Pill råtten

I kveld er kvelden jeg føler meg helt lik klementinen jeg fant i vesken min nå nettopp, «pill råtten». Jeg er så lei av at ting aldri skal gå min vei. At det til stadighet skal gå litt bakover for hver gang det ser ut til å gå fremover. Jeg savner det livet jeg hadde, det livet jeg føler jeg ble tvunget til å gi fra meg. Jeg savner hyggelige naboer, jeg savner huset mitt, og ikke minst jeg savner noen å dele hverdagen med. Hvis jeg skal være ærlig så savner jeg aller mest muligheten til å åpne verandadøren, eller et vindu uten at hele leiligheten skal lukte røyk. Jeg savner så inderlig frisk luft, sommerfølelsen og en deilig varm dusj med trykk.

Jeg aner ikke hvordan jeg skal treffe folk. Det vil si, jeg vet jo hvordan, men det ligger ikke i min natur å ta kontakt med fremmede folk på gata. Egentlig ikke på nett heller. Men jeg fant en nettside, Turvenn, som jeg tenkte kanskje var litt mer for meg. Et nettsamfunn jeg tenkte jeg kanskje fant noen likesinnede. Men jeg skulle ta feil, igjen!

Første som tok kontakt var en mann på 58 år, og så kom den ene gærningen etter den andre. Er det ikke bra nok å være tilfreds med en tur etter jobb i nabolaget, eller i skogen? Må vi på topptur, med telt og stormkjøkken? Må vi leve off-grid halve året uten strøm og vann? Må jeg fiske middagen min etter jobb?

Hvor er du kjære mann, som er tilfreds med en som liker å være ute, men som ikke tilbringer 5 uker ferie på den ene fjelltoppen etter den andre. Hvor er du som liker å trene, men som ikke er fanatiker? Hvor er du som faktisk er en mann som duger til noe, og ikke en rosa sminkedukke med alt for trange bukser? Vel hvis du finnes, så skriv til meg på bloggen, for deg vil jeg komme i kontakt med.

I mellomtiden så har jeg slettet profilen på turvenn, og trekker meg tilbake til slummen, til jeg får et nytt innfall, eller ny motivasjon til å prøve noe nytt. Akkurat nå er alt bare skikkelig kjipt, og ensomhet er så ufattelig trist. Men jeg er fremdeles der at jeg ikke har tenkt å være alene for alltid. Ny dag i morgen, med et hav av muligheter for suksess!

Jernkvinnen 🙂

Screenshot_2016-05-01-19-24-56

Regnværsdag

Våkner som vanlig grytidlig, og hører samtidig både torden og masse regn. Da var det bare å krølle seg sammen under dyna igjen. Hadde en liten jente ved siden av meg som sov som en stein. Vi begge våknet samtidig rundt 09.30 🙂 Uheldigvis våknet vi til at hele soverommet luktet røyk. Jeg burde selvfølgelig ha lukket vinduet da jeg våknet første gangen. Alle naboene rundt meg røyker, og om det ikke går inn via ventilasjonen så siger det rett inn vinduet. En ting er sikkert, jeg hadde aldri kjøpt denne leiligheten om den så hadde blitt slengt etter meg. Men det er bare 1 år igjen i slummen.

Regnværsdag er nok for mange ensbetydende med aktiviteter innendørs, men ikke her i gården. Emily og jeg tok på oss regntøy og trasket ut for å teste slummens lekeplasser.
Ikke minst så er det utrolig gøy å hoppe i alle vanndammene vi finner. Vi endte opp i Varingskollen barnehage, og den ble godkjent av den minste. Vi lekte der i 2 timer, før vi kjente litt på sulten. På veien tilbake snek vi oss innom en stolpe, og fikk krysset av en på stolpejakten i Hakadal.

En ting jeg har merket med Emily er all den energien som bygges opp hvis vi er inne en hel dag. Det kan til tider bli ganske ekstremt. Merker stor forskjell på henne etter at hun begynte i naturbarnehage, nå er det ut å leke uansett. Jeg er innerst inne veldig glad for at det er slik. Jeg vil heller ha en unge som vil være ute, enn en som bare vil se på tv. Det finnes mange morsomme ting å finne på i regn, blant annet det å skli på sklier med regntøy, tjoho hvor fort det går.

Da vi kom hjem var det i gang med middagen. Hadde det meste klart på forhånd. Lagde litt ekstra slik at hun kan få med restene på matpakka i morgen. Det er alltid stas med variasjon der. Etter middagen ble det hyttebygging inne, samt piknik (kveldsmat) i hytta. Vi har også kjørt tog, og reparert det på politistasjonen med teip, som i følge Emily er det eneste som virker på tog. 🙂 (Ser vi har litt å jobbe med i forhold til hva de gjør på politistasjonen) Vi fikk sneket inn en tur i balja før leggetid, og hun sovnet på 3 minutter i senga. Nå har vi sluttet med at hun sover på dagen, og det merkes at hun kan bli litt ekstra sliten til tider, men det er bare snakk om en overgangsperiode. Det går bedre og bedre for hver dag.

