Mellomstasjon

Å være leietaker er ikke noe for meg. Men nå sitter jeg her, i en leilighet jeg leier. Dette er min mellomstasjon. For ja, jeg har kjøpt meg en leilighet. Kjøpte den i desember, men den er ikke ferdig før 2./3.kvartal 2017. Selv om jeg er god venn med min eks., så kunne vi ikke bodd sammen 1,5 år etter bruddet. Vi begge er såpass fornuftige.

Pappa har alltid sagt at ordet hater er så sterkt, så jeg bør heller bruke ordet misliker.
Så jeg sier det rett ut, jeg misliker min mellomstasjon. Kanskje fordi det nettopp er en mellomstasjon. Et sted jeg bare skal bo i en kort periode. På en annen side, så gleder jeg meg utrolig mye til å flytte inn i en splitter ny leilighet, på drømmestedet, i nærheten av min familie.
Pappa’n til Emily har også kjøpt leilighet på samme sted. Faktisk samme blokk, og, hold dere fast,… i samme etasje. Mange av dere himler kanskje med øynene, men dette blir bra. Man må ha trua.
For vår datter, så er det en veldig god løsning, men det krever at vi har et godt forhold til hverandre, samtidig som vi må ha forståelse, og respekt for at livet går videre.

Mange jeg har snakket med sier at vi er heldige som fortsatt kan bevare vennskapet.
Jeg vil ikke si det handler om å være heldig, for det er absolutt ingen selvfølge. Det er et valg man gjør, om å prioritere barna først. Sette deres behov fremfor våre egne følelser om hverandre.
Når det er sagt, så er det trist at situasjonen ble som den ble. Jeg vil alltid være glad i Pappa’n til Emily, nettopp fordi han er en veldig flink Pappa. 🙂

Men tilbake til mellomstasjonen. Lokalisert 10 minutter (med bil) fra drømmestedet, stedet der jeg skal flytte om et snaut år. Flytteprosessen var full av følelser, men når man er omringet av kjernen, så gikk alt så mye lettere. Det var noen som holdt base i leiligheten, mens andre kjørte, og bar alt opp, og inn. Jeg fikk så utrolig god hjelp fra helt sentrale personer. Takk til Ola, Sebastian, Rune, Janne, og mine foreldre.

Jeg startet så bra med systematisk pakking og merking, men etter hvert som flyttedatoen nærmet seg, så ble det stadig flere diverse esker. Eskene som ble pakket på selve flyttedagen bestod av ting fra alle rom i huset. Absolutt ikke optimalt.
Jeg blir stresset når det er rot rundt meg, eller når det er ting som ikke har fått sin plass.
Nå er riktignok det meste på plass, så det kommer seg.

Jeg føler utfordringene stod i kø etter innflytting. Hver morgen jeg stod opp så STINKET det røyk i hele leiligheten. Det samme da jeg kom hjem. For meg som aldri har røkt, så er det helt forferdelig å ha den lukten i leiligheten. Det kom som drag, inn gjennom ventilasjonen. Jeg fikk kartlagt hvor problemet kom fra, og det viste seg at naboene satt utenfor inngangsdøren og røkte. Det var selvfølgelig bare å snakke med de, og det har blitt mye bedre nå.

Så var det dusjen:
Første gang jeg skulle dusje på mellomstasjonen, så måtte jeg dobbeltsjekke at jeg hadde skrudd på vannet. Det var så jeg knapt kjente at vannet traff huden. Jeg hadde ekstremt dårlig tid, da jeg skulle rekke et tog, og hadde bare noen få minutter tilgjengelig.  Såpet meg godt inn, men fikk liksom ikke følelsen av at det ble skylt vekk, da trykket var helt elendig. Endte med at jeg måtte søke hjelp fra en klut. Jeg hadde ikke tid til å finne ut av problemet der og da, men jeg har noen potensielle løsninger. Tester med et nytt dusjhode først. Hvis det ikke hjelper så skal jeg trekke frem Jernkvinnen.

Videre kom dagen hvor jeg skulle lage meg mat i leiligheten. Søndag kveld skulle jeg etter Emily hadde lagt seg, lage middag til mandagen.
Alt var lagt til rette, men så virket ikke platetoppen. Brått falt hele verden i grus, og tårene rant. Når jeg tenker tilbake så må jeg le av situasjonen. Nå har jeg opplevd så mye de siste månedene, så er det en forbaska platetopp som skal få tårene til å trille. Mulig det var platoppen som var siste dråpen av ting som ikke fungerte optimalt på mellomstasjonen, som fikk begeret til å renne over.
Fryktelig upraktisk at den ikke fungerer, og alle retter du kommer på i farten trenger å kokes eller stekes. Men som den Jernkvinnen jeg er, så finnes det løsninger. TAKEAWAY.
Neida, jeg må nok løse problemet, det står på agendaen i dag.

