Veien fremover

Jeg tenker ofte på veien videre. Nå begynner jeg å komme meg litt mer til rette på ny plass, og hverdagen begynner å ta en slags form. Det er fortsatt litt prøving og feiling før den går på autopilot. Det har like mye med jobb  gjøre som på privaten. Det viktigste er å ta tiden til hjelp. Merkelig nok så har ting en tendens til å falle på plass uansett.

Jeg ble spurt her om dagen om jeg er klar for å finne kjærligheten på nytt. Og det er jeg, men det er ikke sånn at jeg bruker ettermiddagene på «jakt». Sånn strengt tatt så gjør jeg ingenting for å forsøke å finne meg noen for øyeblikket. Alt til sin tid. Jeg har ikke vært på date på 100 år (okey da, kanskje 8/9) Verden har forandret seg, nå er det plutselig Tinder, Match, Sukker osv.. uff.. jeg tror ikke det er noe for meg. Jeg er ikke fan av den måten å finne noen på. På disse nettsidene så dømmer folk deg basert på utseende, og det skal være avgjørende for om de gidder å ta kontakt med deg eller ei. Litt frustrerende. Samtidig kanskje man blir veldig skuffet hvis ingen tar kontakt.

Jeg er fullstendig klar over at «drømmemannen» ikke står utenfor døra mi og venter på meg. Jeg bor tross alt i «slummen» og her er det mange menn i boblejakke og croqs. Tingene hver for seg, til de rette årstidene er jo greit, men ikke den kombinasjonen, og 28 grader utendørs.

Jeg brukte litt tid i rett etter samlivsbruddet til å tenke over folks reaksjoner. Det kom som et sjokk på de fleste jeg kjenner at et brudd var et faktum. Jeg følte vi gjorde en del av de tingene mange gjør feil. Vi var flinke til å prioritere å tilbringe tid sammen, både med og uten barn. Vi kranglet lite. Vi hadde ett nettverk rundt oss, og ting var tilsynelatende bra. Jeg sliter med å akseptere at de som ser ut til å ha det så harmonisk og fint plutselig går hvert til sitt, men kanskje andre par som krangler mye holder sammen. Jeg er klar over at jeg var en del av problemet, men jeg vet også at jeg kunne vært en betydningsfull del av løsningen. Et forhold som har vart i 8 år er selvfølgelig ikke rosenrødt hele tiden. Jeg svevde ikke rundt på en rosa sky hver dag. Men det er noe med det å forstå at motivasjon kan svinge. Forhold svinger, men mange kommer ut av stormen. Forhold er ikke noe som bare tikker og går, det må jobbes med, det blir som et prosjekt. Det krever oppdatering og vedlikehold. Mitt råd; ikke mist romantikken i hverdagen. Si hei når dere kommer hjem. Gi en kos eller et kyss, lag mat sammen når det passer. Vask opp sammen bare for å få 10 minutter man kan snakke sammen/være sammen før man eventuelt slenger seg foran sofaen og blir tv-slaver.

Jeg må være såpass ærlig at på noen kjipe dager så har jeg til tider tenkt tanken på, hvem er det som egentlig vil dele livet sitt med meg? Jeg som kommer med 2 bagasjer, den ene med litt mer overvekt. Jeg har en datter, og hun betyr alt for meg. Det er viktig for meg at hun går godt overens med en potensiell ny kjæreste, hvis det ikke fungerer så vil jeg alltid velge min datter. I tillegg så har jeg min blindpassasjer i bagasjen med overvekt. Hvem vil ta sjansen på å leve med meg? Bli glad i meg, uten å vite hva fremtiden vil bringe. Tenk om jeg bare vil sitte på et hjem, uten tunge/svelg funksjon, og døv? Vil jeg plutselig bli en byrde?  Vil han bare bli fordi han synes synd på meg?

Fornuften kommer seilende inn etter hvert, og selvfølgelig finnes det en der ute for meg. En som vil bry seg om min datter, og ikke minst meg. Og når det kommer til overvekten, så er det ingen som kan si hva fremtiden vil bringe. Enten om man har en blindpassasjer eller ei. Man tar alltid en sjanse når man går inn i et forhold, og jeg håper jeg kan finne en som vil ta sjansen med meg. Og det er litt det som er poenget mitt med dette innlegget. Jeg har hørt om mange som går rett i kjelleren, så mister de all fornuft og fokus. Det er viktig at man tillater seg en dårlig dag eller en dårlig periode, men aldri slutt å lett etter lysbryteren der nede. Finner du den, så finner du trappen opp igjen.

I løpet av tiden siden slutten av 2015, så har jeg blitt mindre redd, mer selvsikker, og beina står enda stødigere plantet på jorda. Jeg føler det skal mer til nå for å vippe meg av pinnen. Mål skal være som fjell, høye og synlige. Tro det eller ei, men det har jeg lært av Petter Stordalen.

Jeg ser frem til å møte drømmemannen, jeg tror jeg vil møte han når jeg minst forventer det. Jeg er i hvert fall ikke skadeskutt etter mitt forrige forhold. Livet går videre. Jeg har troen på at det finnes en der ute som vil investere tid i både meg og min datter, og kanskje til og med ville dele resten av livet med meg.

Ole Brumm sa; Lov meg at du aldri glemmer:
Du er modigere enn du vet, sterkere enn du tror og klokere enn du forstår!

Jernkvinnen 🙂

2 kommentarer om “Veien fremover

  1. Veronal sier:

    Du skriver nydelig og reflektert, og nicket ditt er veldig beskrivende. Det var utgjort at du skulle få deg en blindpassasjer og at første halvår av 2016 skulle ha så mange oppoverbakker. Jeg krysser fingrene for resten av året og vil gjerne følge bloggen videre.

    Liker

    • Jernkvinnen sier:

      Takk for tilbakemelding. Så hyggelig at du vil følge bloggen min. Jeg blir så glad når folk skriver det. Jeg satser på at det kommer solskinn og gode dager i fleng 😊

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s