Håper dere har hatt en spennende helg. Nå skal jeg rydde bort alle leker, og klargjøre sekken til i morgen, samt matpakke og drikkeflaske. Er så deilig med alt som er unnagjort.

Helgen har gått alt for fort.. men mandag, velkommen skal du være!

 

Jernkvinnen 🙂

 

Ikke helt planlagt

Dagen i dag har vel gått så langt i fra planlagt som mulig. Stod opp tidlig for å være på Bavaria i det de åpnet for å kjøpe en BMW X1 på bruktavdelingen. Ved en tilfeldighet så oppdager vi en BMW iperformance Hybrid – 225xe Active Tourer. Bestemmer oss for å snakke med en selger ang denne, bare fordi vi var litt nysgjerrige på bilen og ikke minst prisen. Og vipps så ender jeg «egentlig» opp med å bestille en splitter ny bil, med alt utstyr dere kan tenke dere, med levering i januar/februar. 😦 Det vil si, jeg har ikke bestilt den, men valget er tatt. Men, det er et bitte lite problem. Etter 16 juli så har jeg ikke lenger en annen bil jeg kan bruke i mellomtiden. Jeg har riktignok noen uker på meg til å finne en løsning, men det skal være en løsning som fungerer i 6-7 mnd. Men jeg tror at alt ordner seg på et vis. Løsninger finnes.

Videre var planen i dag å kjøpe parklyspære for så å gjøre en super jobb helt selv med å skifte den. Kom aldri så langt at jeg rakk Biltema. Farmor og Farfar kom på besøk med middag, så «hele» familien var samlet til en deilig lørdagsmiddag. Vi har egentlig ganske ofte hatt søndagsmiddager sammen, så det var veldig hyggelig at de kom innom Nittedal i det fine været i dag.

Nå kjenner jeg at jeg egentlig er litt sliten, så nå skal jeg gjøre fint lite. For første gang siden jeg flyttet inn så kanskje jeg skal se på tv? Er ikke helt med om det er noen aktuelle serier som går for tiden, men det finnes vel alltid noe å se på. Hvis ikke så har jeg Netflix.

cq5dam.resized.img.1680.large.time1447950954616

Jeg gleder meg stort til denne kommer i min garasje!

Jernkvinnen 🙂

Klart jeg kan!

Endelig fredag, helg, det ser jeg frem til. Dagen startet med frokost i barnehagen til Emily. Utrolig hyggelig og flott tiltak. Ble litt kortere arbeidsdag, men når anledningen byr seg etter en hektisk periode så kan man ta noen rolige dager med god samvittighet.

På vei hjem så skjer det jeg misliker mest når det gjelder bil, varselslamper, ikke bare 1, men 4!! Bilen må på service, greit nok. I tillegg kommer det opp defekt parklys høyre side. Så var det lite spylevæske, og siste, lite drivstoff. De to siste er egentlig en smal sak å fikse. Servicen er allerede påtenkt, men skifte lyspære, uff, det har jeg aldri gjort før.

Men jeg kaller meg ikke Jernkvinne for ingenting. Jeg frykter lite, men bil frykter jeg. Jeg har aldri vært vant med at jeg skal ordne slike ting. Hadde det vært opp til meg så hadde jeg alltid levert bilen til snap drive/mekonomen eller tilsvarende for å fikse slike ting. Men for første gang så har jeg bestemt meg for at dette skal jeg fikse selv. Instruksjonsbok, og google er nå flittig gjennomsøkt. Jeg har funnet den lyspæren jeg skal kjøpe, i morgen, på Biltema. Det virket veldig enkelt å bytte pære på en Skoda Yeti, så da er det nok tilsvarende på Superben.

I morgen lander jeg forhåpentligvis ballen på ny bil. Det må bare bli en avslutning på dette bilprosjektet. Jeg får virkelig ikke ro i sjela før det er i boks. Nå henger det over meg som en stor svart sky. I følge Emily så var det bare å dra i butikken å kjøpe en, hun så ikke helt poenget med å bruke så mye tid. Skulle ønske jeg kunne leve litt i hennes verden noen ganger. Alt virker så enkelt og ukomplisert.

Jeg skal oppdatere dere med bilder fra prosjekt lyspære i morgen. Når jeg får det til, så vet jeg at jeg kommer til å være helt i ekstase. Det er ikke bare bare å plutselig være alene om ting jeg aldri har måttet tenke på før. Men jeg skal da fint kunne gjøre sånne ting jeg også.

mestring-og-myndiggjøring-original-96ppi

God natt fra Jernkvinnen 🙂

Direktøren

Jeg er på jakt etter en bil. Så ny som mulig, men selvfølgelig skal den koste så lite som mulig, og ha mest mulig utstyr. Jeg vet, en håpløs situasjon. I den forbindelse så skulle jeg prøvekjøre en BMW i lunsjen tidligere denne uken.

Bilen befant seg ganske i nærheten av der jeg jobber på Fornebu, og jeg tenkte ikke så mye over hverken hvem fyren kunne være eller det avtalte møtestedet.