Alt i alt, selv om det er utfordringer på en mellomstasjon, så er det bare en mellomstasjon.
Har senket forventningene noe, og det blir hva man gjør det til.
Så lenge rammene rundt fungerer, så fungerer mellomstasjonen også. Selv om alle sikkert ønsker at de var foruten et «pit-stop» på veien. Jeg har i hvert fall bestemt meg for å sette bort flyttingen til et byrå ved neste korsvei. Det synes jeg at jeg har fortjent. Hører helt hit at Pappa puster lettet ut. Han spøkte her om dagen om at det også finnes byråer som både pakker og flytter for deg. Det er kort vei fra spøk til alvor.

I mellomtiden dagdrømmer jeg om den nye leiligheten, og hvordan det vil bli.

Jernkvinnen 🙂

 

 

 

 

 

 

 

Kjernen del 1

Etter så god respons på første innlegg, så må jeg ærlig innrømme at jeg kjenner presset til å prestere, eller det å levere like bra. For at dere skal bli litt bedre kjent med meg så må dere vite om kjernen.

Kjernen består av noen få utvalgte. Alle har de en viktig funksjon for at jeg skal fungere optimalt.

Familien min er en viktig del av kjernen.
Spesielt de som står meg nærmest, mamma, pappa, farmor & farfar. Resterende del av kjernen består av de aller nærmeste vennene jeg har. Jeg har alltid vært en slik person som har vært tilfreds med få, men veldig nære venner. For noen kan jeg nok oppleves som vanskelig å komme innpå. Jeg har aldri ment å være avvisende, jeg bare kan ikke slippe alle inn på en gang. Brutalt, men ærlig.

Nå er det en gang slik at når jeg fikk en diagnose, så opplevde jeg at det var enkelte venner som falt litt ut av kjernen. Ikke fordi jeg selv ønsket det, men kanskje for noen, så ble mitt liv for tøft. Det var tungt i starten, og det fikk meg til å føle at jeg stod enda mer alene enn noen gang. Hadde jeg også mistet mine viktigste støttespillere utenom familien?

Heldigvis så opplevde jeg det at når noen faller ut, så kom det nye inn. Vennskap som ble enda tettere, og som jeg med hånden på hjertet kan si at har vært helt avgjørende for å komme videre. Man er avhengig av å ha et knippe gode mennesker rundt seg, som kan hjelpe deg på de tunge dagene. Jeg har kjernen!

Mamma, alt som kommer under her, er ment utelukkende til deg. Resten av kjernen må vente noen dager.

Vi to har det båndet mange drømmer om. Etter den tøffe tiden som har vært, så har det båndet bare blitt enda sterkere. Ikke bare direkte med deg, men sterkere mellom oss som en liten familie. Det kommer gode ting ut av motgang, man må bare være villig til å fokusere og sette pris på det.

Da du første gang fortalte meg om din diagnose så satt jeg på et stillerom på Nova, på Lysaker. For de av dere som har jobbet med meg så var dette et av de stillerommene som kun hadde glassvegger. Lite ante jeg at «nyheten» du skulle komme med ville for noen se litt merkelig ut fra utsiden. Tårene kom som vanlig ikke med en gang, men når du gråter, så gråter jeg. Jeg er riktignok godt oppdratt, tørket tårene og fortsatte arbeidet. Mulig kvaliteten ikke var 100% men for noen timer så holdt det fokus. Dog var bilturen hjem, en eneste stor tåke. Øynene fikk skylt seg godt.

Jeg husker jeg var «sint/frustrert» over at du skulle leve med en hjernesvulst. Jeg hadde absolutt ingen forståelse for at du ville leve med den i hodet. Jeg var også frustrert på pappa, som var så støttende til valget. Jeg måtte selvfølgelig akseptere valget du og legen hadde tatt, men jeg var langt i fra enig. I dag, når jeg vet mer, når jeg selv kan relatere meg til situasjonen, så ser jeg at det var det beste valget. Jeg tørr driste meg til å si, det riktige valget. Det er ikke så mange ting i livet jeg angrer på. Jeg tror kan faktisk kan telle hendelsene på en hånd, men jeg angrer på at jeg i en lang periode ikke var delaktig i din prosess. Samtidig så er jeg glad for at pappa har stilt opp. Årsaken var utelukkende redsel. Jeg hadde sett hva hjernesvulsten gjorde med mormor, tanken på at det kunne skje deg, var en tanke jeg ikke kunne forholde meg til. Jeg husker ikke alt fra tiden til mormor, men jeg husker starten, og jeg husker slutten.

