Tøff læring

Jeg er ganske fersk i jobben som Regnskapssjef. Det vil si, jeg har ingen erfaring med den stillingen fra tidligere. For noen år tilbake så hadde jeg en samtale med Økonomisjefen i selskapet der jeg jobbet i tidligere, om nettopp fremtiden. Jeg hadde brukt hele kvelden før til å skissere, og øve på fremførelsen av min fremtidsplan. Kort fortalt så inneholdt den målet om å bli Regnskapssjef i løpet av fem år. Jeg husker det som det var i går, at han bare begynte å le. Ikke lett humring, men mer «Herregud, hva tror du – latter» Han sa det også rett ut, at var det en ting jeg aldri kom til å bli, så var det Regnskapssjef. Oppsigelsen lå på pulten hans dagen etterpå. Hadde vært morsomt å møtt på han igjen, da målet ble oppnådd 4 år senere.

Jeg har dyktige medarbeidere. Jeg er ikke redd for å ha folk rundt meg som kan mer enn meg, fordi det er en av nøklene til suksess. Vi mistet nylig en kollega, hun tapte kampen mot kreft. Håndteringen av henne, er en av de tingene jeg angrer på, og faktisk en av de tingene jeg fremdeles ikke har klart å bli helt ferdig med.

Jeg visste at hun hadde vært syk en periode tidligere, men signaliserte at hun var frisk. Sannheten skulle vise seg å være en annen. Jeg både så, og opplevde at ting ikke var som det skulle være. Og etter sommeren i 2015, så fikk jeg noe informasjon fra henne, om at hun måtte inn til ny behandling, men hun kunne forsikre meg om at det ikke var noe problem, legene ville bare ikke ta noen sjanser på de «skyggene» de hadde sett. Hun ga klart uttrykk for at hun ikke ønsket å snakke om det, og hun ønsket ikke at andre skulle få vite det. Etter hvert som vi nærmet oss årsoppgjøret, så var det ingen tvil i noens øyne om at noe var alvorlig galt. I takt med at jeg så hun ble dårligere, så ble det også avdekket en del slurve-feil i regnskapet. Jeg forsøkte å ta opp temaet, jeg synes selv det var tøft å ta opp noe som den ansatte ikke ønsket å snakke om. Det endte til slutt med at jeg sendte henne hjem en dag i januar i frustrasjon. Jeg var oppgitt over at hun satt på kontoret, tilsynelatende i meget dårlig form, og tankene var et annet sted. Jeg angrer så utrolig på at jeg ikke hadde gjort dette før (sendt henne hjem), og at jeg ikke hadde vært så sint på henne.
Jeg så henne aldri igjen.

Hun ga aldri opp håpet om få tilbake hverdagen sin. Vi hadde sms kontakt jevnlig, og jeg fikk stadig indikasjoner på at dette var mye mer alvorlig enn jeg først hadde trodd.
Hun skrev i en sms til meg 28.01.2016 at jeg gjerne måtte komme på besøk, men hun var bekymret for om jeg hadde tid på grunn av årsoppgjøret. Jeg svarte at jeg skulle komme fredag 29.01, eller mandag 01.02. Jeg presiserte at det ikke var noe som var viktigere akkurat da, enn å stille opp for sine ansatte. Jeg holdt ikke løftet mitt, jeg prioriterte jobben den fredagen, og mandag fikk jeg ikke tak i henne.
Hun døde 02.02.2016.
Jeg skulle så gjerne ha skrudd tiden tilbake, og reist til Radiumhospitalet da hun ytret det. Da hadde vi kunnet snakke sammen, kanskje hadde jeg fått vite sannheten da.

Sannheten kom frem i begravelsen. En nydelig tale, holdt av en av hennes brødre. Hun fikk diagnosen brystkreft, og senere fikk beskjeden om spredning til skjelettet. Hennes ønske var å ikke fokusere på sykdommen, og hun ville ikke snakke om det. Hun ønsket at folk skulle se på henne, og behandle henne som før. Hun skulle ikke få den medlidenheten man så ofte får med en alvorlig diagnose. Når folk spurte henne om hun var frisk, så svarte hun ja. Hun var sterkt og tøff helt til siste slutt. Jeg må bare akseptere valget hennes om å ta med seg hemmeligheten helt til slutten. Jeg ser hvorfor hun tok valget om å ikke si noe, samtidig så vet jeg med meg selv at jeg ikke kunne gjort det på den måten. Men vi folk er forskjellige, og har forskjellig tilnærming til ulike ting. Det må man respektere.

Jeg kan kjenne meg igjen i folks reaksjoner når man forteller noe alvorlig. Noen gir deg det blikket, gjerne etterfulgt av hodet litt på skakke. Jeg velger å kalle det «Stakkars deg – blikket». Jeg misliker det så sterkt. Man føler seg så stusselig, og liten. Forferdelig følelse. Det er ikke nødvendigvis slik at den som gjør det mener det bevisst. Det er vel bare en ganske vanlig reaksjon. Så er det den klassiske, «hva med- metoden». Det er at de du snakker med kommer med forslag til hvordan du bør leve, eller hva du bør gjøre.
Vi kan diskutere i det uendelige om vi har et godt helsevesen eller ei, men for første gang i mitt 29 år lange liv, så stoler jeg fullt og helt på min lege. Jeg stoler på at han kommer med de rådene som fungerer best for meg i min situasjon.

Jeg har hatt veldig blandede følelser rundt det å fortelle om min diagnose. (Før bloggen ble startet) Jeg var forberedt på «stakkars deg – blikket», og «hva med-metoden» men jeg var ikke 100% forberedt på at noen ikke taklet alt som hadde skjedd, og trakk seg litt tilbake. Det er dessverre en pris å betale for å være ærlig, men jeg er villig til å betale den prisen, fremfor å gå rundt å late som alt er bra, hvis det skulle vise seg en dag å ikke være det.

Jeg spiller med åpne kort med arbeidsgiver, og det vil alle tjene på i det lange løp. Det er viktig å tillate seg å ha dårlige dager. Det er faktisk lov å pakke bort smilet, hvis kroppen har bestemt seg for å ikke være på parti den dagen, eller den perioden. Det er viktig å stille krav til seg selv, men samtidig også senke disse når situasjonen krever det. Det vil aldri være perfekt hele tiden, livet er full av overraskelser.

Astrid, hvis du hadde vært her nå, så ville jeg ha gitt deg en skikkelig god klem. Fortalt deg at det er lov å være syk. Jeg hadde oppfordret deg til å bruke tiden med familien, fremfor å sitte på jobb til sent, fordi jeg krevde resultater. Jeg beklager at jeg var frustrert på deg, alt gir så mye mer mening nå. Jeg tenker på deg hver dag når jeg kjører forbi Radiumhospitalet, Radiumen, som du kalte det. Vi hadde mange flott samtaler, som også gir mening når du følte at tiden var i ferd med å renne ut. Jeg beklager jeg ikke tok grep før. Jeg har lært den harde veien, på den tøffe måten.

 

Jernkvinnen 🙂

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s