Jernkvinnen

Jeg har aldri følt meg som en «naturlig blogger» da jeg er en ganske privat og reservert person. Det var helt frem til året 2016 begynte, som skulle vise seg å være et annerledes år for meg.

Jeg fylte 29 år i januar, og har en datter på snart 3 år. Jeg hadde det tilsynelatende perfekte livet, med en fantastisk familie, nytt hus, stasjonsvogn, elbil & en begynnende karriere. Mange var misunnelige, selv synes til tider det var for godt til å være sant.
Noe det ble til slutt.

Slutten av 2015, endte med et samlivsbrudd. Hvor det gikk galt, det kan jeg ikke helt sette fingeren på, og jeg kommer uansett ikke til å gå i detaljer på årsak. Men jeg vet med meg selv at den siste tiden ga jeg alt jeg hadde, men det var ikke godt nok. Jeg går ut av et 7 år langt forhold med hodet hevet. Etter 7 måneder under samme tak, har vi omsider flyttet fra hverandre. Jeg synes vi har løst situasjonen bra, og jeg vet at det ikke er mange som hadde klart å bo sammen i 7 måneder etter et brudd. Det viktigste i mitt liv, er min datter. Jeg er derfor fast innstilt på å få ting til å fungere slik at hun får en like fin hverdag som hun har hatt tidligere. Dette er en av tingene jeg kommer til å blogge om. Jeg har sett og opplevd brudd som ikke har gått særlig bra. Brudd der barna blir de skadelidende. Jeg vil etter hvert fortelle mer detaljert om hvordan vi løser det, og hvordan jeg fremdeles kan samarbeide med en som har skuffet meg.

Jeg trodde 2016 skulle bli tøft nok med alt rundt samlivsbruddet. Men det skulle vise seg å bare være starten. Jeg fikk i begynnelsen av 2016 beskjed om at mamma måtte opereres for hjernesvulst. Jeg har visst i mange år at hun har en diagnose, men har også glemt det litt, da årene har gått, og ingen store forandringer har skjedd.

2 dager etter at mamma ble operert (noe som forøvrig gikk over all forventning) så mistet jeg en av mine ansatte.  Hun tapte kampen mot kreft. Det gikk fortere enn jeg var forberedt på, og det er så mange ting jeg som leder og venn, angrer på i ettertid.
Jeg har ikke ord som kan beskrive hvordan det føles å miste en ansatt. Vi var ingen stor avdeling, så det å miste en ansatt merkes. Særlig også fordi det var midt i årsoppgjøret. Astrid var også mer enn bare en ansatt, hun var en venn, og det gjorde ikke situasjonen enklere. Mine tanker går fortsatt til hennes mann og datter, som mistet sin kjære så alt for tidlig.

Vi befinner oss nå i begynnelsen av februar, og jeg tenker fremdeles på at jeg sa; «nå kan det ikke bli verre. Nå kan det bare gå en vei». Det skulle vise seg at jeg tok feil nok en gang.

Jeg har i lengre tid vært på Volvat i Oslo for å sjekke opp nummenhet i arm, og i den forbindelse tok jeg et røntgenbilde av nakken 09.02.2016. Ny time ble satt til 12.02.2016.
Da jeg ble oppringt av legen 10.02.2016, med beskjed om å komme til kontoret hans, skjønte jeg at det ikke dreide seg om gode nyheter. Jeg angret et lite sekund på at jeg i det hele tatt tok telefonen. 10.02.2016 ble en dag jeg aldri vil glemme. Kort fortalt så kunne de informere om at nakken så fin ut, men at de hadde et bi-funn. Røntgenlegen hadde oppdaget en svulst i bakre skallegrop, og de ønsket å ta et MR bilde med kontrast.  Jeg husker lite etter dette. Jeg vet at jeg var på kontraktsignering av den nye leiligheten jeg har kjøpt meg. Men jeg signerte bare, tankene var et annet sted. Jeg husker at jeg følte meg helt alene. Jeg hadde ikke lenger en kjæreste som kunne støtte meg. Jeg hadde en mor som nettopp var operert for hjernesvulst. Pappa var inne i en hektisk periode på jobb, samtidig som han måtte stille opp mer på hjemmebane for sin kone. Til tross for situasjonen med mamma og pappa, så var de der begge to. De fikk meg inn på Rikshospitalet til en samtale med mammas lege. Han tittet på bildene, og vipps så gikk jeg fra pårørende til pasient. (kortversjonen i det minste) Jeg skal komme nærmere inn på dette i et eget innlegg.

Så der var vi.. eller jeg..

2016 har til nå bydd på utfordringer på mange ulike plan, og veien fremover er ikke enkel. Jeg håper med denne bloggen å vise dere min vei, og kanskje den kan inspirere dere til å finne deres. Jeg ønsker å dele mine opplevelser rundt det å være mor. Jeg ønsker også å dele mine opplevelser, og tanker om det å være pasient, og pårørende.

Jeg lever med en blindpassasjer. Foreløpig oppfører den seg.  Men jeg skal være klar til å kjempe kampen når den dagen kommer. Jeg bryr meg ikke om statistikk, eller sannsynlighet, jeg bryr meg om hverdagene. Jeg lever livet som jeg alltid har gjort.
Jeg har overhodet ikke mistet håpet om fremtiden. Jeg aksepterer at jeg kan ha en dårlig dag, som en konsekvens av alt som har skjedd, men jeg gleder meg enormt over de gode dagene, da det er flest av disse.

Jernkvinnen 🙂

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s