Jeg er direkte, og er det noen som spør dumt eller oppfører seg dumt så får de tilbake med samme mynt. Vedkommende kommer på parkeringsplassen og introduserer seg med fornavn og første bokstav i etternavnet. Selvfølgelig synes jeg det var litt «arrogant» så jeg svarte tilbake: «Hei, Lise M!» Ble nesten litt flau over hvor teit det egentlig hørtes ut. Videre kunne vedkommende informere meg om at det var samboeren som hadde brukt bilen, men at det var et kombinasjonsprosjekt. Hun var opptatt av farge på bilen og interiøret, han fikk velge bil og utstyr. Igjen, litt «Blærum» så jeg svarer selvfølgelig litt kort: «Ja det er noen som har det.» Han stusser nok litt, men valgte gudskjelov å overse det.

Han blir med på kjøreturen, og da blir jeg litt nervøs. Jeg liker ikke frakte fremmede folk rundt, og kunne aldri tjent godt som taxisjåfør. Men jeg kjørte bortimot eksemplarisk, men turte ikke gi noe særlig på i tilfelle han skulle gjennomskue at jeg er en smule gal. Til slutt oppfordret han meg til å gi på litt, noe jeg i noen få sekunder gjorde. Tenkte innerst inne, ahh, trodde du aldri skulle spørre! Det var litt den samme følelsen som å øvelseskjøre med Pappa, fikk skikkelig flashback på det.

Da vi kom tilbake til utgangspunktet så ble det litt vanlig prat før jeg pent forsøkte meg på redusert pris. Det er klart når man har den stillingen jeg har, så kan man ikke komme tilbake å ha betalt fullpris, det er skammelig. Men han var ikke til å rikke, men samtidig så må man prøve seg. Vi kom innpå hva jeg jobbet som og med, og brått ble samtalen peilet over på jobb, markeder og tjenester. Jeg hadde kjennskap til at min tidligere arbeidsgiver leverte tjenester til vedkommendes arbeidsgiver, og jeg skjønte fort at vedkommende hadde god kjennskap til kontraktene, i og med at han ramset de opp. Jeg klarte vel å si noe så dumt som: «Aha, så du var direkte involvert i prosjektet?» Han kunne innrømme at han hadde en finger med i spillet, ja! Det er klart kronestykket burde ha falt ned for lenge siden, men neida.. så vi fortsetter å diskutere. Så klarer jeg å glimte til med følgende: Er det noe toppledelsen og salgssjefer «aldri» skjønner, så er det å involvere nøkkelpersonell fra økonomi før en endelig beslutning fattes slik at de som kanskje også besitter en kunnskap og erfaring kan få komme med innspill/tips eller råd. Han dro på smilebåndet, og takket for samtalen etter en liten stund. Vi avtalte at jeg skulle gå i tenkeboksen og melde tilbake hva det ble til.

Kom tilbake på jobben, klarte ikke helt riste av meg følelsen av at noe ikke helt stemte, og bestemte meg for å google farsfiguren. Jeg tror munnen, haka og egentlig store deler av ansiktet datt kraftig ned på gulvet da det viste seg å være en veldig kjent næringslivstopp, vel god for 3,2 mrd. Min første tanke var at han kunne vært litt «grei» å slått av litt på prisen, neste og ganske umiddelbare tanke var, Shit! Hva er det jeg har sagt?? Han er sikkert ikke vant med at folk ikke vet hvem han er, og jeg burde jo selvfølgelig hatt en oversikt over det. Men på en annen side, i min verden, så behandles du likt om du er en kjent næringslivstopp eller om du går på NAV. Det er personligheten og væremåten som er avgjørende for meg, ikke hvilken tittel du har. Tipper det ble en god historie ut av det, så får vi se om det blir bil også. 🙂

Jernkvinnen 🙂

 

 

 

Fatigue

Dette var et nytt begrep for meg, fatigue. Det er kanskje et nokså ukjent begrep for mange av dere også. Jeg hørte det første gang på kurset jeg var på, og forstod mer da, om hvilke plager folk opplever, folk som er «friske».

Hva er fatigue? Det synes i hvert fall ikke på hverken røntgen eller blodprøver, men det er en følelse av trøtthet, nedstemthet, kraftløshet, tap av hukommelse og motivasjon. En ganske vanlig seneffekt både under og etter kreftbehandling. Jeg er ingen fagperson, og har ikke selv opplevd fatigue slik jeg har fått det beskrevet fra andre, men jeg er selvfølgelig bekymret for at Mamma skal få oppleve det. Jeg er bekymret fordi jeg ikke vet hvordan man skal håndtere fatigue. Mamma på sin side, er ikke så veldig bekymret. Sitat Mamma: «Får jeg det så får jeg det. » Og jeg er for så vidt enig, det er lite man kan gjøre på forhånd for å unngå det, så hvis det skulle skje så får vi takle det da. Men fra et pårørende perspektiv så føler jeg at det ikke er vektlagt nok, de eventuelle seneffektene man kan ha etter kreftbehandlingen. Det kan nok for mange bli et lite sjokk når fatigue viser sitt ansikt.