Det tok noen år, men etter hvert som jeg ikke hørte stort etter kontrollene så glemte jeg at du hadde en diagnose. Det var skjøvet så langt bort fra minnet, at da du fortalte meg at du måtte operere så tok det litt tid å hente det frem igjen. Jeg hadde nettopp parkert i garasjen, vi hadde snakket sammen en liten stund før du til slutt «tok til motet». Du kan si jeg ble sittende i garasjen en stund. I tillegg visste jeg at det øyeblikket jeg gikk inn døra hjemme, så ville alt føles mye verre. Der satt min tidligere samboer, han så at jeg var knust, men det var ikke så mye som en klem å få. Det gjorde like vondt som «nyheten» Igjen, følelsen av å være alene, til tross for at han satt bare noen meter unna.
Jeg bestemte jeg for at jeg skulle være på sykehuset den dagen du skulle inn, og jeg skulle ikke forlate deg før jeg eventuelt ble kastet ut. Jeg holdt løftet, med unntak av en liten lunsj hos farmor og farfar. (den hadde du godkjent på forhånd)

Dagen da du ble operert var en utrolig lang dag, men faktisk, bortsett fra fødselen til Emily, så er dette en av de beste dagene i mitt liv. Jeg kommer aldri til å glemme da Einar (nevrokirurgen på Riksen) omsider kom for å fortelle hvordan det hadde gått. Jeg fikk med meg noen få setninger, for etter at han sa det har gått veldig bra, så hadde jeg mest lyst til å hoppe på han, og gi han en god klem. Han klarte det!!  Pappa og jeg fikk ikke lov å gå inn samtidig, så jeg sendte pappa inn først. (Mulig pappa angrer på det når han fikk vite at jeg satt inne hos deg til langt på natt) Da jeg gikk inn døren til overvåkningen, og så deg, så gråt vi begge to. Du hadde nok grått uansett, du var så sentimental. Jeg, jeg gråt fordi jeg hadde fryktet det verste. Jeg fryktet at vi ikke ville kunne prate sammen slik vi gjorde før. Men du er den tøffeste dama! Du hadde jo til og med fornærmet kirurgen under operasjonen. Jeg husker alt vi snakket om, jeg husker hver eneste lille ting du gjorde, eller klagde på. Jeg nøt øyeblikket. Øyeblikket hvor du snakket, hvor vi kommuniserte, bare timer etter at noen hadde tuklet i hodet ditt.

Du kom deg raskt, og har siden operasjonen vært gjennom en lang runde med stråling, og nå cellegift. Til tross for at du har vært satt tilbake, så har du, brukt mye av fritiden din på meg og Emily. Du har også blitt leder for Hjernesvulstforeningen som viser noe om ditt engasjement og hvilken pådriver du er!

Mamma, jeg vet at ingen av oss kan si hva fremtiden bringer. Diagnose eller ei, så kunne vi ikke sagt noe om det. Men at du er min største inspirasjon, det vil du være for alltid.
Min hverdag blir ikke det samme når vi ikke snakker sammen minst 1 gang om dagen. Noen ganger er det korte samtaler fordi vi egentlig er litt lei av hverandre, eller ikke har så mye å prate om. Men andre ganger kan vi prate så lenge at pappa kommer ut og avbryter samtalen. Du har blitt mye roligere nå enn du var før, vil ikke si at det er noe dårligere. Men ditt hjerte, ditt engasjement, din humor, din vilje og livsgnist er den samme.
Vi to har galgenhumor, noe som har gjort prosessen så utrolig mye lettere for meg i hvert fall. Det er ikke humor for alle, men den fungerer for oss. Vi tørr å snakke om de tøffe temaene, vi tåler en diskusjon, og noen ganger trenger vi en timeout.

Akkurat som du og pappa er min kjerne, så håper jeg at du har sett at vi også kan være din.
Emily og jeg gleder oss til å bli Nittedølinger, og tilbringe gode dager sammen med deg.

Jernkvinnen 🙂

 

Snapchat-1935499791942022724

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jernkvinnen

Jeg har aldri følt meg som en «naturlig blogger» da jeg er en ganske privat og reservert person. Det var helt frem til året 2016 begynte, som skulle vise seg å være et annerledes år for meg.

Jeg fylte 29 år i januar, og har en datter på snart 3 år. Jeg hadde det tilsynelatende perfekte livet, med en fantastisk familie, nytt hus, stasjonsvogn, elbil & en begynnende karriere. Mange var misunnelige, selv synes til tider det var for godt til å være sant.
Noe det ble til slutt.

