Kjernen del 1

Etter så god respons på første innlegg, så må jeg ærlig innrømme at jeg kjenner presset til å prestere, eller det å levere like bra. For at dere skal bli litt bedre kjent med meg så må dere vite om kjernen.

Kjernen består av noen få utvalgte. Alle har de en viktig funksjon for at jeg skal fungere optimalt.

Familien min er en viktig del av kjernen.
Spesielt de som står meg nærmest, mamma, pappa, farmor & farfar. Resterende del av kjernen består av de aller nærmeste vennene jeg har. Jeg har alltid vært en slik person som har vært tilfreds med få, men veldig nære venner. For noen kan jeg nok oppleves som vanskelig å komme innpå. Jeg har aldri ment å være avvisende, jeg bare kan ikke slippe alle inn på en gang. Brutalt, men ærlig.

Nå er det en gang slik at når jeg fikk en diagnose, så opplevde jeg at det var enkelte venner som falt litt ut av kjernen. Ikke fordi jeg selv ønsket det, men kanskje for noen, så ble mitt liv for tøft. Det var tungt i starten, og det fikk meg til å føle at jeg stod enda mer alene enn noen gang. Hadde jeg også mistet mine viktigste støttespillere utenom familien?

Heldigvis så opplevde jeg det at når noen faller ut, så kom det nye inn. Vennskap som ble enda tettere, og som jeg med hånden på hjertet kan si at har vært helt avgjørende for å komme videre. Man er avhengig av å ha et knippe gode mennesker rundt seg, som kan hjelpe deg på de tunge dagene. Jeg har kjernen!

Mamma, alt som kommer under her, er ment utelukkende til deg. Resten av kjernen må vente noen dager.

Vi to har det båndet mange drømmer om. Etter den tøffe tiden som har vært, så har det båndet bare blitt enda sterkere. Ikke bare direkte med deg, men sterkere mellom oss som en liten familie. Det kommer gode ting ut av motgang, man må bare være villig til å fokusere og sette pris på det.

Da du første gang fortalte meg om din diagnose så satt jeg på et stillerom på Nova, på Lysaker. For de av dere som har jobbet med meg så var dette et av de stillerommene som kun hadde glassvegger. Lite ante jeg at «nyheten» du skulle komme med ville for noen se litt merkelig ut fra utsiden. Tårene kom som vanlig ikke med en gang, men når du gråter, så gråter jeg. Jeg er riktignok godt oppdratt, tørket tårene og fortsatte arbeidet. Mulig kvaliteten ikke var 100% men for noen timer så holdt det fokus. Dog var bilturen hjem, en eneste stor tåke. Øynene fikk skylt seg godt.

Jeg husker jeg var «sint/frustrert» over at du skulle leve med en hjernesvulst. Jeg hadde absolutt ingen forståelse for at du ville leve med den i hodet. Jeg var også frustrert på pappa, som var så støttende til valget. Jeg måtte selvfølgelig akseptere valget du og legen hadde tatt, men jeg var langt i fra enig. I dag, når jeg vet mer, når jeg selv kan relatere meg til situasjonen, så ser jeg at det var det beste valget. Jeg tørr driste meg til å si, det riktige valget. Det er ikke så mange ting i livet jeg angrer på. Jeg tror kan faktisk kan telle hendelsene på en hånd, men jeg angrer på at jeg i en lang periode ikke var delaktig i din prosess. Samtidig så er jeg glad for at pappa har stilt opp. Årsaken var utelukkende redsel. Jeg hadde sett hva hjernesvulsten gjorde med mormor, tanken på at det kunne skje deg, var en tanke jeg ikke kunne forholde meg til. Jeg husker ikke alt fra tiden til mormor, men jeg husker starten, og jeg husker slutten.