Hadde jeg ikke vært på kurs, så hadde jeg fortsatt å være like uviten. Jeg hadde trolig stemplet mamma som deprimert. Og sikkert hatt liten forståelse for at hun ikke fungerte like bra, som tiden etter operasjonen og behandlingene. Det er nettopp derfor jeg tar opp diskusjonen. Det finnes mange som har overlevd kreftbehandlingen og tilsynelatende er friskemeldt, men som får plager kanskje flere år etterpå. Plager som ikke kureres av søvn eller hvile, men som krever mye søvn og hvile. Disse menneskene får ikke den hjelpen de trenger, og de vet kanskje ikke selv at de trenger hjelp. Har man egentlig som pasient fått nok informasjon om påvirkninger i ettertid?

Jeg kan forstå at som pårørende så kan det være vanskelig å akseptere at en som har vært frisk og velfungerende etter operasjon/behandling plutselig ikke fungerer på enkelte plan, kanskje ingen plan i en periode. Hva gjør man som pårørende hvis pasienten plutselig ikke fungerer som normalt? Når man bare vil sove? Når motivasjonen forsvinner? Jeg har foreløpig ingen gode svar, men jeg er forberedt på at det kan skje i min krets. Jeg skal stå klar for å beskytte min egen mor, mot de som ikke forstår at fatigue finnes, helsepersonell så vel som venner og kjente. Jeg håper også at flere tørr å stå frem med sine plager, og at det ikke skal være tabu å prate om. Kanskje mange går rundt med en følelse av å være mislykket på enkelte områder? Ikke strekke til som mor, kone, kjæreste, venninne & arbeidstaker? Så viser det seg at det har helt naturlig årsaker eller forklaringer. Forklaringer som har rot i noe helt annet enn at man er mislykket.

Uten at jeg har opplevd fatigue, så tror jeg igjen at de som står i det, på et vis må prøve å senke forventningene til seg selv. Man kan ikke lenger leve akkurat som før. Kanskje er det mer enn nok å gå til butikken en dag. Kanskje må man få hjelp fra noen for å komme gjennom en hverdag. Men det skal være både lov, og helt greit å få hjelp. Man er ikke mislykket i det hele tatt. Tvert i mot, en stjerne i min bok, hvis man tørr å være ærlig og be om hjelp. Det er selvfølgelig lett for meg å sitte her å skrive dette mens realiteten er langt i fra enkel. Jeg forstår så inderlig den følelsen av å få stempelet frisk, når man selv føler man ikke er frisk. Når man selv opplever at kroppen ikke lystrer slik alle forventer.

Jeg har i flere sammenhenger opplevd å ikke bli trodd. I 2009/2010 så slet jeg med helt vanvittig hodepine. For første gang var jeg ordentlig satt ut av spill. Folk som så meg på gaten kunne ikke forstå at jeg var «syk». I perioden jeg hadde hodepine fungerte ikke kroppen normalt overhodet. Ingen leger trodde på meg da jeg fortalte om det jeg opplevde. Jeg gikk til flere eksperter på hodepine, mange kjente leger på dette feltet, men de var bare opptatt av å behandle symptomene. Den ene legen gikk så langt at han skrev ut antidepressiva til meg, fordi han mente jeg kanskje underliggende var deprimert. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke var deprimert, og har aldri vært det. Pillene gikk rett i søpla og jeg bestemte meg for å ta saken i egne hender. Det var mitt liv det stod om, og jeg skulle ikke bli en kasteball i et system som til slutt glemte meg. Jeg hadde ingen interesse av å være sykemeldt, jeg elsker jobben min for høyt til det. Mamma var selvfølgelig veldig bekymret i denne perioden. Hun fikk lagt press på både meg og fastlegen om å ta et bilde av hodet. Hun fryktet forklaringen lå her. Bildet ble tatt, men svaret vi fikk var intet funn. Jeg bestemte meg til slutt for å bite tennene sammen, komme meg tilbake på jobb og bare leve med smertene. Til slutt glemte jeg de, det ble en vane, og brått var de borte. Nå, 5/6 år senere, ved en ny titt på bildene fra 2010, så er min blindpassasjer der. Man ser det klart og tydelig. Kanskje er det nærliggende å tro at den ga tegn til at den var ombord da i 2010, men det ble oversett, og jeg ble aldri trodd.

Selv er jeg den dag i dag, tidvis, helt elendig til å be om hjelp. Jeg kan ikke svare for hva jeg gjør hvis jeg en gang opplever fatigue. Men jeg har som et mål å jobbe for at både pasient og pårørende skal bli mer opplyst i forhold til senskader og hvordan takle dette.
Hvordan jeg skal løse utfordringene har jeg langt i fra kartlagt, og det blir ingen enkel jobb. Jeg håper og tror at hvis mamma skulle oppleve det, at pappa og jeg sammen takler det. Om det så er rydding og vasking av hus, ja så gjør jeg gladelig det. Om det er noe annet jeg kan gjøre, så vet alle sammen at jeg gjør det.

Avslutningsvis så vil jeg bare nevne at et sted å søke hjelp kan være hos en kreftkoordinator. Det skal være en kreftkoordinator i hver kommune. Det kan man lese mer om det her: Kreftkoordinator. Personen vil kunne hjelpe deg der du bor. Hjernesvulstforeningen er også et sted man kan ta kontakt. Kanskje finnes det en likeperson i nærheten?, en man kan dele erfaringer med, enten som pasient eller pårørende. Og selvfølgelig så er jeg også tilgjengelig, med min korte erfaring men jeg er en god lytter.

