å være mentalt sterk, og forberedt som gjør at det kanskje passerer forbi meg som en liten bris. Men kanskje min datter får et slags «mini-sammenbrudd»?

For hvert år som har gått så har jeg fått beskjed om at det er trass når Emily slår seg vrang. «Ahh ja, 1 års trassen ja, lykke til», eller «2 års trassen ja, lykke til» og nå «hun nærmer seg 3 års trassen, skjønner, lykke til!» Jeg tolker det slik at det er en evig trass periode til hun blir tenåring, da kan det eskalere. Godt man får noen år til å herdes på.

Mange situasjoner vi kommer i, sier helt klart trass, men sett i lys av hva hun har opplevd den siste tiden, så begynner jeg også å tenke at det kan være et lite savn også. Savnet etter å være sammen med mamma og pappa samtidig. Savnet etter huset vi bodde i. Ikke minst savnet etter den gamle barnehagen. Vi har hatt noen episoder hvor hun sier hun vil tilbake til det hvite huset sitt. Hun sier hun savner huset. Det er ikke så lett å vite hva man skal si i alle situasjoner, og alder tatt i betraktning, hva er det hun forstår og ikke.

Jeg har funnet det som fungerer for meg. Ikke kjøp en haug med bøker i håp om å forstå ungen din. Alle barn er forskjellige, og en metode som fungerer for meg, trenger ikke fungere for deg. Jeg har funnet ut at det beste er å behandle henne med forståelse. Jeg setter meg ned på gulvet sammen med henne, (eller kommer i hennes høyde) og forteller henne at jeg forstår at hun savner huset, mamma savner også huset, men nå bor vi sammen i en veldig fin leilighet. Hun har til nå sagt seg enig, og så kan vi leke litt igjen.
Er også flink til å sette av tid til å snakke med henne, høre på hva hun sier, og fortelle henne om alt det fine som vi nå kan gjøre, som vi ikke gjorde før. Ikke minst det å være nærme Momo (mormor) det pleier også å flytte fokus. Hun må få lov til å ha dager hvor alt bare er feil, hun må få lov til å reagere på ting på lik linje som oss voksne. Noen ganger er det trass, andre ganger er det et savn.

Barnehagestarten har gått veldig fint. De har gitt henne tid og rom, og det er et godt samarbeid mellom barnehagen og oss som foreldre. Det er helt avgjørende for at Emily skal få det trygt og godt. Hun var veldig knyttet til den gamle barnehagen på Neskollen. Men hun har nå selv begynt å omtale den som den gamle barnehagen. Hun snakker fortsatt  litt om personalet. Sånn har Aina, eller,  Tine sa det, og Hilde gjorde sånn. Og jeg blir med i samtalen med henne fordi det er viktig å ha noe trygt å tenke på, midt oppi alt som har skjedd. Vi ser på bilder fra barnehagen, og hennes to bestevenner, Jacob og Evelyn blir ofte nevnt.

Jeg har ingen erfaring med brudd og egne barn fra tidligere, så jeg befinner meg i ukjent farvann. Men jeg er ikke redd for å gjøre feil. Det har jeg vel nesten ikke vært i min korte periode som mor. Jeg tar en dag av gangen. Jeg gir henne tid, og jeg legger inn gode slingringsmonn i hverdagen slik at vi får ting til å fungere. Ved at jeg står opp 30 minutter før, gjør at jeg blir ferdig med mitt stell, slik at all min tid kan brukes på henne, og sammen får vi en fin start på dagen. Alt handler om planlegging, så er det selvsagt ikke alt man kan planlegge. Men oddsen er bedre hvis du har en plan, enn hvis du står opp og kjemper mot klokka.

I morgen er det levering i barnehagen og sykling til jobb etter dette. Satser på runde 2 blir litt bedre enn runde 1. Ikke minst at naturen spiller på lag med meg. Det er i hvert fall en fordel.

God natt!

Jernkvinnen 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s