Det tok noen år, men etter hvert som jeg ikke hørte stort etter kontrollene så glemte jeg at du hadde en diagnose. Det var skjøvet så langt bort fra minnet, at da du fortalte meg at du måtte operere så tok det litt tid å hente det frem igjen. Jeg hadde nettopp parkert i garasjen, vi hadde snakket sammen en liten stund før du til slutt «tok til motet». Du kan si jeg ble sittende i garasjen en stund. I tillegg visste jeg at det øyeblikket jeg gikk inn døra hjemme, så ville alt føles mye verre. Der satt min tidligere samboer, han så at jeg var knust, men det var ikke så mye som en klem å få. Det gjorde like vondt som «nyheten» Igjen, følelsen av å være alene, til tross for at han satt bare noen meter unna.
Jeg bestemte jeg for at jeg skulle være på sykehuset den dagen du skulle inn, og jeg skulle ikke forlate deg før jeg eventuelt ble kastet ut. Jeg holdt løftet, med unntak av en liten lunsj hos farmor og farfar. (den hadde du godkjent på forhånd)

Dagen da du ble operert var en utrolig lang dag, men faktisk, bortsett fra fødselen til Emily, så er dette en av de beste dagene i mitt liv. Jeg kommer aldri til å glemme da Einar (nevrokirurgen på Riksen) omsider kom for å fortelle hvordan det hadde gått. Jeg fikk med meg noen få setninger, for etter at han sa det har gått veldig bra, så hadde jeg mest lyst til å hoppe på han, og gi han en god klem. Han klarte det!!  Pappa og jeg fikk ikke lov å gå inn samtidig, så jeg sendte pappa inn først. (Mulig pappa angrer på det når han fikk vite at jeg satt inne hos deg til langt på natt) Da jeg gikk inn døren til overvåkningen, og så deg, så gråt vi begge to. Du hadde nok grått uansett, du var så sentimental. Jeg, jeg gråt fordi jeg hadde fryktet det verste. Jeg fryktet at vi ikke ville kunne prate sammen slik vi gjorde før. Men du er den tøffeste dama! Du hadde jo til og med fornærmet kirurgen under operasjonen. Jeg husker alt vi snakket om, jeg husker hver eneste lille ting du gjorde, eller klagde på. Jeg nøt øyeblikket. Øyeblikket hvor du snakket, hvor vi kommuniserte, bare timer etter at noen hadde tuklet i hodet ditt.

Du kom deg raskt, og har siden operasjonen vært gjennom en lang runde med stråling, og nå cellegift. Til tross for at du har vært satt tilbake, så har du, brukt mye av fritiden din på meg og Emily. Du har også blitt leder for Hjernesvulstforeningen som viser noe om ditt engasjement og hvilken pådriver du er!

Mamma, jeg vet at ingen av oss kan si hva fremtiden bringer. Diagnose eller ei, så kunne vi ikke sagt noe om det. Men at du er min største inspirasjon, det vil du være for alltid.
Min hverdag blir ikke det samme når vi ikke snakker sammen minst 1 gang om dagen. Noen ganger er det korte samtaler fordi vi egentlig er litt lei av hverandre, eller ikke har så mye å prate om. Men andre ganger kan vi prate så lenge at pappa kommer ut og avbryter samtalen. Du har blitt mye roligere nå enn du var før, vil ikke si at det er noe dårligere. Men ditt hjerte, ditt engasjement, din humor, din vilje og livsgnist er den samme.
Vi to har galgenhumor, noe som har gjort prosessen så utrolig mye lettere for meg i hvert fall. Det er ikke humor for alle, men den fungerer for oss. Vi tørr å snakke om de tøffe temaene, vi tåler en diskusjon, og noen ganger trenger vi en timeout.

Akkurat som du og pappa er min kjerne, så håper jeg at du har sett at vi også kan være din.
Emily og jeg gleder oss til å bli Nittedølinger, og tilbringe gode dager sammen med deg.

Jernkvinnen 🙂

 

Snapchat-1935499791942022724

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer om “Kjernen del 1

  1. Anita sier:

    Du er flink til å sette ord på hvordan det er å ha en sterk og fantastisk mamma. Kjenner at jeg savner min utrolig mye når jeg leser, og er takknemlig for all tid jeg fikk sammen med min mamma, hun var min kjerne nr 1.

    Liker

    • Jernkvinnen sier:

      Tusen takk for så hyggelige melding. Det er så viktig det du skriver at du minnes, og setter pris på den tiden dere fikk sammen.
      Jeg håper at selv om bloggen «vekker» følelser som ligger litt lenger bak, at du også finner glede og inspirasjon.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s