Slutten av 2015, endte med et samlivsbrudd. Hvor det gikk galt, det kan jeg ikke helt sette fingeren på, og jeg kommer uansett ikke til å gå i detaljer på årsak. Men jeg vet med meg selv at den siste tiden ga jeg alt jeg hadde, men det var ikke godt nok. Jeg går ut av et 7 år langt forhold med hodet hevet. Etter 7 måneder under samme tak, har vi omsider flyttet fra hverandre. Jeg synes vi har løst situasjonen bra, og jeg vet at det ikke er mange som hadde klart å bo sammen i 7 måneder etter et brudd. Det viktigste i mitt liv, er min datter. Jeg er derfor fast innstilt på å få ting til å fungere slik at hun får en like fin hverdag som hun har hatt tidligere. Dette er en av tingene jeg kommer til å blogge om. Jeg har sett og opplevd brudd som ikke har gått særlig bra. Brudd der barna blir de skadelidende. Jeg vil etter hvert fortelle mer detaljert om hvordan vi løser det, og hvordan jeg fremdeles kan samarbeide med en som har skuffet meg.

Jeg trodde 2016 skulle bli tøft nok med alt rundt samlivsbruddet. Men det skulle vise seg å bare være starten. Jeg fikk i begynnelsen av 2016 beskjed om at mamma måtte opereres for hjernesvulst. Jeg har visst i mange år at hun har en diagnose, men har også glemt det litt, da årene har gått, og ingen store forandringer har skjedd.

2 dager etter at mamma ble operert (noe som forøvrig gikk over all forventning) så mistet jeg en av mine ansatte.  Hun tapte kampen mot kreft. Det gikk fortere enn jeg var forberedt på, og det er så mange ting jeg som leder og venn, angrer på i ettertid.
Jeg har ikke ord som kan beskrive hvordan det føles å miste en ansatt. Vi var ingen stor avdeling, så det å miste en ansatt merkes. Særlig også fordi det var midt i årsoppgjøret. Astrid var også mer enn bare en ansatt, hun var en venn, og det gjorde ikke situasjonen enklere. Mine tanker går fortsatt til hennes mann og datter, som mistet sin kjære så alt for tidlig.

Vi befinner oss nå i begynnelsen av februar, og jeg tenker fremdeles på at jeg sa; «nå kan det ikke bli verre. Nå kan det bare gå en vei». Det skulle vise seg at jeg tok feil nok en gang.

Jeg har i lengre tid vært på Volvat i Oslo for å sjekke opp nummenhet i arm, og i den forbindelse tok jeg et røntgenbilde av nakken 09.02.2016. Ny time ble satt til 12.02.2016.
Da jeg ble oppringt av legen 10.02.2016, med beskjed om å komme til kontoret hans, skjønte jeg at det ikke dreide seg om gode nyheter. Jeg angret et lite sekund på at jeg i det hele tatt tok telefonen. 10.02.2016 ble en dag jeg aldri vil glemme. Kort fortalt så kunne de informere om at nakken så fin ut, men at de hadde et bi-funn. Røntgenlegen hadde oppdaget en svulst i bakre skallegrop, og de ønsket å ta et MR bilde med kontrast.  Jeg husker lite etter dette. Jeg vet at jeg var på kontraktsignering av den nye leiligheten jeg har kjøpt meg. Men jeg signerte bare, tankene var et annet sted. Jeg husker at jeg følte meg helt alene. Jeg hadde ikke lenger en kjæreste som kunne støtte meg. Jeg hadde en mor som nettopp var operert for hjernesvulst. Pappa var inne i en hektisk periode på jobb, samtidig som han måtte stille opp mer på hjemmebane for sin kone. Til tross for situasjonen med mamma og pappa, så var de der begge to. De fikk meg inn på Rikshospitalet til en samtale med mammas lege. Han tittet på bildene, og vipps så gikk jeg fra pårørende til pasient. (kortversjonen i det minste) Jeg skal komme nærmere inn på dette i et eget innlegg.

Så der var vi.. eller jeg..

2016 har til nå bydd på utfordringer på mange ulike plan, og veien fremover er ikke enkel. Jeg håper med denne bloggen å vise dere min vei, og kanskje den kan inspirere dere til å finne deres. Jeg ønsker å dele mine opplevelser rundt det å være mor. Jeg ønsker også å dele mine opplevelser, og tanker om det å være pasient, og pårørende.

Jeg lever med en blindpassasjer. Foreløpig oppfører den seg.  Men jeg skal være klar til å kjempe kampen når den dagen kommer. Jeg bryr meg ikke om statistikk, eller sannsynlighet, jeg bryr meg om hverdagene. Jeg lever livet som jeg alltid har gjort.
Jeg har overhodet ikke mistet håpet om fremtiden. Jeg aksepterer at jeg kan ha en dårlig dag, som en konsekvens av alt som har skjedd, men jeg gleder meg enormt over de gode dagene, da det er flest av disse.

Jernkvinnen 🙂