Jernkvinnen 🙂

 

 

 

 

Et hav av beslutninger

Meg privat og meg som Regnskapssjef er til tider noe ulik. På jobb så er det svært lite jeg er redd for. Jeg er ikke bekymret for å gjøre feil. Jeg kan bli irritert hvis jeg har gjort en feil, men jeg er ikke redd for å feile. Jeg velger å tro at jeg kan lære av mine feil, og ikke gjøre de samme 2 ganger. Jeg finnes ikke redd for å ta telefonsamtaler, gå i møter både med kjente/ukjente, og jeg sier alltid det jeg mener. (Beklageligvis til noens frustrasjon)
Jeg jobber ikke med regnskap for å bli bestevenn med alle sammen. Jeg jobber med regnskap for å gjøre den beste jobben jeg kan for min arbeidsgiver. I min posisjon så må man ofte være streng (egentlig en bitch), og ta kjipe beslutninger. Det er vel ingen hemmelighet at de lovene og reglene vi må forholde oss til ikke er så runde i kantene. Men vi kan være helt ut i buen noen ganger, det er innafor. 🙂

Meg privat er fortsatt en veldig ærlig person, som sier det jeg mener, men jeg har tidvis telefonskrekk. Særlig når det kommer til ting jeg ikke har peiling på, som f.eks bil! Jeg er for tiden på jakt etter en ny bil, det vil si, en bil på finn.no, ikke nødvendigvis splitter ny. Men det er så pes å ringe rundt for å se på ulike biler, prøvekjøre og i det hele tatt stille de rette spørsmålene. Jeg har virkelig ikke peiling på noe som helst når det gjelder bil, men jeg har en liste over krav, lang som bare tusan. Jeg har innsett at jeg må senke enkelte krav og velge ut det som er viktig for meg. Tror jeg har kokt meg ned til BWM X1, men ingenting er avgjort enda. Noen ganger så tenker jeg at det hadde vært så mye enklere å bare dratt til Bilia, kjøpt en BMW, fiks ferdig, ikke noe mer å tenke på annet enn en god del hundre tusen fattigere. Men økonomen i meg vinner over frykten. Forhåpentligvis så har jeg landet på en avgjørelse onsdag kveld.

I jobbsammenheng så har jeg ikke et problem med å fatte en beslutning. Hvis jeg eksempelvis har to alternativer så er det ingen store problemer med å velge. Hvis det er meg privat, så er valget så slitsomt. Bare det å bestille en burger fra Mc’ern kan være vanskelig. Det er alltid valget mellom det kjente og kjære, kontra det nye som har kommet. Jeg er forutsigbar, og velger stort sett dobbel cheese eller quarter pounder. Kan hende jeg enkelte ganger kliner til med en Wrap! :-O Jeg står som regel i 10 minutter og vurdert et annet alternativ, helt til de bak kassen sier neste, hva kan jeg hjelpe deg med? Da blir det stress rundt valget og det ender opp med noe jeg vet jeg liker. Nå høres det kanskje ut som jeg er på Mc’ern støtt og stadig, det er ikke tilfelle. Men at jeg kan være en del ute å spise det kan forekomme i perioder. Og jeg er stort sett lik overalt hvor jeg spiser eller gjør. Jeg forsøker noen ganger å bryte mønsteret, men om regel så ender det i en eller annen form for katastrofe.

Så enkelte valg kan være tøffere å ta når det påvirker meg privat/direkte, mens meg i jobb sammenheng har ikke helt de samme sperrene. Snakke med fremmede som en representant for selskapet er ingen problem. Snakke med fremmede som bare meg, uff, forferdelig. Hva skal man snakke om? Været er litt utdatert. Jeg misliker smalltalk, jeg er ingen «rundt grøten person.» Jeg liker ikke fokus på meg selv, og synes alle private settinger blir mye morsommere når noen andre tar rollen som midtpunkt. Kanskje dumt å lage blogg, da dette som regel blir et tema der jeg ferdes. Hehe, men man må herdes når man ferdes, og det er jeg på god vei til!

Vi alle har utfordringer og mange valg som skal fattes. Jeg tror det er en god egenskap å ikke alltid være så lett på beslutninger, men at det kan være smart i noen sammenhenger å bruke litt tid. Sånn tror jeg det er med kjærligheten også. Må ikke stresse, det er når man minst venter det at den rette dukker opp. Inntil videre så finner man på mye annet sprell som jeg skal fortelle dere mer om i morgen.

Jernkvinnen 🙂

 

 

Rettlede og veilede

Jeg er ingen perfekt bilist, det tror jeg er viktig å få frem før dere leser videre. Men jeg forsøker etter beste evne å forholde meg til reglene, også de uskrevne. Jeg kjører en del bil, og dermed opplever jeg også utrolig mye rart. Jeg vet at mange av dere kommer til å være enig i mye av det jeg skriver, men dere lar kanskje ikke irritasjonen eller frustrasjonen gå til et nytt nivå.

Fartsøkningsfelt: Hensikten med dette feltet er at man må få opp farten tilsvarende de andre bilene i filen du skal inn i. Start tidlig med fartsøkningen! Legg deg inn etter at oppmerkingen mellom feltene har sluttet. Dette er et så klassisk eksempel, og dette opplever jeg hver dag at ikke blir gjort. Jeg har utallige ganger havnet bak noen som til nød klarer å komme opp i 50km/t og som skaper mye frustrasjon både for meg og for de som kommer i fila vedkommende skal flette seg inn i. Dog har jeg lært hvordan jeg kan få uttrykt min frustrasjon til denne folkegruppen, nemlig å blinke med lysene og tute hardt 2-3 ganger. MEN, for all del ikke gjør dette mens dere ligger rett bak de, det medfører at de bråbremser og situasjonen blir brått mye farligere. Gjelder ofte kvinner eller eldre personer.

Køidioten/Filskifteren: Denne personen kjennetegnes ved at han/hun er rastløs. Dette gjelder faktisk flere menn enn kvinner. Det er kø eller tett trafikk, og denne personen MÅ komme seg fort frem. Det skapes farlige situasjoner da vedkommende ofte ikke ser seg for ved filbytte, og gjerne gjør så mange filbytter at man faktisk ikke kommer raskere frem uansett. Finnes ingen rask og enkel metode for å unngå disse, men mange tar rollen under som et virkemiddel.

Anti-fletter’n: Dette er flest kvinner eller sure gubber. De som nekter å flette. De vet at de egentlig skal slippe deg inn, men ser bare rett frem og later som du ikke er der. Eneste måten å kurere disse på er å skremme de. (Men husk se an bilen) Hvis det er en vrakbil, så fungerer ikke alltid dette trikset. Men hvis du skal flette f.eks til høyre, og ingen vil slippe deg inn, så ta rattet hardt, og fort mot høyre, og så tilbake igjen i rett posisjon. De fleste er redd for bilen sin og bråstopper, noe som skaper en luke du kan komme deg inn i. 🙂 Fungerer stort sett hver gang. Kan være du får en som setter på diskolys bak deg i en kortere periode, men du får nyte det, sett på radioen litt ekstra så blir det som disko.

Dette var et kort utdrag av irritasjonsmomenter i trafikken, flere kommer nok siden. Avslutter innlegget med en historie som er ganske nylig opplevd.

Jeg er på vei til jobb, lokalisert på E18, jeg ligger i høyre fil. Det er en del biler på veien, blant annet en filskifter. Han ligger tett på bilen min (bak meg) og det første jeg ser er sikkert 10 sånne juletrær som henger på det innvendige speilet. (Herregud det skal stinke inni den bilen tenkte jeg.) I tillegg så er vedkommende dekket av et hår som kan minne mer om en halv sau på hodet. Etter å ha irritert meg en stund ved å ligge så nærme at han for lengst har passert invitasjonen inn i bagasjerommet, så legger han seg ut til venstre. Han legger seg bare over uten å se om det er andre biler der, noe det var. De tuter, men han fortsetter som om ingenting har skjedd. Det er da jeg forstår at denne mannen kan ikke se en dritt med all den ulla i veien. Og det var helt korrekt. Han legger seg over til høyre, der jeg ligger, uten blinklys eller noe som helst tegn. Jeg hiver meg på bremsen, hvis ikke hadde han gått rett i siden på meg. Begeret hadde nå rent over! Mulig dere tror jeg fikk en blackout, men det er ikke tilfelle. Jeg bestemmer meg for at vedkommende må snakkes til. Legger meg over til venstre før jeg skrår til høyre slik at han må stoppe og ikke kommer noen vei. Muligens ikke helt 100% gjennomtenkt, men jeg er fremdeles ganske rolig. Jeg går rolig ut av bilen min, lukker døren elegant før jeg går mot han. Jeg tror knapt han så meg så jeg vurderte det til at hvis han er helt koko, så har jeg god tid til å løpe tilbake til bilen min og kjøre videre før han kommer etter.

Jeg åpner døren hans, og gir beskjed om at han må bli flinkere til å se seg for når han skifter fil.(Muligens noe litt mer amper stemning nå)
Han hadde skapt 2 situasjoner hvor det kunne blitt en ulykke. I tillegg så rådet jeg han til å fjerne alle juletrærne, de har ingenting i bilen å gjøre. Så oppfordret jeg han til en hårklipp, slik at han kanskje kunne se noe i trafikken. Takket for meg, og gikk tilbake til bilen.

Mange av dere hadde sikkert bare ristet på hodet inne i bilen og ikke gjort mer. Stort sett gjør jeg det samme, men i noen tilfeller så føler jeg at det er litt på sin plass og ta det lille ekstra steget. Men man kommer også langt med både litt tuting og blinking med lysene. Det er jo en grunn for at det er tute på bilen, den er ikke til pynt. Mulig jeg har adoptert noen uvaner fra min tidligere samboer, men jevnt over så er jeg veldig snill og flink i trafikken. 🙂

Jernkvinnen 🙂

Kjernen del. 2

Det begynner å bli en stund siden Kjernen del 1 ble publisert, og det er vel kanskje på sin plass å introdusere Kjernen del 2. Og ja, det vil komme en del 3, men det er den siste 🙂

Det er få som har besteforeldre som er så turbo som mine. Det vil si, jeg mener den ene er litt mer turbo enn den andre. Men sammen er de som gull! De har hver sin rolle ovenfor meg, og er i meget stor grad involvert i meg, og mitt liv. De har alltid vært støttespillere. De har stilt opp, og jeg vet at jeg alltid kan komme hjem til de, det er mitt fristed. Det beste med fristedet, er å komme dit alene, da er det nesten som å bli et lite barn igjen. Jeg trenger ikke tenke på noe. Som besteforeldre flest så er de opptatt av at jeg skal få i meg mat. Så mat er det alltid å få der. Enten om det er brødmat (selvsagt hjemmelaget brød og hjemmelaget syltetøy) eller deilig husmannskost, eller retter med mer internasjonalt preg. Fristedet har de også åpnet opp for flere. Både Pappa’n til Emily og hans datter fra et tidligere forhold kan komme dit. Selv om vi ikke lenger er en familie oss 4, så er mine besteforeldre med på å holde familiebåndet uansett. Jeg er så utrolig stolt over at de gjør dette. Det viser bare hvor fantastiske de er. De tenker på at de er oldeforeldre, og at de må fungerer sammen med Pappa’n til Emily og hans familie fordi det vil være settinger hele familien er samlet. Det står i hvert fall ikke på de om ting ikke fungerer.

Farmor er helt rå på baking og ikke minst produksjon av syltetøy og marmelader/geeler. Er det noe du trenger, så kan jeg garantere at Farmor har tilbehøret til enten maten, osten eller desserten. Hun har garantert også desserten om du skulle trenge den. 🙂 Da jeg fylte 16 år, så fikk jeg min første kokebok av henne. Hun skrev på førstesiden inni boken at jeg sikkert ikke kom til å synes boken var så stas akkurat da, men at hun håper jeg fikk mye glede av den i fremtiden. Jeg synes faktisk det var litt stas, jeg har alltid likt både baking og det å lage mat, og boken har fulgt meg gjennom mange år.

Farfar er litt mindre turbo, men hans rolle er nødvendig for at det skal bli en slags balanse. Han er kunnskapsrik, smart og rolig. På mange måter så ser jeg mye Pappa i han, selv om Pappa er en veldig god miks av dem begge. Vi er gode på å «erte» Farmor, og når jeg er sammen med Farfar, så slapper jeg helt av. Det er deilig å være rundt noen som ikke forventer så mye hele tiden. Det er godt å bare kunne være meg.

Disse to fantastiske menneskene, har hjulpet meg gjennom den tøffe tiden som har vært. Det var ikke uten grunn at jeg gruet meg mest av alt til å fortelle DE, om min diagnose. De hadde hatt det tøft selv, med både et barnebarn i et samlivsbrudd, og en svigerdatter som var nyoperert. Hvordan skulle jeg si at også deres barnebarn ikke var 100%? Vi er en liten familie, og det siste jeg vil er å såre de, eller at jeg skal være årsaken til at de blir triste.

Mamma og Pappa hadde invitert dem på middag, og jeg var også tilstede. Jeg drev å mannet meg opp gjennom hele middagen, og så desserten, og klarte på et vis ikke å si det. Det er ikke sånn at man bare sier, «Forresten så har jeg hjernesvulst, men det går fint.»
Jeg hadde nok ikke tenkt godt nok gjennom hvordan jeg skulle formidle budskapet.  Jeg signaliserte til pappa at jeg trengte litt starthjelp, og da ble det brått stille rundt bordet, og tårene begynte å trille. Umiddelbart tenke jeg, FAEN! (unnskyld uttrykket)
Farmor ble litt bekymret og da var det ingen vei tilbake. De hadde nok ikke trodd at det var hjernesvulst jeg skulle si, men innerst inne så tror jeg de viste at det ikke dreide seg om en solskinnshistorie. De tok det så absolutt med fatning, langt bedre enn jeg hadde trodd. Og etter at «nyheten» var ute, så hadde 50 kg forsvunnet fra mine skuldre. Men kanskje hadde jeg nå lagt på ekstra 20 kg på deres. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg bare hadde en vond arm, eller et kne. Det siste jeg ønsker er å tilføre noen, enten det er kjernen eller andre en ekstra bekymring.  Men hvis det er en trøst, så ser de fleste at dette går veldig fint. Og jeg håper det kan være med på å redusere bekymringene.

Båndet mellom oss er som før, de oppfører seg som før, og de behandler meg som før. De er sentrale «medlemmer» av kjernen, og de vil aldri kunne byttes ut, eller erstattes med andre. Det finnes ingen som når opp til deres nivå. Dette er de kuleste besteforeldrene man kan ha!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

(Farmor var litt treg til å svare på sms, så bildene er publisert uten en skriftlig godkjennelse)

 

 

 

Superkvinne

Stort sett alt jeg gjør, gjør jeg 100%. Og noen ganger tar jeg meg vann over hodet, delvis for å skåne andre, delvis fordi jeg tror jeg er superkvinnen. Jeg har erfart at man kan være superkvinne i en periode, men at over langen så fungerer det dårlig. Alt koker egentlig ned til hva man forventer av seg selv, og om seg selv. Man tror gjerne at det er de rundt deg som forventer mest, men som regel så er det forventningene til seg selv som er det som feller en.

I forhold til jobb så gir jeg alltid alt jeg har. Jeg gjør som regel ingenting halvveis. Det er nok også en av grunnene til at jeg har den jobben jeg har i dag. Jeg er ikke den som kan mest, eller vet svarene på alt, men jeg har evnen til å utforske og finne svarene. Jeg lærer fort, og jeg gir meg ikke før jeg får til ting. Men å tro at jeg kan være Regnskapssjef, og 2 konsulenter samtidig skjønner selv jeg at er en lost case. Noen ganger ser jeg virkelig ikke lyset i tunnelen, og da skulle ha rollen som «motivator» for resten av gjengen, er tøft. Men heldig som jeg er så har jeg en over meg, som holder fokus, og når jeg mister trua, så styrkes den over meg. Jeg antar det er det som går under, gjøre hverandre gode. 🙂
Jeg har gode kollegaer som holder motet oppe, når tunnelen virker uendelig lang. Jeg tørr påstå at jeg har verdens beste jobb. (til tider…)

Når det kommer til mammarollen, så vil man selvfølgelig være supermamma, og kan ende opp med å føle seg tidvis mislykket. Alle legger ut om hvor fantastisk det er, og hver dag er idyll, det er ren løgn. Det er dager hvor det absolutt ikke er idyll, og jeg skulle ønske jeg kunne sette ungen på hold, til jeg fikk samlet krefter til både det ene og det andre. Men slik fungerer ikke virkeligheten. Det må da være lov å ha en hybelkanin i hjørnet eller under tv-benken uten at man er mislykket av den grunn. Det må være lov kjøre på Mc’ern for en middag, eller lage Spaghetti for 2 dagen på rad. Det må også være lov å rekke barnehagen med 1 minutts margin uten at du skal få «dårlig mor blikket»?

Da Emily ble født så forandret alt seg. Plutselig var det et lite vesen som var viktigere enn alt annet, og som regelrett styrte livet en periode. Jeg tok et valg før fødselen om at jeg skulle jobbe/være tilgjengelig i permisjonen, samt at jeg skulle inn og fullføre årsoppgjøret 5 mnd. etter fødsel. For meg fungerte det fint. Jeg trengte litt annen input, enn bæsjebleier og amming, og så lenge jeg kunne gjøre ting i mitt tempo, når det passet oss, så var det helt uproblematisk. Da jeg var på en kontroll med Emily på helsestasjonen ble jeg ved et tilfelle værende igjen fordi det skulle være en sånn temadiskusjon. Jeg var ikke så veldig engasjert i slike ting, men jeg følte jeg skyldte Emily å gi det en sjanse fordi vi kanskje kunne knytte noen kontakter. Jeg ble så utrolig skuffet etter den ene gangen at jeg bestemte jeg for å boikotte de resterende gangene. Den ene helsesøsteren på stasjonen hadde et lenger «foredrag» om det å nyte tiden med ungen, og nyte alt som skjer fordi det går så fort. Så presterer kreket å si ordrett: «Jeg mener det er helt forkastelig med folk som ønsker å jobbe i permisjonen sin. De har ikke fokus på barnet.» Ordene har svidd seg fast i hjernebarken. Jeg kjente at det kokte i toppetasjen, og jeg følte litt engasjement i å forsvare, ikke bare meg, men de som faktisk har tatt et valg, men som kanskje synes det er litt tøft. Jeg tror ikke min reaksjon var til å misforstå, men jeg var overhodet ikke ufin. Jeg var saklig, og jeg står for det at som helsepersonell så skal man være forsiktig med å uttale seg så bastant til en gruppe hvor majoriteten er førstegangsfødende. Jeg har selv kjent på presset om å gjøre alt perfekt, og jeg vet at enkelte lar seg påvirke av meninger til helsepersonell og andre som «vet best». Mitt første bud er; Du vet best! Det er din unge, og det er lov å ikke alltid få det til, men du kan fortsatt være en god mor. Jeg blokkerer ut tåpelige kommentarer fra en helsestasjon som for lenge siden mistet min respekt, men jeg kan ikke la vær å stå opp for det jeg mener når jeg ser at andre tar til tårene, og føler seg som en dårlig mor fordi de forsøker å få en hverdag til å henge sammen på den ene eller andre måten. Man må akseptere at vi er forskjellig. For noen så fungerer det best å være hjemme i x-antall måneder og for andre så finnes det andre alternativer som fungerer. Det er ingen som er mer rett eller galt, men det handler om å velge det som er rett for deg.

Så mitt budskap er at det er lov å ikke ha det helt perfekt, og kanskje det er nettopp dette som gjør oss til Superkvinner/Menn. Det handler om å få det til, og være tilfreds med det. Jeg kan ikke så sagt det nok ganger, senk forventningene, de må i det minste ha litt rot i virkeligheten. Aldri slutt med høy arbeidsmoral, men ikke bli bitt av snill-pike basillen.

Jernkvinnen 🙂

6e8cb6d4-d259-40bc-aaa2-fd1caca1fa3f